Etterhvert som samfunnet har utviklet seg, og flere saker har dukket opp på den politiske agenda, har den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i politikken blitt mindre tydelig, og for mange kan det det virke vanskelig å orientere seg. Er for eksempel miljøvern en høyre- eller venstresak? Og hva med sykehuskøer, mobbing i skole og på arbeidsplasser, eller forskning? Opp mot slike eksempler, som hverken kan sies å ha en klar høyre- eller venstreprofil, kan så aksen nesten virke irrelevant.

Om høyre- og venstresiden

Jeg vil fremholde at aksen er like relevant som før, men at enkeltsakene tar så mye oppmerksomhet at hovedlinjene i politikken forsvinner i bakgrunnen, spesielt i det enkeltsaksorienterte mediebildet. I siste instans er hele spørsmålet om hvor en ligger på aksen ikke definert av enkeltsaker, men hva en ønsker at statens rolle skal være; å sørge for individenes sikkerhet er venstresidens hellige gral, mens høyresiden prioriterer individenes frihet. Ens syn på hva statens størrelse og makt bør være er ikke det avgjørende for hvor man hører hjemme på aksen, ettersom disse vil stamme fra hvilken rolle man ønsker å gi staten, og dermed er symptomer på hvilken politisk retning man følger.

Dersom en mener at individets sikkerhet er noe individet bør ha frihet til å ivareta på egen hånd må en kunne sies å være høyrevridd. Hvor langt til høyre en befinner seg avgjøres av hvor store friheter en ønsker å gi statens borgere. Dersom en mener at individet ikke bør prøve å ivareta egen sikkerhet hører man til på venstresiden, og hvor langt til venstre en befinner seg avgjøres likedan av hvor tungt en vektlegger sikkerhet over friheter.

Ytterst til høyre kan en si å finne rene anarkister (ikke nødvendigvis beslektet med den politiske ideologien, som jeg fortsatt har til gode å se en rasjonelt holdbar beskrivelse av), som noe forenklet kan sies å ønske en eksistens hvor staten ikke ivaretar noen sikkerheter, og hvor individet er fullstendig fritt til å gjøre som det vil. Om noe slikt kan sies å være et faktisk samfunn i noen betydning av ordet kan vel gjerne diskuteres. Ytterst til venstre kan en så finne totalitært orienterte mennesker, som ønsker en allestedsnærværende statsmakt for å sikre individet mot absolutt alt, bortsett fra mot staten selv – ettersom den nødvendigvis vil behøve utvidede fullmakter for å oppfylle sin rolle. Slike samfunn har vært prøvd ut i større eller mindre grad over de siste hundre år, med nazi-Tyskland og Sovjetunionen som de kanskje mest kjente eksemplene.

Om den ytterste venstreside

Det sies gjerne, kanskje spesielt av dens sympatisører, at kommunismen ville vært en god idé dersom det ikke hadde vært for menneskelig egoisme. Bak dette ligger en tanke om at venstresiden egentlig er litt naiv, at den gjerne tror bedre om mennesker enn det som er tilfelle. Fraser om å yte etter evne, motta etter behov, holdes gjerne frem som eksempler på dette – hvorfor skulle vel noen sabotere et system hvor alle fikk det de har behov for?

Problemet er ikke umiddelbart enkelt å få øye på. Ett motargument er at mennesker har forskjellige behov, og forskjellig yteevne, og dette må fastsettes av staten. Potensialet for statens ansatte å berike seg selv med mer enn de behøver spretter gjerne frem som et annet motargument, men det er et grunnleggende problem som stikker dypere enn dette, og som er like gyldig også om en ser bort fra menneskers grådighet:

Ettersom statens rolle er å ivareta alle sikkerheter må den blant annet sørge for at alle individer får nøyaktig den mengde mat de behøver – både mer og mindre er tross alt helseskadelig – og ingen kan tillates å la noe ligge igjen på tallerkenen. Både mengde og frekvens på matinntak må altså overvåkes; det får ikke hjelpe om du ikke har matlyst. Alle nytelsesmidler som kan være skadelige må forbys, og de med potensielle helsebringende effekter – som alkohol – må porsjoneres ut til fastsatte tider, og i fastsatte mengder. All fysisk aktivitet som kan være helsebringende må gjøres obligatorisk for alle statens innbyggere, og slik kan vi fortsette – hvert minutt av dagen vil måtte styres av staten for å sikre at alle individer er så trygge som de kan være.

