Afrika er noe så spesielt som et helt kontinent preget av uro, mangel på stabilitet, korrupsjon, kriger, folkemord og sult – dette er i alle fall det inntrykk vi får presentert via mediene. Spesielt plaget er områdene sør for Sahara; en ørken som i seg selv er av interesse. Med et areal på omkring ni millioner kvadratkilometer dekker den nesten en tredjedel av Afrika; eller et område på størrelse med enten USA eller Europa. Sahara ligger like nord for ekvator, og er dermed ikke særlig plaget med fenomener som mørketid – eller vinter, for den saks skyld. Året rundt er det stort sett like mye sol hver eneste dag som dagen før. Selv om det sies å ligge enorme ferskvannreservoarer begravet under ørkenen tilhører regn sjeldenhetene – men når det først kommer merker man det til gangs.

Fattigdom har til alle tider og på alle kontinenter stort sett ført med seg kriger, hungersnød og mangel på stabilitet. Når folk ikke har penger til å kjøpe mat er hver dag enten en kamp mot andre mennesker eller mot naturkreftene for å overleve. En familie som er avhengig av godt vær og hardt arbeid for overlevelse vil ikke prioritere å sende sine barn vekk for å gå på skole – og i alle fall ikke når skolegang koster penger – all den tid alternativet er å ha ekstra par hender til å drive jorden.

Med disse momentene i bakhodet, la oss så se på en av de største utfordringene det moderne mennesket står ovenfor: Energimangel. Vi er per i dag svært avhengig av olje for å drive vår industri, våre fremkomstmidler og vårt landbruk. Vi har enorme oljereserver liggende under diverse hav, marker og ørkener, men disse vil like fullt en dag bli oppbrukt. Et alternativ til oljen er kull; lite gunstig i seg selv for å drive jet- eller bilmotorer, men en kan fortsatt brenne det for å generere elektrisitet – hadde det bare ikke vært for all forurensingen slikt skaper. Et annet alternativ er atomkraft; her er ikke utslippene noe problem, avfallet og faren for nedsmelting er dog desto verre. Både thorium og fusjon fremholdes som hellige graler på dette feltet – den ene kanskje mer realistisk så enn den andre – men inntil videre er ingen av disse plausible, og vi vil være tjent med å se oss om etter enda flere alternativer.

Ett slikt alternativ er godt kjent, da vi har benyttet oss av det alt siden før vi kravlet ned fra trærne.

Den endelige løsningen

Dersom vi kan enes om at Afrika har et problem, og at dette problemet bunner i fattigdom, må en eventuell løsning dreie seg om å utslette denne. Videre, dersom vi kan enes om at menneskeheten under ett har et problem, og at dette problemet bunner i mangel på rene, sikre kilder til energi, må en eventuell løsning dreie seg om å finne en slik. Det er en reell mulighet for at det finnes én løsning som vil ta hånd om begge disse problemene, og denne løsningen finner vi paradoksalt nok på et av verdens mest ugjestmilde steder – nevnte ørken; Sahara.

La meg hoppe rett til poenget: I Mojave-ørkenen i USA finner man SEGS; verdens største solenergiverk. Dette dekker et areal på 6.5 kvadratkilometer, og yter maksimalt 354 MW. Dersom dette skal være en målestokk vil et solenergiverk som dekker hele Sahara yte maksimalt 81 TW; drøyt 6 ganger vårt totale globale kraftforbruk. Dersom vi istedet tar utgangspunkt i en solinnstråling på 250 W per kvadratmeter – et nokså konservativt anslag – og antar at halvparten av dette kan utnyttes med moderne teknologi vil et slikt kraftverk yte hele 2.25 PW; eller 170 ganger det globale kraftforbruket. Selv om vi kun bruker to tredeler av arealet til solenergi og resten går til infrastruktur, bebyggelse, dyrket mark og nasjonalparker ender vi med fantastiske mengder elektrisitet, uavhengig av hvilken av beregningsmodellene vi ser på.

