Moderne leilendinger

Finanstilsynet vil heve kravet til egenkapital ved kjøp av bolig til 15 %. Dette er ille, men det finnes de som kommer med verre ting. Bengt Scheldt, leder i Gjeldsofferalliansen, uttaler til NRK.no at det er på høy tid at bankene holdes i strammere tøyler, at “bankbransjen trenger skarpt lut nå”. Han er tilhenger av et samfunn hvor folk kun får låne “opp mot tre ganger inntekten” til bolig, og roper på sanksjoner mot bankene som låner folk mer. For ordens skyld skal sies, Scheldt legger til at det ikke er, og ikke skal være, en menneskerett å eie egen bolig – og er komfortabel med at det skapes et klasseskille på boligmarkedet.

I virkeligheten vil alle disse reguleringene nærmest føre til et samfunn hvor kun millionærer kan kjøpe egen bolig, i alle fall på det sentrale østland – Scheldt kunne like gjerne sagt “til helvete med ungdom og enslige, ingen burde bo på noe større enn en hybel”.

Litt bakgrunnsdata

En gjennomsnittsnordmann hadde i 2008 58 kvadratmeter boareal å boltre seg på. Med litt tallgrunnlag – litt under kr. 40 000/kvm i Oslo, og kr. 24 000/kvm i Akershus – kan vi ut fra dette anslå pris på en gjennomsnittlig stor bolig i Oslo til rundt kr. 2,3 millioner; kr. 1,4 millioner i Akershus. Ettersom det bor omlag 600 000 mennesker i Oslo, og noe over 500 000 i Akershus, er det rimelig å anta kr. 1,9 millioner som representativ gjennomsnittlig boligpris på det mest sentrale østland.

Medianinntekt  etter skatt for alle husholdninger i regionen var i 2009 like over kr. 408 000. Verdt å ha i bakhodet videre er at samme tall for aleneboere under 30 år er rundt halvparten av dette. Disse pengene skal også brukes – ser vi bort fra “unødvendige” utgifter, altså alkoholdrikker og tobakk samt kultur og fritid, forbruker snitthusholdningen over kr. 343 000 per år. Betalt og beregnet husleie utgjør i overkant av kr. 100 000 av dette.

Litt enkel matte

Dette etterlater omlag kr. 60 000 per år, eller kr. 5 000 per måned, til mulig sparing for en gjennomsnittshusholdning – dersom vi antar at en sådan består av ikke-røykende avholdsmennesker som aldri leser aviser, reiser på ferie, ser film, eller handler andre varer eller tjenester knyttet til kultur eller fritid. Det vil da ta tre år å samle sammen 10 % av kjøpesummen for å få lån – da tar vi ikke høyde for renter, men heller ikke prisveksten, som har vært (og ser ut til å fortsette å være) høyere enn avkastning ved banksparing. Lånet gjennomsnittshusholdningen da kan ta opp, 1 710 000, tilsvarer rundt 4,2 ganger husholdets disponible inntekt

Ved å øke kravet til egenkapital til 15 % vil denne svært så sparsomme versjonen av gjennomsnittshusholdningen bruke rett opp under fem år på skaffe de nødvendige midler, igjen uten å hensynta renter eller prisstigning. Lånebeløpet vil fortsatt være 4 ganger inntekten, altså fremdeles godt over den forjettede 3-ganger-grensa.

Litt enkel realisme

Dersom vi skal være realistiske innrømmer vi at en gjennomsnittshusholdning ikke består av ikke-røykende avholdsfolk som aldri leser bøker, går på kino eller driver med sport. Sparebeløpet denne kan sette av blir dertil redusert, og tiden det tar å spare til egenkapital blir enda lengre. Kr. 5 000 til langsiktig sparing per måned i vårt eksempel ovenfor reduseres til kr. 650 – altså kr. 7 800 per år – dersom vi kun regner inn gjennomsnittlige utgifter til kultur og fritid, og fortsatt holder utgifter til alkohol og tobakk på kr. 0 (som, ettersom gjennomsnittet også inkluderer ikke-røykende avholdsfolk, strengt tatt ikke er et gyldig grep – men la oss vise litt storsinn).

Gjennomsnittshusholdningen vil dermed behøve rundt 24 år på å bla opp til 10 % i egenkapital, nærmere 37 år på 15 %. Dersom dette virker urealistisk lenge kan vi ta høyde for at mye av forbruket hos gjennomsnittet i dag stammer fra boligeiere som ikke behøver å spare; la oss derfor helt arbitrært halvere tiden – 12 år med nøkternt forbruk og disiplinert sparing med dagens krav, eller 18 år ved heving av dette.

Den kommende underklasse

Dersom vår eksempelhusholdning med avholdsfolk etter 18 år med sparing så endelig vil kjøpe sin egen helt gjennomsnittlige bolig kan de gå i banken med sine 15 % egenkapital. Dette forutsetter fortsatt at renter, lønnsvekst, boligprisstigning og inflasjon jevner hverandre helt og fullstendig ut i overskuelig fremtid. Her vil den fortsatt gjennomsnittlige husholdningen be om et lån på drøye kr. 1,6 millioner, og få avslag. Krav om maks tre ganger disponibel inntekt vil nemlig tilsi at de må spare opp ytterligere kr. 390 000, på toppen av de 285 000 de allerede har brukt 18 år på å spare opp. Farvel, boligdrøm.

Innvendinger besvart

Det kan innvendes at ingen er gjennomsnittlig avlønnet livet gjennom, og at disponibel inntekt vil stige med tiden. Dette stemmer for så vidt, men da skal også tas i betraktning at det heller ikke er mange som starter på gjennomsnittlig lønn – enslige under 30 år har en disponibel inntekt på kr. 200 000 i snitt i Oslo-Akershus; uten at levekostnadene er særlig mye mindre, som tilsier at sparemulighetene er svært begrenset i ganske mange år. Tidshorisonten virker dermed realistisk nok. Det skal også nevnes at gjennomsnittshusholdningen består av like over 2 personer, som tilsier at enslige virkelig vil ha det tøft – for ikke å snakke om at selve premisset, 58 kvadratmeter per person, ikke gir en bolig særlig godt egnet for å oppdra barn i denne gjennomsnittlige duoen.

Det kan videre innvendes at resten av landet har lavere priser – en bolig på gjennomsnittlige 58 kvadrat vil koste 700 000 hvis du vil bo i Hedmark utenom Hamar; regionen oppført med landets laveste snittpriser. Nå bor det over 1 100 000 mennesker i Oslo og Akershus, nærmere 7 ganger de som har landets billigste kvadratmetere tilgjengelig; så jeg vil hevde tallene her er relevant for en betydelig nok andel nordmenn. Videre er trekker Akershus-lønningene snittet opp, og Akershus-prisene ned, for det sentrale østland – en Hedmarking har i snitt kr. 22 000 mer i disponibel inntekt enn en Oslo-borger, dette på tross av at Hedmarkingen har landets nest laveste inntekt.

Moderne leilendinger

En leilending var en person som leide skyldsatt jord av en jordeier. En kunne kanskje si at med det moderne banksystem er det bankene som er jordeiere, og alle boligeiere er leilendinger. Som “moderne leilending” vil du like fullt ha muligheten til å kjøpe den skyldsatte jorden, og bli “din egen gårds herre”. Forslaget fra finanstilsynet, koblet med fantasiene til Scheldt, tilfører et guffent historisk sus til denne tankerekken; da på 1100-tallet de eneste som fikk anledning til å bli leilendinger var de som var fjerde generasjons frie menn.

Å anta at vi må vente til vi er sønnesønns sønn av en løsingssønn (sønn av en frigitt trell) om disse forslagene kommer igjennom før vi får kjøpe et eget sted å bo er kanskje å være litt vel pessimistisk. At tidshorisonten for folk flest begynner å nærme seg den tiden de fleste står i arbeid er like fullt noe å tenke på.

Når en så har tenkt på det kan en ta inn over seg hva dette medfører for enslige, uføre, unge, lavtlønnede, og alle andre som faller nedenfor rammen for et to-personers gjennomsnittlig hushold. Så kan en begynne å snakke om moderne treller, fremfor leilendinger.

Comments (2)

I kjølvannet av 22/7

Etter terrorangrepet 22. juli har jeg forholdt meg relativt stille på nett.

Dels har jeg ikke hatt stort å si, og dels har mye av det jeg ville si ikke egnet seg på trykk. Selv om måten Norge har kommet sammen på er uten sidestykke i etterkant av noe angrep jeg kan erindre, har en del mennesker ytret seg så langt over streken for hva jeg kan svare sivilisert på at jeg heller har forholdt meg taus.

Uten å la meg irritere meg for mye av opportunister – på begge sider av fargeskalaen – som alt i timene etter angrepet forsøkte å score billige politiske poeng, og uten å la meg hisse opp av de mange hyklere – igjen, fra begge politiske hovedleire – som pent nekter å leve som de lærer, er det fortsatt mye å ta tak i. Kanskje det farligste, og definitivt noe av det mest frustrerende, er alle som mener å forstå hensikten bak angrepet.

Myten om den dumme terrorist

Det er mye man kan si om terror-Anders. Man kan kalle ham forstyrret, forkvaklet, man kan mene han har en skrudd virkelighetsoppfatning. Men kan man kalle ham dum? Jeg tviler.

