Torsdag kunne en lese i Klassekampen at velgere stryker “unorske navn” fra lister, og at denne tendensen går igjen hos alle partier unntatt Venstre, KrF og Rødt. Arbeiderpartiets Khalid Mahmood topper lista over strøkne kandidater; hele 2120 AP-velgere ønsket ved fjorårets valg ikke å gi ham sin stemme.

Mahmood kommenterer at det på bakgrunn av dette må kunne sies å være viktig for innvandrerpolitikere å ha stor oppslutning i innvandrermiljøer, og synes dermed å insinuere at folk stemmer på mennesker av samme etnisitet som dem selv, først og fremst.

- Hvis innvandrerpolitikerne ikke hadde den støtten og populariteten vi har blant våre egne, ville vi hatt ganske blendahvite kommunestyrer i Norge.

Utsagn som dette kan gi en pekepinn på hvorfor “blendahvite” nordmenn velger bort Mahmood når de avgir sine stemmer. Gjengs oppfatning i Norge er vel gjerne at en folkevalgt politiker skal ivareta hele samfunnets interesser, uavhengig av etnisitet eller hudfarge. Når en politiker begynner å omtale gitte etniske grupper som “sine egne” kan det fort tenkes å fremmedgjøre de som ikke får innpass i denne eksklusive gruppen.

Kampanjer på villspor

Heldigvis er det neppe slik at flertallet av politikere med innvandrerbakgrunn deler Mahmoods “oss og dem”-grunnsyn. For enkelte kan det heller være velmente “positive tiltak” som er å klandre, så som kampanjer for å få innvandrere til urnene. Dersom disse kampanjene utformes i retning å skulle få innvandrere til å stemme på andre innvandrere utelukkende fordi de er innvandrere – heller enn fordi de er dyktige og engasjerte i viktige saker – vil det ikke bare kunne fremmedgjøre disse politikerne for majoriteten, men også kunne virke mot sin hensikt i forhold til målgruppen.

I 2007 uttalte Dhayalan Velauthapillai, leder for den landsdekkende kampanjen “Alle stemmer” i regi av KIM, til bt.no at faktorer som språkproblemer, lav utdanning, mistillit til politikere og vansker med å se forskjell på partiene er viktige grunner til at mange innvandrere ikke bruker sin stemmerett. Ut fra dette kunne det vært på sin plass å tro at kampanjen ville rettet seg mot disse problemene, men i rapporten fra KIMs landskonferanse i 2007, under samme tittel som kampanjen, fastslås at å “sette minoritetssaker på dagsordenen” har forrang for det vagere “øke valgdeltakelsen blant innvandrerbefolkningen”.

Et slikt fokus er kanskje forståelig fra KIM, men det går like fullt ikke inn på kjernen i problemet – at innvandrere ofte ikke stemmer fordi de ikke vet hvordan, hvorfor eller på hvem. Er ikke dette også viktige grunner til at etniske nordmenn ikke bruker sin stemmerett? I så tilfelle bør kampanjer for å øke valgdeltakelse heller ta sikte på å få frem forskjeller på partier, samt forklare hvordan en går frem for å stemme, snarere enn å fokusere på at det finnes kandidater med minoritetsbakgrunn.

Kvotering neste?

Kampanjearbeid omtales likevel som viktig av leder for Antirasistisk Senter, Kari Helen Partapuoli, uten at hun omtaler utformingen av kampanjene – før hun like godt foreslår å kvotere inn minoriteter i politikken, som om fremmedgjøring ovenfor majoriteten ikke var et stort nok problem fra før. Heldigvis er det flere politikere med minoritetsbakgrunn som hverken følger Mahmoods “oss mot dem”-tankegang eller Partapuolis øyensynlige ønske om å fokusere på minoritetspolitikere som medlemmer av en minoritet heller enn av et parti.

Høyres Sheikh Aamir Javed kritiserte i 2006 dagbladets journalist for nettopp en slik “oss mot dem”-linje, og SVs Akhtar Chaudhry uttaler i samme sak at selv om representanter nok vil være ekstra interesserte i sitt eget miljø er de fortsatt representanter for hele befolkningen. Sepideh Sadeghi, den gang også fra SV, omtalte seg selv som sosialist heller enn innvandringspolitiker, mens Yousuf Gilani fra Arbeiderpariet på sin side mente det var et problem at innvandrerpolitikere reklamerte for sin etnisitet før valgene.

Nå skal det sies at Gilani mente problemet bunnet i at de etter valget ble bundet av partiprogrammer og en politisk korrekt tone istedet for å fokusere på innvandringsspørsmål. At partiprogrammene for mange er det som avgjør hvilket parti de skal stemme på var visst ikke så viktig, og hva tvungen politisk korrekthet angår vil jeg bare anta det varierer fra parti til parti. Han er likevel inne på noe; å fokusere kraftig på etnisitet er ikke til noens beste.

Politikere for hele folket

Kommunevalget neste år nærmer seg med stormskritt, og mange gode kandidater fra mange forskjellige partier står på mange forskjellige lister i mange forskjellige kommuner. Et mindretall av disse har ikke-vestlig bakgrunn, og dermed ikke-vestlige navn. Å anta at dette alene skal være grunnen til at en stor mengde velgere vil stryke dem fra listene må sies å være en kraftig undervurdering av velgernes evne til å orientere seg.

At trenden kommer til å fortsette er dog sannsynlig; og mange minoritetspolitikere vil nok bli strøket fra lister, inkludert de som ikke har gjort noe for å fortjene det. Dette kommer til å fortsette så lenge mediene fremstiller minoritetspolitikere som kun interessert i minoritetsspørsmål, så lenge velmenende kampanjer promoterer minoritetspolitikere som kvalifiserte fordi de er fra en minoritet,og så lenge et mindretall minoritetspolitikere forsøker å fri til minoriteter på en måte som fremmedgjør dem for majoriteten.

En god måte å motvirke en slik tendens på vil være å innse at så godt som alle politiske spørsmål er like relevante for alle grupper av befolkningen. Vi blir alle berørt av innvandringsspørsmål, og det er unødvendig å dytte frem innvandrere i søkelyset når disse omtales. Vi blir alle berørt av samferdelsspørsmål, og det er ingen grunn til å styre unna innvandrere når disse er aktuelle. Dersom en ønsker å få opp valgdeltakelsen hos innvandrere er det beste en kan gjøre å fokusere på hvilke partier som står for hva, akkurat som når en prøver å få opp valgdeltakelsen hos etniske nordmenn. Dersom en ønsker å få ned tendensen til å stryke kandidater med minoritetsbakgrunn er det på tide å behandle dem som politikere for hele folket snarere enn talsmenn for en løst definert gruppe “minoriteter”.