I en sak på The Huffington Post gir Omid Memarian en steg-for-steg liste over tiltak for å bekjempe Internett-sensur i Iran. Med fri tilgang på informasjon, samt fri mulighet til å kommunisere med omverdenen, antas det at forholdene vil bedres for arbeidet med å bygge opp menneskerettigheter og demokrati i landet. Det samme gjelder flere land med sterk sensur verden over, og i egeninteressens navn kan nevnes at slike land gjerne kjennetegnes av radikalisme – som i tur gir grobunn for ymse mørke krefter og eksport av uønskede holdninger såvel som terrorisme.

Uten Internett, selv med den begrensede tilgangen iranere flest har, ville neppe Vesten fått vite stort om de faktiske forhold i landet. Regimets uttalelser måtte nesten blitt tatt for god fisk. Nyheter om demonstrasjoner ville trolig ikke nådd ut til våre deler av verden, og konsekvensene ville kunne blitt svært alvorlige for svært mange flere av demonstrantene. Av dette bør vi kunne slutte at arbeid mot Internett-sensur i Iran er av det gode.

Mulige tiltak

Memarian kommer med mange gode forslag i forhold til å lette på vestlige sanksjoner mot Iran, ettersom disse også medfører at iranske borgere ikke får tilgang på de produkter og tjenester vi kan benytte for å kommunisere. Å tillate IP-adresser i Iran å laste ned Google Chrome og å reklamere på Google eller Facebook kan kanskje høres ut som småtteri, men førstnevnte er en av de sikreste nettlesere som finnes, og sistnevnte er et tiltak som en kan benytte enten for å spre sitt budskap, eller for å tjene litt penger til sitt arbeide.

Ut over dette er flere mer konkrete tiltak listet opp. Det foreslås å kjøpe Skype-kreditter til aktivister i Iran, så disse kan foreta sikre, internasjonale telefonsamtaler. Det foreslås å sette av en satelitt med militær kommunikasjonsteknologi for å hindre regimet i å blokkere signaler, samt å gi iranske borgere gratis satelitt-basert nett-tilgang og gratis antivirus- og sikkerhetsprogramvare.

Mens disse tiltakene i og for seg ikke er så dumme forutsetter den første kategorien at en får byråkrater verden over med på laget, og den siste koster fryktelig mye penger. Med andre ord; ingen av delene er spesielt kjapt gjennomført, og begge delene krever mye organisering utenfor Iran.

De to store

Det er dog to tiltak i sistnevnte kategori jeg ikke har nevnt. Memarian starter og avslutter sin liste over konkrete tiltak med henholdsvis innkjøp av VPN-kontoer til aktivister og journalister i Iran, og å få til en nettbasert E-post-tjeneste med svært høy grad av sikkerhet mot inntrengere. Et VPN, eller virtuelt privat nettverk, er enkelt forklart et “nettverk inni nettverket”, og lar brukere som er pålogget interagere som om de var på et lukket, lokalt Internett for seg selv.

VPN-tiltaket er godt i teorien, men det forutsetter altså at en oppsøker en VPN-tilbyder, kjøper inn konti – tallfestet til mellom 100 og 500 – fra disse, og distribuerer dem via diverse nettsider til aktivister og journalister som man må kunne stole på. Dersom kun én av disse skulle bli kompromittert risikerer man dog at hele nettverket blir rullet opp – spesielt så dersom deltakerne deltar under fullt navn, og stoler på systemet. E-post-forslaget er også godt, men faller mer innenfor domenet til private aktører som f.eks. Google, Microsoft eller Yahoo! – og avhenger dermed av at sanksjonene som er på plass blir lettet på.

En bedre løsning

Med disse motargumentene i bakhodet må det kunne sies å være fint at alternativer til alle disse tiltakene allerede eksisterer, fungerer og er tilgjengelig. Jeg tenker da først og fremst på Freenet og Tor. Disse to systemene er designet for å kombinere sikkerhet, anonymitet og lav sporbarhet nettopp for å la mennesker kommunisere via Internett uten å engste seg over om myndighetene eller andre følger med på samtalen.

Uten å gå for mye i tekniske detaljer kan det sies at de to systemene fungerer på ganske forskjellige måter. Mens Freenet er et såkalt “Darknet”, hvor det “vanlige” Internett tilsidesettes til fordel for noe tilsvarende et VPN, men med et tildels ekstremt fokus på anonymitet, kryptering og ikke-eksistens av logger, legger Tor forholdene til rette for å kamuflere bruk av de fleste sider ved det ordinære Internett.

Begge deler har sine styrker og svakheter, men felles for dem er at de er operative den dag i dag. Iranske menneskerettsaktivister står fritt til å benytte dem til å kommunisere med vestlige politikere, journalister og sympatisører, og det sies de også å gjøre. Oppsett av systemene er ikke overveldende komplisert, og begge kan være oppe og i aksjon på nær sagt en hvilken som helst datamaskin i løpet av en knapp halvtime.

Norske forhold

Selvfølgelig er det ikke kun journalister og aktivister som kan benytte disse verktøyene for å slippe under myndighetenes radar. All slags uønsket aktivitet kan foregå over disse nettverkene, og det finnes knapt den ting en kan gjøre med det. Dette bringer oss hjem til Norge anno 2010, hvor EUs datalagringsdirektiv debatteres på alle fronter.

Med verktøy som Freenet og Tor fritt tilgjengelig – og dette er kun to av de største i en hel vrimmel av alternativer – hvilken effekt vil det egentlig ha på etterforskning av alvorlige forbrytelser at en lagrer hele befolkningens brukshistorikk av det ordinære Internett? Regner en virkelig med at disse verktøyene, som kan gi hele nasjoner muligheten til fri kommunikasjon, har gått – og vil fortsette å gå – kriminelle hus forbi?

Tror en virkelig at de verste kriminelle vil avsløre seg over et åpent og usikret Internett når alternativene er – og vil fortsette å være – fritt tilgjengelige for alle? I verste fall er det nærliggende å tro at en innføring av datalagringsdirektivet kun vil få flere av disse til å flytte seg over på alternative nettverk. Dette vil ytterligere vanskeliggjøre etterforskning. Dersom dette skulle skje vil det dessuten kunne gjøre det mindre ønskelig for aktivister verden over å bruke de samme, sikre nettverkene til å kommunisere, rett og slett fordi selve nettverkenes troverdighet vil kunne komme til å synke.

Om frihet

Vi har altså muligheten til å kommunisere fritt med mennesker som lever under alskens undertrykkende regimer allerede i dag; mange av dem trenger kun å bli gjort klar over muligheten, samt å få kontaktpunkter utenfor sine land som benytter de samme systemene.

Mennesker i Norge har enn så lenge ikke bruk for slike systemer for å kommunisere fritt med hverandre, men den dagen ser ut til å nærme seg med stormskritt – all den tid våre politikere i disse dager seriøst vurderer å overvåke hele befolkningen slik nevnte direktiv legger til rette for.

Hva som ved en eventuell innføring blir det neste er åpent for diskusjon, men som diskutert i et tidligere innlegg er de som for enhver pris vil sørge for vår sikkerhet som oftest mindre interessert i vår frihet. Det er dermed, ved en eventuell innføring, ikke utenkelig å spørre seg selv hvor snart vi alle vil bli iranere.