Den dumme terroristen eksisterer. Det er han som sprenger seg selv i luften i sin egen leilighet mens han koker kaffe over eksplosivene. Han som blir arrestert på flyplassen fordi han krysser av “ja” på spørsmålet om han er en terrorist. Det overveldende flertallet av mennesker vi vil beskrive som terrorister er dumme. Det er også derfor så få terroraksjoner blir noe av, og de som lykkes er gjerne et resultat av latterlig heldige terrorister og tilsvarende slurvete sikkerhet.

Individet som – så vidt vi vet – på egen hånd klarer å planlegge en kolossal aksjon over flere år, holde sine aktiviteter skjult gjennom disse årene uten at noen fatter mistanke, og som dessuten er i stand til å gjennomføre den uten at noen er i stand til å stanse ham er ikke den dumme terroristen.

Å nå sine mål

Det er betryggende å si til seg selv at vi vant; at rosetog og varme klemmer beviser at han ikke nådde sitt mål om å øke fremmedfrykt i det norske samfunn. Det er en svært forståelig mental forsvarsmekanisme – men å erklære at noen har tapt uten å forstå hva de prøvde å oppnå, og for den saks skyld før man kan se konturene av resultatet, er i beste fall å ta seieren på forskudd. I verste fall er det å legge opp til å tape.

Den dumme terroristen ville kanskje angrepet en sommerleir med politisk engasjerte ungdommer, og ikke innsett at dette ville gi deres organisasjon massiv sympati og økt rekruttering. Hvem vet, kanskje den dumme terroristen til og med ville trodd at å myrde barn ville motivere hans likesinnede til å ta opp våpen – skjønt jeg tviler på at noen er fullt så dumme.

Terroristen som derimot har brukt årevis på å finne den mest effektive måten å nå sine mål på ville aldri gjort en slik feilvurdering. Han ville vært fullstendig klar over hvilken umiddelbar sympati ofrene ville få, og hvordan han selv ville bli demonisert. Han ville også innsett at alle med meninger som liknet marginalt på hans egne ville komme til å få det svært travelt med å distansere seg fra ham. Han ville dessuten vært klar over at meninger ikke forsvinner selv om man tier med dem i noen måneder.

Den tabloide fare

Om vi ser bort fra dekningen av aksjonen og minnemarkeringene er det først og fremst meningsytringer som har dominert media i kjølvannet av 22/7. Dette gjelder både tradisjonelle og sosiale medier, og forutsigbart nok er det enkelte hovedlinjer som gjelder – medfølelse, omtanke, åpenhet og nærhet. Dette er godt. Mindre godt er en annen, igjen forutsigbar, linje – kritikk som grenser til fordømmelse og regelrett hetsing av innvandringskritikere. At denne også var forutsigbar er det som burde få det til å ringe noen alarmbjeller.

I Norge har det aldri vært noen fare for et stort og organisert miljø med nynazistiske tendenser av typen vi ser konturene av i enkelte europeiske land. En av hovedgrunnene til dette er at vi har en nærmest uavgrenset ytringsfrihet, som vi alle har sluttet opp om når den har kommet under angrep. Med full frihet til å ytre seg om hva det måtte være kan alle og enhver, uansett hvor frastøtende en måtte synes meningene deres er, diskutere disse åpent, og – som uttrykket sier – sprekke i solen i møte med velbegrunnet kritikk. Fornuftige mennesker, som de fleste av oss er, vil se tvers gjennom det dårlig kamuflerte hatet til de mest rablende gale xenofobene, og distansere seg fra disse og deres holdninger.

For å kunne skape grobunn for et slikt miljø, da, vil det være fornuftig å jage alle som sitter med… underfundige holdninger under jorden – eller enda bedre, i skyttergravene. Utstøtt fra den offentlige sfære vil de klumpe seg sammen bak lukkede dører, hvor ingen kan fordømme dem for å mene det de mener. Der kan heller ingen gi dem korreks når de tar feil. Sammen er vi sterke, sies det, og sammen vil også mennesker med slike meninger få disse forsterket.

Idoler i skyttergravene

Mennesker med holdninger som i utgangspunktet var betenkelige vil slik med tiden gå mot å bli mer ekstreme. Samtidig vil de kunne se på den offentlige diskurs, og registrere at offentlige personer de tidligere kunne identifisere seg med nå kommer under urimelig hard kritikk for ting de tidligere har sagt og gjort. Allerede i dag vet jeg at det sitter en rekke mennesker og gnir seg, smakløst, i hendene over denne gylne muligheten til å angripe personer og organisasjoner de har hatt et horn i siden til en stund – som Siv Jensen og FrP, eller Hege Storhaug og HRS – på bakgrunn av deres “ideologiske medskyld” i terrorangrepet.

Dette vil skje: Små klikker med mennesker som har forsterket hverandres fremmedfrykt, skjult fra åpenheten vi nå alle snakker så varmt om, vil observere. De vil se at Jensen, Storhaug, og andre “ideologiske medskyldige” fåfengt prøver å forsvare seg mot kritikk. Kritikken vil være faktisk nok – de vil bli stilt til veggs med egne ytringer fra tidligere tider, men disse ytringene ble ikke regnet som ekstreme den gang.

Videre: De små klikkene vil begynne å idolisere de offentlige personene som har kommet under kritikk. De vil begynne å tilskrive dem sine egne ekstreme meninger, og bortforklare at de ikke ytrer dem med at politisk korrekthet nekter dem å gjøre det. Dette vil gi dem en oppfatning av at deres egne ekstreme meninger er legitime.

Den farlige klovnen

Dette er allerede i ferd med å skje. Journalister, politikere og bloggere i samlet flokk går mann av huse for å finne syndebukker. Det spiller liten rolle hvem du er og hva du har gjort, så lenge jeg kan finne grunn til å anklage deg for å være medskyldig, og dermed bevise meg selv som rettskaffen. Alle er så opptatt med å rette pekefingre på alt som rører seg, og bevise at de selv er den mest åpne og tolerante i landet her, at ingen later til å evne å tenke langsiktig.

Bortsett, skremmende nok, fra terror-Anders.

Det er viktig å huske på at dette var én manns verk. Han ønsket å føle seg betydningsfull, og han ønsket å fremme en agenda. De som bruker hans terrorangrep som springbrett for sine egne personlige feider oppfyller førstnevnte for ham i dag, og sistnevnte for ham i morgen. Alt han trenger å gjøre er å sørge for at vi tror vi har vunnet, og han er en gal mann som har tapt.

I den sammenheng, dersom du trenger å gjøre det enklere for folk å avskrive deg som gal og beseiret kan det være lurt å oppføre seg som en klovn. Krev gjerne at forsvarssjefen går av og gir deg kontroll over de væpnede styrker; si gjerne fra at du ønsker deg fengsel på månen mens du er i gang. Med det samme har du ufarliggjort deg selv, og få vil bry seg med å tro at du hadde noe gjennomtenkt i bakhodet hele tiden.

Ensomme ulver

Som sagt: Angrepet den 22. juli var én manns verk. Det var ikke en større, organisert bevegelse som tok opp våpen og angrep demokratiet, det var én mann – en ensom, marginalisert mann som åpenbart ikke følte seg velkommen eller hjemme i samfunnet. Med mindre vi klarer å forene liv og læren, med mindre vi praktiserer den åpenheten vi i dag priser så høyt, kommer vi på lang sikt kun til å lykkes i én ting:

Å lage flere.

Comments Off

Gi meg mitt patriarkat!

Det er fint med tall, kan Ellisiv Lindkvist fortelle. Men hun er ikke flink av den grunn, må vite. Hun er dyktig. Å kalle en kvinne flink har visst blitt diskriminerende, som ord tidvis blir. Eller, hun liker å være flink når hun får kalle seg det selv, problemet oppstår når onde patriarker (eller menn, som vi gjerne kalles) bruker ordet for å holde flinke piker nede.

Eller noe sånt.

Jeg begynner å bli så smått lei av dette onde patriarkatet og disse frihetselskende, selvstendige kvinnene. Jeg begynner å få nok av hvordan kvinners “muliggjørende nettverk” er et ubetinget gode, mens motparten, “gutteklubben grei”, er et onde – som dessuten visstnok dominerer stort sett hele samfunnet.

Men vi kan uansett enes om at det er fint med tall.

Hysteriske kvinner, møt avdøde menn

Det trekkes hyppig frem at menns lønn i snitt er 17 prosent høyere enn kvinners. Likevel er det rundt 3.5 ganger mer sannsynlig at en mann tar sitt eget liv enn at en kvinne gjør det, som kanskje understreker at penger ikke er alt. I rettferdighetens navn skal sies at det er tall fra en studie over 53 land – i Norge i 2009 var selvmordsraten bare 264 prosent høyere hos menn enn hos kvinner. Som lønnsforskjellen har dette tallet holdt seg stabilt de siste 20 år.

I samme slengen kan nevnes at dersom du ble myrdet i Norge en gang de siste 20 år er det også 52 prosent høyere sannsynlighet for at du var en mann enn en kvinne, tross alt vi gjerne hører om morderiske ektemenn eller kvinner som mottar drapstrusler. Menn omkommer videre 32 prosent oftere i ulykker, og lider “annen voldsom død” 87 prosent oftere enn kvinner.

