Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten skriver i en kommentar om homofiles rettigheter at “alle minoriteter er i fundamentalt samme situasjon og trenger samme type likestilling”, og at en generell enighet om dette er av avgjørende betydning for homofiles situasjon fremover. Dette vil jeg påstå er en heller lite reflektert uttalelse, en påstand jeg vil forsøke understøtte i dette innlegget.

Likestilling, minoriteter og kultur

Først og fremst må vi finne ut av hva som menes med “likestilling”, som jeg vil utvide til å innebære “vern mot diskriminering”. Dersom dette kun hadde omfattet juridiske rettigheter ville jeg påstått at vi er rimelig nær å oppnå full likestilling for mange minoriteter, men i den nevnte kommentaren fremkommer at vi også må fokusere på holdninger. Av dette slutter jeg at for å oppnå den etterspurte likestillingen må vi også verne alle minoriteter mot negative holdninger, som kommer til syne via emosjonelle forulempelser og fornærmelser – og at vi dermed må verne minoritetene mot slikt.

Dernest må vi finne ut hva som skal ligge i ordet “minoritet”. Dette er enklere, da en minoritet er en gruppe mennesker i samfunnet som er tallmessig mindre enn de andre gruppene i samfunnet. Rødhårede mennesker er en minoritet, Afghanere er en annen minoritet, og hinduister er en tredje. Gruppene kan altså være definert ut fra biologiske, etniske eller religiøse forskjeller, såvel som seksuell legning. Mer relevant er kanskje de kulturelle minoritetene, dersom vi kan enes om at “kultur” er hvilke verdier, tanker, følelser, holdninger og oppfatninger av hva som er rett og galt et menneske bærer med seg. Dette innebærer da at kulturelle minoriteter kan ha holdninger som er forskjellige fra våre egne.

Absurd paradoks

Så lenge det eksisterer minoriteter med konflikterende kulturer vil det å skulle verne alle disse mot hverandre være nær umulig, og vi diskriminerer allerede enkelte minoriteter nettopp for å verne om andre minoriteter. Denne diskrimineringen er ikke engang bare i holdninger, men juridisk, all den tid rasistiske, homofobe eller religionskrenkende ytringer er straffbare etter straffelovens §135a.

Hva holdninger angår kommer dog den største selvmotsigelsen inn. Hvordan kan vi pålegge et menneske å reagere på en måte som ikke faller det naturlig innenfor dets kultur? Dersom vi kan være enige om at dette er umulig vil den eneste praktiske måten å hindre diskriminering på være å innføre forbud mot å risikere å havne i situasjoner hvor noen kan bli støtt. Et velbrukt eksempel: For å verne muslimer mot å føle seg støtt må vi innskrenke ytringsfriheten så ingen får publisere tegninger av profeten Muhammed.

Likedan, og her vises absurditeten i uttalelsen: For å verne rasister mot å føle seg støtt må vi nekte de etniske gruppene disse er motstandere av å bevege seg i det offentlige rom. For å verne homofile mot negative reaksjoner må vi nekte alle fra en homofobi-preget kultur å bevege seg hvor homofile kan tenkes å ferdes. Bilkjøring må forbys så ingen radikale naturvernere blir forulempet, det samme gjelder dessuten all utslippsgenererende industri.

Alt dette er selvfølgelig ren galskap. Jeg tror da også at det Åmås mener er at vi må endre på folks holdninger via opplysningsarbeid, kampanjer og andre ikke-diktatoriske midler; rett og slett å gjøre folk mindre fordomsfulle. Likevel, er ikke dette også en form for diskriminering? Er ikke dette å si at alle minoriteter er like, men noen minoriteter er mer like enn andre? At det er greit å være rødhåret, Afghaner eller hinduist, men det er ikke greit å tilhøre en minoritet som er uenig i denne påstanden? At samtidig som vi ikke skal ha negative holdninger til noen skal vi ha negative holdninger til alle som er uenige med oss? At alle fordommer er onde, bortsett fra fordommer mot de fordomsfulle?

Et slikt paradoks burde en tro ble enkelt gjennomskuet, men tvert imot er slike holdninger de eneste “politisk korrekte” i dagens Norge. Det viktigste er ikke å verne om enkeltmenneskets frihet, men å verne om enkelte “utsatte” gruppers følelser. Individets frihet til å tro på en religion som sier at homofili er en synd er mindre viktig enn å verne homofile mot at enkelte religiøse sier noe stygt om dem. Motsatt, men likedan: Individets frihet til å ta avstand fra en religion som sier at homofili er en synd er mindre viktig enn å verne slike religioner mot at enkelte homofile sier noe stygt om dem.

Dette tolker jeg som et tegn på en ensretting av samfunnet. Individets friheter er det ikke så farlig med, bare vi alle blir enige om å ha akkurat de samme verdiene, de samme holdningene, og den samme oppfatningen av rett og galt. Kultur reduseres fra å være sett med holdninger og verdier til å være hva vi går kledd i og hvilken musikk vi hører på (bare musikken ikke fornærmer noen). En utvikling mot et kulturelt homogent samfunn, hvor ingen holdninger eller fordommer utenfor normen er akseptable, og hvor individuelle friheter meies ned for å verne om minoritetenes følelser.

Berikende mangfold

Det er viktig å påpeke at jeg ikke tror noen oppegående mennesker ønsker seg et samfunn preget av intoleranse og praktisk diskriminering. Likevel mener jeg det er viktig å verne om vår rett til å være grunnleggende forskjellige i våre meninger, holdninger og følelser.

Dersom samfunnet skal berikes og være preget av mangfold og flerkultur må vi tillate individer å ha konflikterende meninger og holdninger. Alternativet er å plukke bort alle kulturelle trekk som kan tenkes å kunne støte noen – og slik blir samfunnet fattigere.