Et prosjekt for å bygge et slikt kraftverk vil måtte kunne kalles ambisiøst. Alle tidligere tiders underverker vil blekne i sammenlikning. Det vil også kreve enorme mengder arbeidskraft, som i sin tur betyr at en vil få enorme mengder lønnsarbeidere på tvers over det afrikanske kontinent. Disse vil kreve mat, husly, helsetjenester og infrastruktur – som igjen vil generere nye arbeidsplasser. Familier som tidligere var avhengige av godt vær og hardt kroppsarbeid vil ha en inntekt, og dermed mulighet til å sende sine barn i skole – skoler som vil behøve lærere. Hele veien genereres nye arbeidsplasser, og Afrika vil sitte igjen som en verdifull handelspartner som vil begynne å kjøpe varer fra vesten fremfor å motta bistandspenger og å selge unna ubehandlede råvarer til spottpris. Energi til et nytt, industrialisert Afrika vil åpenbart heller ikke være et problem, og salg av strøm til Europa og Asia vil også være det som skaffer inntektene som vil drive en slik omveltning.

Utfordringene

Eierne vil nødvendigvis måtte komme fra Europa, USA og Asia, ettersom kapitalen som er nødvendig for å igangsette et slikt prosjekt kun eksisterer her. Dette vil nok en del mennesker kunne se på som etisk plagsomt, og begynne å klage om rovdrift på kontinentets naturressurser. En må likevel spørre seg, spiller det egentlig noen rolle hvor de som kan ta ut overskudd sitter så lenge Afrika løftes ut av fattigdom i prosessen? På motsatt side vil enkelte fremholde at jorden ikke har nok ressurser til at særlig mange kan leve i samme type velstand som vi i vesten. Denne påstanden har en kime av sannhet, men denne vil jeg hevde ligger i at vi ikke per i dag kan generere på langt nær nok energi – et problem vi her effektivt løser.

Mangel på god, fruktbar jord bør ikke regnes som et problem. På den ene side går som oftest fertiliteten i en befolkning ned når rikdommen går opp, den globale befolkningsveksten ser alt i dag ut til å flate ut, og den dyrkbare marken som er tilgjengelig må kunne regnes som tilstrekkelig for å mate hele klodens befolkning uten store vansker. Dersom en skal peke på problemer her ligger disse først og fremst i mangelen på moderne teknikk for best mulig å utnytte det tilgjengelige arealet, som i sin tur kommer av en mangel på økonomiske midler, som i sin tur kommer av mangel på betalingsvillige kunder. Mangel på ferskvann må også kunne avskrives: Vannet eksisterer som nevnt under bakken, og behøver kun å bli pumpet opp – en kjent problemstilling fra store deler av Afrika den dag i dag, som vi enkelt nok er i stand til å løse så lenge viljen og kapitalen er der.

Et av de største ankepunktene er heller, paradoksalt nok, effekten et slikt kolossalt energiverk kan komme til å ha på miljøet. Ørkenområder reflekterer sollys i svært høy grad, men vi vil med et slikt verk heller absorbere all solenergien som i dag reflekteres fra verdens største sandørken. Hvilken effekt dette vil ha på klimaet må noen med mer kompetanse på klimatologi enn meg regne seg frem til, men det synes umiddelbart å måtte ha en viss effekt.

Alt dette forutsetter uansett vilje. Kapitalholdere må ha vilje til å satse, og alle nasjoner med territorialkrav i Sahara må ha vilje til å la et slikt prosjekt utvikle seg i fred. Å leie inn en privat hær for å sørge for sikkerhet kan neppe tenkes å være ønskelig – selv om dette riktignok også ville skapt en del arbeidsplasser – og en må derfor sørge for at alle involverte land tar ansvar, så et slikt kraftverk ikke bare blir enda et fokuspunkt for konflikter, enda en ressurs å krangle over.

En idealistisk drøm?

Med alt dette på plass vil det kanskje være mulig med en grønn fremtid for et plaget kontinent – og for resten av verden med det. En fremtid hvor dagens ugjestmilde ørken erstattes av idylliske småbyer langs brede motorveier, gjennom en skog av speil og solceller. En fremtid hvor fattigdom sakte men sikkert fases ut, til fordel for en mer rettferdig, samhandlende og fredelig verden.