Som Lindkvist skriver, tall slår ting fast. Først og fremst at det er risikabelt å være mann. Lønnsforskjellen hun og hennes feministiske medsammensvorne trekker frem varierer forresten betydelig mellom bransjer, og det bør være unødvendig i 2011 å gjenta hvor mye mer menn – som gruppe, ikke individer – faktisk jobber for sine 17 prosent ekstra på lønnsslippen.

Men la gå – enkelte ting kan visst ikke gjentas ofte nok.

Rundt hver fjerde mann i fast jobb – 25,7 prosent – arbeider overtid; 48 prosent høyere andel enn kvinners. Forskjellen er høyest i aldersgruppen 16-24 år, hvor menn jobber overtid 63 prosent oftere enn kvinner – men om vi ser på mer høytlønnede aldersgrupper, som mellom 30-39 år, finner vi at 28,8 prosent av menn, mot 18,4 prosent av kvinner, ofrer fritid for overtidstillegg.

Samme tabell forteller oss også at den overarbeidede kvinnen i omsorgsyrket er en myte. Mannsdominerte næringer topper listen: Innen olje- og gassutvinning jobber nesten 35 prosent av de ansatte overtid, mens industri, bergverk, bygg og anlegg kommer like etter. I disse jobber mer enn hver fjerde arbeidstaker overtid. Tallet for undervisningssektoren og helse- og omsorg er rundt 15 prosent. I alt jobber menn i snitt syv timer mer hver eneste uke enn kvinner – det er 22 prosent mer jobb for 17 prosent mer lønn.

Men nok om tall.

Gi meg mitt patriarkat!

Jeg er mann, og jeg har til gode å se noe til den eksklusive, magiske klubben som skal dytte meg opp og frem her i verden på bakgrunn av det jeg har dinglende mellom beina. Til gjengjeld spretter det fra tid til annen opp, både i mine sosiale mediekanaler og i nettavisene, meldinger om diverse eksklusive, magiske klubber med det å dytte kvinner opp og frem som sitt uttalte formål. Kvotering til utdanning, tross at jentene drar fra i skolen som aldri før, eller kvotering til styreverv, orker jeg ikke engang gå nærmere inn på.

At den forrige redaktøren i tidsskriftet Prosa klarte å få opp kvinneandelen til 50 prosent ved å gi kvinnelige bidragsytere lengre deadlines, som Lindkvist roser så høyt, er ikke likestilling – det er forskjellsbehandling. Nå er personlig erfaring i beste fall anekdotisk bevisføring, men jeg ser likevel at vilje til å ofre fritid og komfort er det som fører frem for min del. Dersom Lindkvist & Co mener jeg har denne viljen som følge av at jeg er mann er det effektive budskapet deres at menn burde tjene mer og ha mer innflytelse – de er tross alt bedre arbeidstakere, fra en arbeidsgivers synspunkt. Jeg tviler på at det er slik, og trenger bare se meg rundt i kontorlandskapet på jobb for å finne kvinner som arbeider vel så hardt, og vel så lenge, som noen mann.

Dette er dog, som sagt, anekdotisk bevisføring. For alt jeg vet finnes det slike grunnleggende kjønnsforskjeller, og det finnes kanskje et digert, hemmelig patriarkat som styrer livene våre. Det kan godt hende Lindkvist har rett, og at både menn og kvinner liker menn bedre enn kvinner, og foretrekker menn til alt. Det kan godt hende menn får høyere lønn og bedre avlønnede karrierer fordi de er menn. Det kan godt hende individuelle forskjeller mellom enkeltmennesker er en illusjon. Det bare slår meg ikke som veldig sannsynlig.

Jeg hadde ikke hatt stort imot det, da, om dette patriarkatet bare kunne sendt meg medlemskortet mitt snart.

Comments (43)

Republikaneren

Han sto lett henslengt på et gatehjørne mens regnet øste ned omkring ham. I hans venstre hånd holdt han en megafon, men det var tydelig at futten hadde gått ut av ham etter timesvis med brøling til folkemassene på torget.

“Ingen vil høre på hva jeg har å si”, klagde Republikaneren. “Folk forstår ikke sitt eget beste, men bare vent. En dag…” Jeg stanset opp, hutrende uten paraply, og spurte ham hva han mente med det. “Når folket har fått øynene opp for monarkiets iboende urettferdigheter, om en fem-seks generasjoner eller så, da blir det nok republikk på oss” mumlet han, åpenbart sliten. “Men hvorfor skulle det være ønskelig” spurte jeg, “all den tid monarkiet strengt tatt fungerer ganske bra?”

Han himlet med øynene og ga tegn til at jeg skulle følge etter ham. Noen øyeblikk senere hadde vi funnet en fortauskafé med markiser som ga oss ly for regnet, hvor vi slo oss ned. Jeg bestilte en svart kaffe, mens Republikaneren ba om en latte. Vi ventet i stillhet på at servitøren skulle komme tilbake, og Republikaneren lekte fraværende med megafonen sin.

Litt varm drikke så ut til å hjelpe på kampånden hans, og han begynte snart å forklare hvorfor jeg tok feil.

“Monarkier fungerer ikke “ganske bra”, som du sier. Det er et urettferdig system, hvor noen få utvalgte blir født inn i roller som statsoverhoder, uten at vi ute i samfunnet har noe vi skulle ha sagt.” Jeg tenkte meg litt om, og måtte si meg enig i at det ikke virket helt rettferdig. “Men likevel, er ikke monarken først og fremst bare et symbol?” Republikaneren nikket. “Det er han. Men det er en prinsippsak, skjønner du. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og la en slik urettferdighet stå, og si at det er greit fordi det er symbolsk.”

Dette ga jo litt mening. “Men om det først og fremst er prinsipielt – la oss si vi innfører republikk. Vi avskaffer kongehuset. Vi lar en president styre landet, både som symbolsk og praktisk frontfigur. Er det det du mener vi bør gjøre?” Republikaneren nikket ivrig. “Og du mener det vil være bedre – mer rettferdig, altså – fordi folkets stemme vil bli hørt?” Mer nikking.

Jeg tenkte meg nøye om. “Men da må jeg innvende litt. Vil det ikke fremdeles være partiene som bestemmer hvem som vil være presidentkandidater? Og, slik som utviklingen går i dag, mot mer makt konsentrert i hendene på noen utvalgte få familier, vil vi ikke da få omtrent samme situasjon som vi har i dag? At enkelte utvalgte fødes inn i priviligerte maktposisjoner?”

Republikaneren hadde sluttet å nikke, men så ikke ut til å ta seg nær av mitt forslag. Han satte det halvtomme glasset sitt til side og lente seg over bordet mot meg. “Vi kan ikke vite sikkert at det kommer til å skje. Og uansett, som du sier, partiene vil bestemme – på vegne av sine velgere, akkurat som i dag. Representativt styre, det er det demokratiet handler om!”

Dette var ikke særlig beroligende på meg, og jeg følte han unnlot å svare på spørsmålet mitt. “Men med synkende valgdeltakelse, og et partivesen som blir fjernere og fjernere fra folk flest – vil ikke da presidenten, for alle praktiske formål, bare bli frontfigur for et symbolsk folkestyre? På samme vis som kongen i dag kun er et symbolsk statsoverhode?” Nå så Republikaneren lett forvirret ut, som om han ikke forsto helt hva jeg mente. Han rynket brynene, lente seg tilbake, og ga tegn til at jeg måtte forklare.

“Det jeg mener er at i en republikk vil vi ha en liksom-folkevalgt representant som liksom er fra folket, men som i praksis tilhører en mer eller mindre lukket elite. Dette er ikke særlig forskjellig fra dagens situasjon, med det unntak at i dag er det ingen som later som kongehuset er valgt av og hentet fra folket. Når du sier det først og fremst er en prinsippsak, la meg spørre deg: Siden det ikke vil være noen praktisk forskjell, bør vi ikke i det minste være ærlige?”

Dette så ut til å volde Republikaneren en del hodebry. Han satt og tippet litt på stolen mens vannet plasket ned en snau halvmeter bortenfor, tente seg en sigarett. Etter et par trekk så han ut til å ombestemme seg, og kastet den ut på gaten. “Nei, jeg kjøper ikke den” begynte han, fast i sin overbevisning, “det vil være en praktisk forskjell. Kongen har ikke noen nevneverdige plikter, det vil en president ha.” “Men vil vedkommende være innvalgt på en mer rettferdig måte” fortsatte jeg, “eller ikke? Hvis ikke kunne du like gjerne gitt kongen mer makt, etter din egen logikk.”

“Jeg kjøper ikke premissene dine,” begynte Republikaneren, “og dessuten er det ikke som monarkiet kan tilby noe republikken ikke kan. Om noe vil i alle fall en president være et kostnadsbesparende tiltak for landet.” Den plutselige defensive holdningen overrasket meg, men jeg forsøkte å svare som best jeg kunne likevel.

“Hva med den symbolske tyngden? Det vil være mest tydelig i krig; å ville risikere livet for kongen og fedrelandet slår meg som mer realistisk enn å gjøre det for presidenten og republikken. Kongen er et symbol på hele folket, en president vil aldri kunne representere mer enn den delen av folket som stemte på vedkommende.”

Innen nå hadde regnet opphørt, og Republikaneren var tydelig lei av samtalen. “Vi får bare være enige om å være uenige” sa han idet han reiste seg, og spaserte ut på gaten. Vår lille samtale hadde tydelig virket oppildnende på ham, da jeg hørte det gjalle fra megafonen hans bak meg mens jeg spaserte hjemover noen minutter senere.

Comments Off

Omdømmebygging i sosiale medier

Om vi skal være litt råflotte kan vi tillate oss å si at sosiale medier har revolusjonert måten bedrifter kommuniserer på via Internett. Heller enn å basere seg på at eksisterende og potensielle kunder skal finne frem til ens nettsider, og at denne skal være salgsdrivende, kan (og bør) bedrifter i dag ha en mer aktiv tilnærming til digital kundekontakt. Det holder ikke lengre å ha oversiktlige hjemmesider hvor en kan presentere sitt budskap i kontrollerte, glossy rammer. Kundene forventer dialog, og det på den arenaen de ønsker.

Kroneksempelet på vellykket bruk av sosiale medier er og blir Ford. Uten å bruke en krone på tradisjonell markedsføring klarte selskapet blant mye annet å øke awareness om den nye Ford Fiesta ved lansering til 38% i “generasjon Y”-segmentet – høyere enn Ford Fusion, som da hadde vært i produksjon i to år og mottatt flere hundre marketing-millioner. “Hemmeligheten”, “suksessoppskriften”, kall det hva du vil – er enkel nok. Gi kundene dialog, la dem bli engasjerte, og la dem “gjøre jobben” for deg fordi de har lyst; fordi de faktisk setter så stor pris på produktet.

De gode klagerne

I tillegg til å drive salg og bygge awareness om produkter er muligheten til omdømmebygging for hele bedriften en av de virkelig store godene ved aktiv bruk av sosiale medier. Hvor misfornøyde kunder tidligere kunne ringe eller sende mail for å klage – men først og fremst spre sin misnøye til sin bekjentskapskrets – kan de nå komme med sine klager, og spre sin misnøye, på en svært bred flate. Hvordan er så dette positivt for bedriftens omdømme?

Det er ikke det. Det positive er at bedrifter nå har alle forutsetninger for å imøtekomme slike klager. Misfornøyde kunder er noe ingen vil ha, og bedrifter som følger med der kundene deres er kan nå sørge for at de slutter å være misfornøyde. Enda bedre er at de kan ta tak i klagene som kommer, se på substansen i dem, og finne ut hvordan bedriften kan forbedre seg – for slik å også levere bedre produkter og tjenester til “tause klagere”, de som er misfornøyde, men ikke gidder å si noe om det.

Det er en bonus ved dette også – alle setter pris på å bli sett, og alle liker å føle seg hørt. En misfornøyd kunde er kanskje den beste muligheten en bedrift har til å få en god og lojal ambassadør i fremtiden. Hvis en av dine venner, noen du stoler på, forteller at “Generisk Tjenesteyting AS hører på kundene sine, og leverer knallgodt – er du misfornøyd retter de opp i det!” – vel, da vet du hvor du skal handle generiske tjenester i fremtiden. Dette er kanskje essensen i omdømmebygging.

Ja, folk liker å sutre om ting de er misfornøyde med. Men det er en ting de liker mye, mye bedre, og det er å dele positive erfaringer med vennene sine.

Oppdatering 12.05.2011:

Dette er bare enkelte av effektene man kan se av bevisst, aktiv bruk av sosiale medier – andre eksempler kan være økt kredibilitet når publikum ser at bedrifter tar utfordringer og klager på alvor, etc. Dette innlegget er først og fremst en respons på at enkelte SEO-aktører insisterer på at sosiale medier ikke er dugelige, og begrunner påstanden med at det er vanskelig å måle klikkrate og vekst i nettsidetrafikk fra disse. Påstanden er riktig, men disse faktorene er som beskrevet over temmelig irrelevante for omdømmebygging.

Jeg vil ikke kalle meg en “sosiale-medier-ekspert”, og jeg er fryktelig skeptisk til alle som kaller seg noe slikt. Dette er ikke fordi jeg ikke forstår sosiale medier; men fordi jeg er en kommunikatør – og sosiale medier handler i bunn og grunn om kommunikasjon. At en del SEO-eksperter gjerne markedsfører seg selv som eksperter på linkbaiting og trafikkvekst gjennom manipulering av algoritmer gjør at jeg, som kommunikatør, helst ikke vil slås i hartkorn med slike. Vi gjør, og fokuserer på, vidt forskjellige ting, og selv om enkelte SEO-folk ser ut til å føle seg truet av veksten i sosiale medier har vi virkelig ingen grunn til å krangle med hverandre.

Comments (1)

Kriminologi. Nemlig.

FrPs Ole A. Vanebo skrev nylig kronikken “kriminologisk hjernevask” i Aftenposten, hvor han meget presist går løs på, og beskriver innholdet i, fagfeltet kriminologi. I korthet:

  • Det er alltid synd i kriminelle
  • Forbryterne er alltid ofrene
  • Samfunnstoppene har skylden for alt
  • Fengsel har ingenting for seg

Slipp fangene fri, det er vår, altså.

Vanebos erfaringer rimer godt med mine egne, og for å vise litt mer konkret hva studenter i faget egentlig skal drive med har jeg bestemt meg for å publisere min egen skriftlige eksamen i innføringsemnet i kriminologi ved UiO. Jeg er, ikke uventet, litt kritisk til gospelet fra pensumlitteraturen.

Oppgavetekst:

«Bruk kriminalstatistikken til å beskrive og sammenlikne utviklingen over tid av lovbruddene drap, voldtekt og narkotikaforbrytelse. Drøft, med støtte i pensum, mulige årsaker til utviklingen av de tre lovbruddene slik den framstår i kriminalstatistikken.»

Drap, voldtekt og narkotika sett i lys av samfunnets utvikling

1    Innledning

1.1    Problemstilling

Er det mulig, ved å sammenlikne utviklingen innen utvalgte kategorier lovbrudd over tid med parallelt løpende utviklinger i samfunnet for øvrig, å si noe om eventuelle årsakssammenhenger mellom samfunnsutviklingen og kriminalitetsutviklingen?

1.2    Disposisjon

I denne teksten vil jeg innledningsvis definere enkelte nøkkelbegreper, og avklare hvilke deler av kriminalstatistikken jeg finner relevant i forhold til oppgaven. Dernest vil jeg beskrive og sammenlikne utviklingen mellom de tre kategoriene drap, voldtekt og narkotikaforbrytelse i statistikken jeg velger ut.

Videre vil jeg drøfte denne utviklingen i lys av blant annet annen relevant statistikk for å undersøke hvilke mulige årsaker som kan finnes, og hvilke som er mest plausible.

Avslutningsvis vil jeg om mulig trekke en konklusjon fra den forutgående diskusjon.

2.    Hoveddel

2.1    Om definisjoner og valg av statistikk

Ettersom klassebegrepet er i utstrakt bruk i den litteraturen jeg vil benytte meg av blir det vanskelig å komme utenom når jeg skal se på mulige sosiale sammenhenger med kriminalitetsutviklingen. Det er dermed hensiktsmessig å definere begrepet nærmere for denne tekstens kontekst.

Jeg vil først, heller enn en marxistisk tilnærming med et «eiendomsløst proletariat», et «eiendomsbesittende borgerskap» (Schafft, 2007, s. 117) eller et «kriminelt filleproletariat» (Hauge, 2001, s. 64) avgrense det til å bety de sosioøkonomiske forhold en gruppe individer lever under. De relevante forhold vil i denne sammenheng være indikert av variabler som virker rimelig å benytte for å fortelle noe om hva den sysselsatte befolkningen tjener og hvor mye rikere eller fattigere den blir årlig, hvilke boforhold befolkningen lever under, og hvor stor andel av befolkningen som regnes for å være i en økonomisk situasjon som medfører behov for særstøtte.

Grensene mellom de sosioøkonomiske sjiktene vil nødvendigvis være nokså vage når vi benytter slike kriterier, men jeg vil hevde det er rimelig å se på dem som minst like representative og nøyaktige for å beskrive de faktiske forhold som det ville vært å dele befolkningen inn i et marxistisk inspirert «proletariat» og «borgerskap».

Hva angår telleenhetene i statistikken vil jeg i all hovedsak benytte de samme definisjoner som Statistisk Sentralbyrå, men med enkelte tillegg. Når jeg henviser til «voldtekt m.m.» omfatter det her også seksuell omgang «med bevisstløs» samt «ved trusler, underfundig adferd o.l.», på bakgrunn av ordlyden i lovverket hvor disse typer overgrep også skal straffes som voldtekt (Straffeloven, § 192). Voldtektsforsøk er også inkludert. Lovbrudd statistikkført som «voldtekt» er omtalt som dette, og i tabeller oppført som «voldtekt alene». I kategorien «narkotikaforbrytelser» er grove sådanne inkludert.

Ettersom jeg vil undersøke sosiale sammenhenger er kategorien «voldskriminalitet» også tatt med for sammenlikning hvor det virker relevant, på bakgrunn av at slik kriminalitet, likesom drap, faller under voldsparagrafene i straffelovens kapittel 22 (Giertsen, 2007, s. 180).
Hva tidsrom angår har jeg valgt å fokusere på perioden 1993-2009. Alle tall hentet fra kriminalstatistikken kommer fra 2009-utgaven av publikasjonen, for å kunne gjøre mest mulig nøyaktige sammenlikninger med tidligere år; dobbeltregistreringer som fra og med 2001 ble slettet, jfr. 2001-utgaven av publikasjonens kap. 2, er dermed ikke regnet med.

Delen av kriminalstatistikken jeg har valgt å fokusere på er antall anmeldte forhold, da dette frigjør meg fra feilkilder som at samme gjerningsperson kan fengsles flere ganger i løpet av et år, eller kan ha begått flere lovbrudd men fortsatt statistikkføres med kun hovedlovbruddet. Videre er ikke effektiviteten på kontrollapparatet, målt i oppklaringsprosent og hvor mange gjerningspersoner som møtes med straffereaksjoner, av umiddelbar relevans for denne tekstens fokus; altså samfunnets utvikling.

Statistikken for siktelser, fengslinger, etterforskede lovbrudd m.m. vil både bli påvirket av endringer i statistikken for anmeldelser (Olaussen, 1996, s. 5), og på det nevnte grunnlaget måtte regnes som mindre nøyaktige for å få oversikt over det totale kriminalitetsbildet på en måte som er relevant i lys av denne tekstens problemstilling.

2.2    Utvikling innen statistikken for drap, voldtekter og narkotikaforbrytelser
For å få et godt bilde av utviklingen for drap, voldtekter og narkotikaforbrytelser kan det være hensiktsmessig å se disse typene kriminalitet opp mot det øvrige kriminalitetsbildet. Som fremgår av tabell 1 er drap i dag den klart minst frekvente forbrytelsekategorien i utvalget; det anmeldes omlag 35 voldtekter m.m. for hvert drap, men i forhold til narkotikaforbrytelser må selv hele hovedkategorien «seksualkriminalitet» kunne kalles en heller marginal størrelse. Likevel utgjør selv ikke narkotikaforbrytelser som enkeltstående kategori mer enn drøyt 14 % av alle forbrytelser; eller omlag 10 % av all anmeldt kriminalitet.

I 1993 utgjorde denne kategorien kun rundt 5.5 % av forbrytelsene, eller under 4 % av all kriminalitet. Selv om det har vært en stabil vekst i den totale kriminaliteten, og antall voldtekter m.m. i perioden ble mer enn fordoblet – og andelen denne kategorien utgjør av anmeldte forbrytelser steg fra omlag 0.21 % til 0.28 % – er veksten i narkotikaforbrytelser uforliknelig i statistikken.

Hva drap angår ble det anmeldt 38 forhold i 1993 mot 29 i 2009; øyensynlig en kraftig nedgang, men ved å se nærmere på statistikken fremkommer at 2009 er et bunn-år – snittet for perioden for drap er 37,76 tilfeller per år, med et standardavvik på hele 6,13. Det kan dermed umiddelbart late til at det ikke har vært noen klar utvikling innen drapsstatistikken i forhold til de øvrige kategoriene.

Det som da gjenstår av interesse i drapsstatistikken er hvorvidt enkelte år skiller seg ut fra de øvrige, og hvorvidt slike spesielle år i noen grad sammenfaller med statistikken for de andre typer kriminalitet – noe vi finner i 2001. Antall anmeldte drap registrerer her et fall til 37 tilfeller, mot 48 året før og 46 året etter. Dette sammenfaller med en tilsvarende nedgang i antall anmeldte forhold totalt, en svak nedgang i anmeldte voldtekter m.m., stagnasjon i en treårig kraftig vekst i anmeldt voldskriminalitet – og en rekordhøy topp i anmeldte narkotikaforbrytelser. 2001 skiller seg likevel ikke ut hva statistikken for voldtekt alene angår; denne er også den eneste av de tre statistikkområdene hvor utviklingen er svært jevn gjennom hele perioden, med en svak økning i veksten som startet i 2000 og fortsetter ut hele perioden.

Narkotikastatistikken er kanskje den mest spesielle av de tre i og med at det frem til 1994 er registrert forholdsvis få anmeldelser – det ble for eksempel anmeldt omlag 3300 færre tilfeller av narkotikakriminalitet enn voldskriminalitet de to første årene av perioden – mens det fra og med 1995 forekommer en eksplosiv vekst. Mens veksten i voldskriminalitet er relativt jevn øker antall narkotikaforbrytelser i gjennomsnitt med 4671 tilfeller årlig frem til og med 2001, hvor det er registrert 22071 flere narkotikaforbrytelser enn voldsforbrytelser.

Videre kunne narkotikakriminaliteten hevdes å skille seg ut fra drap og voldtekter i at denne alene av disse kategorier kan hevdes å falle under det utvidete samlebegrep «vinningskriminalitet» på en meningsfull måte – i den forstand at det i denne kategorien finnes «narkohaier» som bryter loven for profitt. Dette kan dog igjen argumenteres mot ved å vise til at mange selgere også er brukere, som kanhende selger for å finansiere eget forbruk (Christie og Bruun, 2003, s. 77, 89-93).

2.3    Mulige årsakssammenhenger

Problematisering av narkotikabruk som ungdomsfenomen (Christie og Bruun, 2003, s. 17-18, 160-162) eller insinuering av at dette er et vanlig sådant (ibid., s. 115-116, 146) synes ikke å være uvanlig i den faglige narkotikadiskurs. Dersom slike antagelser medfører riktighet vil det være rimelig å anta at økninger i enten størrelse på ungdomskohorten eller omfang av narkotikaforbrytelser ville være gjenspeilt i den andre av disse. Som fremgår av tallene i tabell 2, som grovt sett svarer til antall 15-åringer per år i perioden 1993-2009, later dette ikke til å stemme. Selv om det er registrert en viss oppgang i antall levendefødte fra 1987-1990 korresponderer dette ikke klart med tallene for narkotikaforbrytelser.

Registrert bruk av narkotiske stoffer blant Oslo-ungdom økte dog merkbart fra 1993 til 2001 (Christie og Bruun, 2003, s. 219), og utviklingen samsvarer godt med figur 1 over anmeldelser av besittelse og bruk. Dette kan tyde på at det har funnet sted en kulturendring blant unge, og i unges forhold til narkotika. Hvorvidt slike endringer i statistikken er det som driver frem endringer i kontrollapparatets reaksjoner – i dette tilfelle økt frekvens av anmeldte narkotikaforhold – eller vice versa er uvisst, men det virker rimelig å anta at flere anmeldelser ikke utelukkende kan begrunnes med at kontrollapparatet ønsker å «gjøre mer av det hittil virkningsløse» (ibid., s. 219) – men også at det faktisk begås flere straffbare handlinger.

Dette er ikke ensbetydende med at det ikke har skjedd endringer i forhold til ordensmaktens virkemåte. Dersom vi går ut fra at det store flertall anmeldelser for besittelse og bruk av narkotika kommer fra påtalemyndigheten kan det vel heller trygt sies at kontrollapparatet i løpet av få år omprioriterte å reagere på slik kriminalitet fra svært lavt til meget høyt. Her finnes en parallell til hvordan på samme måte grafitti, i samme tidsrom, ble omdefinert fra kunstnerisk aktivitet til hærverk (Finstad, 2006, s. 70). En slik forklaring kan hevdes støttet av Ervik (2007, s. 230-231) når hun viser til Høigård og Balvigs «Kriminalitet og straff i tall og tekst», hvor forfatterne sies å hevde at «økning i narkotikalovbrudd forteller mer om økte ressurser til narkotikakontroll enn at salg og bruk av narkotika øker».

Hva kan så ha forårsaket en slik omprioritering? En bakenforliggende politisk motivasjon virker lite plausibelt, all den tid endringen kom tilsynelatende plutselig, midt i regjeringsperioden til Brundtland III. Videre forble endringen i effekt, som vist i stadig økende anmeldelsestall, gjennom både Jagland-regjeringen, Bondevik I og Stoltenberg I-regjeringene. Det kom riktig nok et kraftig fall i anmeldelser under Bondevik II, og et nytt hopp under Stoltenberg II, men disse tallene er så tvetydige at ingen klar konklusjon kan trekkes.

At veksten i de utvalgte typene kriminalitet skal skyldes klassekamp eller det kapitalistiske systemets urettferdighet, som forklart av marxistisk orientert konfliktteori (Hauge, 2001, s. 124-125), kan virke tilsvarende lite plausibelt av flere årsaker. Dersom vi, som innledningsvis forklart, forholder oss til mindre politisk ladede størrelser – så som sosioøkonomisk status – er det flere indikatorer på at en vidstrakt konflikt mellom fattig og rik ikke er tilstrekkelig forklaring på utviklingen. Først og fremst av disse er antallet mennesker i dagens Norge som lever nederst på den sosioøkonomiske rangstigen; sosialhjelpsmottakere.

I løpet av perioden gikk, som illustrert i figur 2, antall mennesker i denne kategorien ned fra 165865 i 1993, til 109349 i 2009; et fall på omlag 35 %. Det eneste året med en nevneverdig oppgang fra det foregående var i 2003; som sammenfaller med en nedgang, snarere enn vekst, i den anmeldte kriminaliteten. Disse momentene samsvarer dårlig med at en betydelig underklasse skulle være ansvarlig for at forbrytelser blir begått, dersom en anerkjenner at sosialhjelpsmottakere i Norge er det nærmeste en har en slik.

På den annen side, dersom en ikke anerkjenner dette premisset, men heller holder at det er arbeiderklassens tilværelse i blodslit og fattigdom – som Willem Bonger kan sies å ha hevdet, og som også sikter på å forklare voldtekter og drap (Hauge, 2001, s. 64-66) – som driver denne til kriminalitet, holder det ikke å se på sosialhjelpsmottakerne.

Som vist i figur 3 har det gjennom hele perioden vært positiv reallønnsvekst i Norge; på mellom 0,7 % og 4,2 % – og gjennomsnittlig lønn per normalårsverk i kroner er over doblet på 17 år. Dersom høyere inntekt ikke er tilstrekkelig for å illustrere en bedring i de sosioøkonomiske forhold kan det også vises til at boareal i kvadratmeter per person i landet fra 1993 til 2008 steg fra 49 til 56, jfr. tabell 3.

Dersom sosioøkonomisk undertrykkelse dermed ikke kan hevdes å forklare økningen i voldtekter og narkotikakriminalitet kunne det likevel hevdes å finnes en alternativ bruk av begrepet; altså «ny norsk underklasse» som beskrivende for de forhold mange innvandrere lever under (Larsen, 2007, s. 156). Det hevdes tidvis at innvandrere, især innvandrerungdom, som lever i et samfunn som ikke anerkjenner dem som likeverdige blir redusert til tapere og ofre (Larsen, 1992, s. 87); og at når de således «sviktes av alle», utsettes for rasisme eller er del av en «kultur i indre eksil» tyr til voldsbruk (ibid., s. 89, 90, 131). Sterk vekst i den ikke-vestlige innvandringen til Norge, som vist i figur 4, speiles dog ikke i drapsstatistikken, som dersom disse påstandene er holdbare kan tyde på at innvandrere nå i større grad enn tidligere aksepteres.

Like relevant kan være hvordan æresbegrepet øyensynlig tillegges stor vekt av unge utenlandske lovbrytere såvel som av kriminologer, og konseptet «ære» integreres i de førstnevntes «verdighet» (Larsen, 1992, s. 132). Det kan her virke rimelig å vise til at æresbegrepet i stor grad har falt ut av den moderne vestlige verdensanskuelse (Berger, 1984, s. 149) til fordel for nettopp en mer individorientert verdighet, og at bakgrunnen for dette kan hevdes å være en modernisering med blant annet dekonstruksjon av hierarkiske samfunnsstrukturer og en løsrivelse av individers identiteter fra deres institusjonelle roller som resultat (ibid., s. 151-152, 154 og Hauge, 2001, s. 149). Disse endringene kan videre sies å ha muliggjort tilstedeværelsen av den prosess av selvrealisering som kan sies etterspurt når de samme ungdommene hevdes å miste muligheten til å få tilhørighet i samfunnet som de menneskene de opplever seg selv som, grunnet undertrykkelse av blant annet æresbegrepet (ibid., s. 156 og Larsen, 1992, s. 133).

På denne bakgrunnen vil det kunne hevdes at æresbegrepets fremherskende status i innvandrermiljøer som mulig forklaring på kriminalitetsutviklingen i samfunnet må sies svekket. Dersom et sterkt ønske om individuell selvrealisering muliggjort av individuell verdighet skal operere i et individ med sterk institusjonell æresfølelse, vil dette også fremkalle kognitiv dissonans (Passer m.fl., 2009, s. 611).

3    Konklusjon

Med tanke på denne tekstens lengdebegrensning er det åpenbart vanskelig å skulle forsøke å klart konkludere på bakgrunn av den forutgående diskusjon. Kriminalitetsutvikling er et så omfattende område at det vil kreve en mye grundigere gjennomgang enn den som ligger innenfor denne tekstens rammeverk – om det i det hele tatt lar seg gjøre.

Like fullt kan det synes som en kan, som detaljert i problemstillingen, si noe om mulige årsakssammenhenger. Ved å benytte statistikk som hovedverktøy er det lite som kan definitivt avkreftes, ettersom statistisk korrelasjon ikke kan bevise årsakssammenhenger – ellers kunne en på bakgrunn av statistikken hevde at økt velstand medfører tredobling av voldtektsanmeldelser. Statistikken kan dog gi en pekepinn i riktig retning, og gi opphav til nye tilnærmingsmetoder som i sin tur kan gi klarere svar enn statistikken er i stand til på egen hånd.

Litteraturliste

Berger, Peter (1984): «On the obsolescence of the concept of honour». I : Liberalism and its critics. Michael Sandel (red.).
New York : New York University Press
Christie, Nils og Kettil Bruun (2003): Den gode fiende : narkotikapolitikk i Norden
Oslo : Universitetsforlaget
Ervik, Randi (2007): «Rusmidler og kriminalitet». I : Kriminologi. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
Finstad, Liv (2006): «Politisosiologi». I : Straff og rett. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
Giertsen, Hedda (2007): «Vold». I : Kriminologi. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
Hauge, Ragnar (2001): Kriminaliteten årsaker. Utsnitt av kriminologiens historie
Oslo : Universitetsforlaget
Larsen, Guri (1992):  Brødre. Æreskamp og hjemløshet blant innvandringens ungdom
Oslo : Pax Forlag
Larsen, Guri (2007): «Innvandrede folkeslag og kriminalitet». I : Kriminologi. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
Olaussen, Leif Petter (1996): Kriminalstatistikk som målestokk for kriminalitetsutviklingen
Oslo : Institutt for kriminologi. (Stensilserien, nr. 85)
Passer, Smith og Ronald Smith, Nigel Holt, Andy Bremner, Ed Sutherland, Michael Vliek (2009): Psychology: The science of mind and behaviour
Berkshire : McGraw-Hill Education
Schafft, Angelika (2007): «Kriminalitet, sosial bakgrunn og kontroll». I : Kriminologi. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
SSB: Befolkningsstatistikk. Befolkningsendringer i kommunene. 1951-2010. Tabell 0. URL: http://www.ssb.no/emner/02/02/folkendrhist/tabeller/tab/00.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Tabell 6. URL: http://www.ssb.no/innvbef/tab-2010-04-29-06.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Kriminalstatistikken. Tabell 1. URL: http://www.ssb.no/emner/03/05/a_krim_tab/tab/tab-2010-04-15-01.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Kriminalstatistikken. Tabell 5. URL: http://www.ssb.no/emner/03/05/a_krim_tab/tab/tab-2007-08-13-05.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Sosiale indikatorer. Tabell 7. URL: http://www.ssb.no/sosind/tab-2009-12-07-07.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Sosiale indikatorer. Tabell 8. URL: http://www.ssb.no/sosind/tab-2009-12-07-08.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Statistisk årbok. Tabell 1. URL: http://www.ssb.no/histstat/aarbok/ht-0901-lonn.html [lesedato 07.10.10]
Straffeloven. Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 nr. 10.

Oppgaven i sin helhet, ferdig.

Oppgaven skulle vært mye lengre, og jeg ville satt pris på å få gjøre den mer fyldig – da ville jeg også kunne konkludert mer skikkelig. Likevel er argumentene mine stort sett så godt støttet som en kan forvente innenfor en maksgrense på 2400 ord. Oppgaven ble for øvrig vurdert til karakteren C av sensor. Den muntlige begrunnelsen – skriftlig begrunnelse var ikke et alternativ – var at oppgaven hadde benyttet litt lite pensum; og støttet seg for mye på sekundærlitteratur. Litteraturlisten taler forhåpentligvis for seg på dette punktet.

Poenget jeg presenterer gjennomgående, for de av dere som hoppet elegant til bunnen av innlegget, er at de fleste argumentene kriminologiens fanebærere presenterer gjennom pensum ikke kan forsvares. Ikke engang i møte med motargumentene til en stakkarslig student på innføringsemnet i faget.

Comments Off

BI Marketing Summit 2011

Handelshøyskolen BI arrangerte BI Marketing Summit 2011 – eller #BIMS11 – i dag, og for de som ikke kunne møte har jeg oppsummert noen av de mer interessante temaene.

1. Kjerneproduktet er alt

“It doesn’t matter how good you are digitally if your base product isn’t good enough”

- Olli Kilpi, McDonalds

Uten at man har kjerneproduktet sitt i orden kan man blåse så mye penger på markedsføring eller ny teknologi man bare vil – det kommer ikke til å hjelpe. Dette temaet gikk igjen gjennom hele dagen, og kan også sies å gjenspeiles i årets utgave av Norsk Kundebarometer. SAS har passert Norwegian for første gang, kanskje nettopp på grunn av fokus på å levere det som står i sentrum for deres virksomhet.

I tilfellet McDonalds er dette eksemplifisert ved at en søker å gå fra “fast food” til “good food fast”, ifølge adm. dir. for McDonalds Norge Olli Kilpi. Dette innebærer at en ser på kjerneproduktet – altså maten – og ser på hvordan dette kan videreutvikles. Med en mer velstående befolkning i vesten blir prisaspektet mindre viktig enn hurtighet og kvalitet (en av trendene Giulia Calabretta kom inn på i sitt senere foredrag), og McDonalds bruker derfor ny teknologi som hjelpemidler for å få til en slik overgang – men det er fortsatt maten som står i fokus.

Selv om omtrent alle rørte ved temaet på sitt vis ble ble ett av de mer interessante poengene i forhold til kjerneproduktets plass dratt frem av Giulia Calabretta. Postdoktoren ved institutt for markedsføring på BI var dagens nest siste taler, og snakket mest om trendanalysens rolle i innovasjon – men hun åpnet med å slå fast at kjerneproduktet må være meningsfullt for kundene dersom en ønsker å lykkes. Dette bringer meg til neste punkt.

2. Kundefokus i sosiale medier (og ellers)

“En må tåle å høre litt pepper om seg selv hvis en skal være troverdig”

- Anton Hagberg, komplett.no

For å lykkes må altså kjerneproduktet være i fokus, og en må alltid sørge for at kundene finner det meningsfullt – men også at det innfrir forventningene de har til det (det betyr ikke at man trenger – eller sågar bør prøve å overgå nevnte forventninger). Kundefokus er riktig nok noe mange snakker om, og har snakket om lenge, men med sosiale medier har man nå muligheten til å slutte å snakke, og heller handle. Som førsteamanuensis Line Lervik Olsen fra BI poengterte, ved å tenke på kundefokus i sosiale medier kan en gjøre mye for tilfredsheten.

Fred Selnes, professor i markedsføring ved BI, snakket også varmt om dette temaet. Han mente fremtiden for markedsføring ligger i to ting; relasjoner og analyse. Ford, mente han, er et godt eksempel på dette. Innad i selskapet er det stor enighet om at det er takket være sosiale medier selskapet, for første gang på et par tiår, nå har solgt flere biler enn erkerivalen GM. For å oppnå dette har de sett på kundene sine, hvordan de snakker sammen, og hva som har vært viktig for dem. De har også forstått hvordan sosiale medier fungerer, som eksemplifisert ved å la en rekke bloggere låne hver sin Ford Fiesta i anledning relanseringen av denne – og bare latt dem skrive.

Dette kan virke litt risikabelt for norske forretningsfolk; hva som de hadde skrevet noe stygt? Anton Hagberg fra komplett.no nevnte denne problemstillingen i sitt foredrag – se sitatet over. Aktører som sensurerer kritiske røster vil neppe bli tatt på alvor fremover; å føre dialog med misfornøyde kunder bør i stedet ses som en gyllen mulighet til å omvende dem til å bli fornøyde. Erfaringene fra komplett.no viser dessuten at dersom det kommer for drøye kommentarer vil andre brukere sette ned foten – internett er på sett og vis selvregulerende.

3. Engasjer. Aktiver.

“Overblikk, Oppdatert, Opplevelse, Sosialitet.”

Torry Pedersen, VG

I tillegg til å høre på hva kundene vil er det viktig å gjøre dem engasjerte, spesielt dersom en planlegger å bruke sosiale medier for å snakke med dem. August Baumann, adm. dir. i NetCom, fortalte litt om deres strategi – nemlig at de ikke egentlig har noen. For deres del er det viktigere å være frempå, å våge å prøve og feile, for å få sine kunder og fans engasjerte. Kort sagt, de leker – også med kundene.

Denne fremgangsmåten kan absolutt ha noe for seg, spesielt ettersom medielandskapet endrer seg så hurtig som det gjør i dag. Når en strategiplan det tar månedsvis å utvikle kan vise seg å være utdatert før den er ferdig er det fullt mulig at det er verdt risikoen å kaste seg uti det. Ett av eksemplene Baumann trakk frem var en gang de hadde noen effekter liggende de ville få brukt til noe – nevnelig 150 par fingerløse hansker. Ved å gi disse bort via Twitter, en i Norge rimelig liten arena hva sosiale medier angår, klarte NetCom å generere rundt 110.000 inntrykk på to timer. Jeg gjentar: 150 par hansker.

Torry Pedersen fra VG rørte også innom flere av disse tingene. Medielandskapet for avisbransjen har endret seg dramatisk på svært kort tid, men VG har klart seg rimelig godt i denne “perfekte stormen” av mobile enheter, sosiale medier, og internett overalt. Av de utfordringer og muligheter ved teknologiske stormskritt som ble nevnt var det like fullt det å forstå, aktivere og engasjere kundene – og å gi dem noe å sosialisere om – som var blant de mest interessante poengene.

4. Lærdom fra barometeret

År etter år har Norsk Kundebarometer vist at uansett bransje kan man komme til topps – hver gang noen har hevdet hardnakket at “bransje X kan aldri vinne her” har det blitt motbevist. Dette skjedde igjen i år, da mobiloperatøren OneCall ble den første slike noen gang til å toppe listen. Hver gang, vil jeg hevde, har de klart det ved hjelp av i det minste noen av hjelpemidlene det ble snakket om på årets BIMS.

  • Ved gi kundene det de forventer gjør dere kundene tilfredse
  • Ved å snakke med kundene lærer dere hva kundene forventer
  • Ved å engasjere kundene vil kundene ønske å snakke med dere

Teknologien kan hjelpe dere med dette, men det forutsetter som oftest at dere våger å satse – og våger å risikere litt kaving i starten. Uansett hva dere velger å gjøre må dere gå inn for det med engasjement selv.

Comments Off

Erna Hour, eller Blitz for voksne

Nå er det snart duket for “Erna Hour”, en trivelig liten markering hvor parogtyve tusen nordmenn som vet hva teknologi er forsaker internett- og mobilbruk i en hel time for å “sende et signal”. Dette “signalet” skal visstnok være å fortelle de mest teknofobe medlemmer i Høyres stortingsgruppe hvor mange som bryr seg om at de snart kommer til å bli kontinuerlig og unødvendig overvåket av myndighetene.

Det er selvfølgelig fullstendig meningsløst.

Målgruppen for denne aktivismen; altså Erna Solberg, Arve Kambe, Elisabeth Aspaker med flere, har enten en hard-on for Brüssel eller anser fortsatt fargefjernsynet som en teknologisk nyvinning (resten av Høyre er stort sett mot Datalagringsdirektivet, og Arbeiderpartiet nytter det ikke snakke til så lenge det svinges med pisken).

Mindre børs, mer katedral

Den første av disse gruppene er urokkelig; en hær ti tusen mann sterk kunne troppet opp i Oslo sentrum mot DLD uten at de ville fortrukket en mine. Signaler fra Brüssel kunne like gjerne vært signaler fra himmelske makter. Ingen signaler fra noen stakkars dødelige nordmenn kan måle seg mot slike, ei heller fra det mer diffuse næringslivet de ellers gjerne vil ivareta; menigheten står samlet.

Den sistnevnte gruppen, på sin side, vet vel knapt hva Facebook er. De har hatt flere år på å finne ut av dette mystiske direktivet og alle disse kompliserte tekniske greiene, men de har latt være. Å tro, da, at en aksjon de aldri vil høre om, utført i et medium de ikke forstår, av mennesker de ikke vet hva driver med, vil fungere – det må i beste fall kalles naivt. Om vi legger godviljen til kan vi kanskje tenke at noen velvalgte ord fra PST har veid tyngst her – at presteskapet, i denne gruppens tilfelle politiet, har servert en Sannhet som ingen i menigheten orker arbeidet med å stille spørsmål ved.

Blitz for voksne

Å melde seg ut av et parti sender kraftige signaler. Mange har gjort dette, og signalene har blitt ignorert. I siste ledd må vi slutte at kampen mot DLD er tapt for denne gang; men krigen vil fortsette i rettsvesenet og etter neste stortingsvalg. Det er mye man fortsatt kan gjøre, mye som kan ha en effekt – så hvorfor en meningsløs aksjon som dette?

I enkelte miljøer, så som Blitz, har meningsløs aktivisme en lang og frodig historie, og det er strengt tatt ikke så rart – i alle fall ikke blant rotløs ungdom. Det føles så godt å stå samlet, med rettferdighet, moral og fjorten andre idealer på sin side. Man får en følelse av tilhørighet, en følelse av å bety noe, en følelse av å være del av noe større enn seg selv. Følelsen av rettmessig harme; av å få lov til å bli sint og følsom i et samfunn som kan virke kaldt og avstumpet, på en måte som gir deg mer rett hvis du kritiseres.

Det er offentlig onani. Det føles godt, men ved dagens slutt er alt du har oppnådd i beste fall en våt flekk på asfalten.

Voksne mennesker driver stort sett ikke med slikt. De har gjerne en jobb å gå til, og et fungerende sosialt nettverk; de trenger ikke å arbeide hardt for å føle at de hører hjemme i samfunnet. Likevel, alle de andre gode følelsene får de sjeldent ta del i, og der har du litt av bakgrunnen for aksjoner av typen “Erna Hour”.

Mer enn en våt flekk

Alle som vil delta er selvfølgelig ikke offentlige onanister, skjønt jeg mistenker at de fleste av ildsjelene er det. Til det store flertall som bare skal være med for å støtte en god sak har jeg uansett noen forslag til ting de kan gjøre som faktisk vil fungere.

Først og fremst, dere som er utmeldte? Kom dere inn i Høyre igjen. Bruk albuene om nødvendig, men skaff dere plass i arbeidet med å utarbeide nominasjonslister til neste stortingsvalg. Troms Høyre, for eksempel, har en rekke potensielle kandidater som både er mer oppdatert og har mer ryggrad enn Elisabeth Aspaker – så få dem opp på førsteplassen. Kanskje dere som skal jobbe med listene i Troms kan blåse i at Harstadværinger blir snurte hvis noen fra Tromsø tar førsteplassen, eller til og med være så radikale at dere lar noen fra Lenvik prøve seg?

Det er et signal som stortingsgruppa vil få med seg. Dersom flertallet av representantene som gikk inn for DLD ikke får en realistisk mulighet til å bli gjenvalgt vil det også bli mer interessant for fremtidens stortingsrepresentanter å høre på hva deres velgere faktisk vil. Å arbeide fra innsiden fungerer.

Det eneste problemet er at det er ikke like glamorøst, det gir ikke den samme følelsen, og det er vanskeligere å skryte av på Twitter og Facebook etterpå. Dessuten krever det litt innsats.

Som det heter på nynorsk, are you up for it?

Comments Off

Politikk som underholdning

Nei, jeg kommer ikke til å gjøre denne bloggen det spøtt morsommere. Det er mye mer underholdende for meg å sikte mot den uunngåelige kommende prisen for landets kjedeligste blogg.

Med det sagt vet jeg like fullt, som NRKs nyhetsredaktør Bjøntegård later til å vite, at det ikke er noen motsetning mellom informasjon og engasjement – og det ville unektelig vært morsomt om jeg klarte å engasjere. Til forskjell fra Bjøntegård vet jeg også at å engasjere og å underholde ikke er synonymer. En ny doktorgradsavhandling fra Ann Iren Jamtøy ved NTNU problematiserer dette i forhold til medienes valgkampdekning i Norge, og har tiltrukket seg hardt skyts fra høyt hold i medienorge.

Hva skal vi mene noe om?

Å kalle akten å omtale tabloid mediedekning av valgkampstoff som underholdning snarere enn informasjon “odiøs” blir i beste fall en spissformulering fra Bjøntegård. Å prøve å fremstille slik tabloid dekning som at den først og fremst vil informere og engasjere blir i verste fall løgn.

Politikernes evne til å opptre i TV blir svært viktig for folks oppfatning […] det er viktig for folk å vite om de kan stole på sine politikere

– NRKs nyhetsredaktør Stein Bjøntegård til Kulturnytt

Jeg kan følge denne tankegangen; men det kan også Jamtøy. Det Bjøntegård forholder seg taus om er hvorvidt NRK akter eller makter å bringe informasjon til folk som omhandler hva vi skal stole på nevnte politikere om, hva vi skal ha en oppfatning om – altså hva de forskjellige partiene står for.

“Masse substans” i politisk spill

Selv om hun i det minste ikke anser “underholdning” som et skjellsord er ikke VGs politiske redaktør Skartveit stort bedre. Det må kunne kalles naivt av henne å påstå at en av VGs viktigste oppgaver er å presentere politisk journalistikk på en måte som gjør at folk faktisk leser det; og så antyde at dette må gjøres gjennom personfiksering og “kjendiseri” snarere enn fokus på sak. Dersom hennes analyse hadde vært riktig ville den positive opplagsutviklingen for Klassekampen og andre nisjeaviser kontra at VG faller flere ganger mer enn nærmeste konkurrent plutselig blitt vanskelig å forklare.

Jeg blir stadig fascinert over medievitere som teller og teller og går veldig lite inn i substansen, selv om hun er ekstremt opptatt av form […] for det første er det masse substans i form og i spillet […]

-Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG til Kulturnytt

Hun mener også at Jamtøy er overfladisk, at hun bare “teller og teller”, og at hun ikke går inn i politikkens vesen. Men hva er galt i å telle hvor mange journalister som har hvilke holdninger, og hvor mange mediesaker som har hvilke vinklinger? Ville det vært bedre å sette seg ned og synse basert på fri fantasi?

Enda viktigere; hva er så politikkens vesen? Er det de mest profilerte politikernes meninger og spill, som Skartveit og Bjøntegård later til å mene, eller er det hvilke syn de forskjellige partiene vil stille seg bak i Stortinget – eller endog noe annet, noe mer?

“Backbenchere” og lukkede dører

VG vil åpenbart ikke gi oss noen svar; og jeg har vel også et “elitistisk utgangspunkt” siden jeg – i motsetning til Skartveit – mener våre folkevalgte stortingspolitikere fra over det ganske land (eller “backbenchere”, som hun kaller dem) er vel så interessante å vite mer om som de overeksponerte ministerikandidatene.

Skartveit hevder dessuten at de tabloide mediene prøver å avdekke det politiske spillet; å komme seg inn bak lukkede dører. I så fall er hun helt enig med Jamtøy, som helt avslutningsvis i sin tekst i Tidsskrift for samfunnsforskning (linket til fra nrk.no) poengterer at lukkede politiske fora er uheldige. Det er hun langt fra den første medieforskeren til å påpeke. Så hvorfor denne aggressive tonen?

De to redaktørene forsøker å slakte en kritisk forskningsrapport fordi den kritiserer deres tabloide dekning; basert kan hende på en modell som gikk ut på dato omtrent samtidig som informasjonssamfunnet for alvor fikk fart på seg. De tradisjonelle mainstream-mediene trenger å våkne opp, men er tydeligvis alt for morragretne. Men dere får definitivt ikke en tabloid one-liner fra meg som avslutning på et innlegg som dette.

Comments Off

En politisk brumlebasse

Rebekka Borsch sutrer i Aftenposten om at innvandrere ikke får automatisk stemmerett, og kaller denne gruppen en “politisk underklasse” – som arbeider og betaler skatt, men ikke får delta ved valg. Visstnok er dette, at stemmeretten er knyttet til statsborgerskapet, “etnisk begrunnet” – og diskriminerende. Å skaffe seg statsborgerskap – og dermed stemmerett – er ikke spesielt komplisert. Alt som trengs er å ha bodd i landet en stund; hvor lenge avgjøres av flere forskjellige faktorer, men to til syv år er regelen – samt å faktisk ha oppholdstillatelse, gjennomført 300 timer norskopplæring, og ikke være straffedømt.

Hvordan dette er diskriminerende håper jeg Borsch er i stand til å begrunne bedre enn ved å henvise løst til Rosseau. Først og fremst vil jeg vite hvordan du som utlending blir undertrykt hvis du blir nektet å stemme i et land du ikke har hatt tid til å observere ett eneste valg i, et land du ikke forstår språket godt nok til å kjenne de politiske partiene i, eller sågar et land hvor alt dette er på plass, men du ikke kjenner deg hjemme nok i til å orke å skaffe deg statsborgerskap.

Jeg kan sikkert dra til… Portugal, for eksempel, og avlegge stemme der; dersom jeg får muligheten. La oss si Portugal synes Borsch høres fornuftig ut. Jeg kan finne ut hvilket parti som har den peneste logoen, og basere valget mitt på dét. Hvorvidt jeg stemmer på en president, en statsminister, en borgermester eller noe annet aner jeg ikke – men jeg er i det minste ikke undertrykt, etter Borsch’s logikk. At jeg, og et par millioner andre valgturister, plutselig kan komme til å kaste Portugal ut i en radikal marxistisk inspirert anarkosyndikalisme (for å gjøre kaoset fullstendig) får så være – vi fikk i det minste stemt! Så får det portugisiske demos klare seg selv.

Halvhjertede forsøk

Borsch peker på at staten har tatt et “halvhjertet skritt for å minske den lovbestemte diskrimineringen” ved å la utlendinger stemme ved kommune- og fylkestingsvalg (etter å ha bodd her i tre år, som hun hendig unnlater å nevne). Forskjellen er at i små lokalsamfunn, som mange av våre 430 kommuner faktisk er, går det rimelig greit å skulle orientere seg politisk. Du treffer gammelordføreren i køen på butikken, og hjelper utfordreren hennes på fritidsklubben der ungene dine er med. Du finner ut at om AP vinner valget kommer de til å gå med på Høyres krav om å kutte ut eiendomsskatt, mens hvis SV-FrP-V-koalisjonen får makten blir sentralskolen pusset opp. Sakene, såvel som menneskene, kommer mye tettere på.

Skal vi snakke om faktisk halvhjertede forsøk må vi gå tilbake til stortingsvalgene. Det eneste kravet til statsborgerskap som kan virke noenlunde “undertrykkende” mot utlendinger er det såkalte “vandelskravet” – en må ikke være straffedømt eller dømt til tvungent psykisk helsevern/omsorg dersom en skal få stemt ved slike valg. Dersom man allerede har statsborgerskap, og fortsetter å bo her, skal det godt gjøres å bli fratatt dette – også gjennom kriminelle handlinger. Dette er ett konkret punkt en kunne gjort noe med – men det ville definitivt vært halvhjertet.

Heller da, hvis en virkelig skal vise politisk handlekraft, å gjøre stemmeretten mulig å miste for alle nordmenn dersom de ikke oppfyller vandelskravet. Da snakker vi likestilling på ordentlig! Men det vil kanskje ikke være et sjakktrekk å foreslå for lederen i Røyken Venstre i et valgår, eller hva, Borsch?

Comments Off