Selv om vi ser bort fra de praktiske vanskelighetene må dette kunne sies å være et svært lite ønskelig samfunn å leve i. Videre, er så dette et samfunn som er så naivt som enkelte gjerne hevder? Jeg vil påstå at det motsatte er tilfelle. Et svært venstrevridd samfunn er et hvor ingen individer anses som kapable til å ivareta sin egen helse, hvor ingen uttalelser kan aksepteres uten sensur (for slik å sikre at ingen blir fornærmet), hvor individenes ønsker om å velge sine egne ledere blir en absurd – og farlig, og dermed forbudt – tanke.

Om den ytterste høyreside

Det kan også sies å være naivt å tro at individer kan ivareta sin egen sikkerhet fullt ut, men så vil jeg påstå at et styringsløst samfunn ikke nødvendigvis kan kalles et samfunn. I ordets betydning ligger at mennesker samhandler og samarbeider etter gitte regler de har blitt enige om seg imellom, og når antallet mennesker i et samfunn blir stort nok vil disse reglene formaliseres som et lovverk, et fundament for en stat. Selv de mest innbitte markedsliberalister kan nok også enes om at vi behøver noe regulering av markedet; dels fordi uten et sentralt reguleringsorgan vil vi ikke ha en fungerende økonomi i det hele tatt. En fungerende, allment akseptert valuta er ett eksempel på en funksjon staten tilbyr. Dette er dermed utgangspunktet jeg vil benytte for å beskrive det ytterste høyresamfunnet, snarere enn statsmaktens absolutte fravær.

Et populært kjennetegn på et svært høyrevridd samfunn er mye og hard konkurranse. I dette finnes det en god dose sannhet; men som med påstanden om at høyresiden ønsker en minst mulig stat er konkurranse et symptom på høyresamfunnet, snarere enn ett mål eller en byggestein for dette. Konkurransen oppstår når mennesker står fritt til å forfølge den kurs de selv mener passer best for dem, og det er uunngåelig at enkelte vil lykkes bedre enn andre – og dermed at enkelte vil feile i sine forsøk på å lykkes. Ut fra dette trekker flere slutningen at høyresiden er kald og kynisk ettersom den vil tillate mennesker feile; men i siste instans er det ingen som tvinger individer som ikke lykkes til å prøve på det de altså ikke klarer å få til – de velger sin kurs selv.

I et høyresamfunn vil det å feile heller ikke nødvendigvis få katastrofale konsekvenser for individet, all den tid det er mulig å utvise forsiktighet – eventuelt, i god markedsorientert ånd, å kjøpe seg en forsikring. Dette forutsetter dog en inntekt som kan betale for denne forsikringen, og her støter vi på en annen utfordring, nemlig vanskene for fattige individer til å skaffe den egenkapital som skal til for å starte opp uten å risikere fullstendig kollaps. Likevel, uansett hvordan en ser på høyresamfunnet vil en se at det kjennetegnes av tiltro til individets evne til å lykkes med å ivareta egen sikkerhet. At frihet til å lykkes også innebærer frihet til å feile er ikke til å komme utenom, men kan det kalles en akseptabel pris å betale?

Et annet spørsmål er om staten i et høyresamfunn skal beskytte individene fra krefter det ikke på noe tenkelig vis kan beskytte seg mot på egenhånd, uavhengig av hvilke friheter det gis. Monopoler i markedet vil ikke være noe individer har store muligheter mot, disse vil også ha mulighet til å presse ut små aktører – og slik begrense individets frihet til fri konkurranse – og dermed kan et organ som et konkurransetilsyn være på sin plass; regulering også en høyrevridd person bør kunne støtte så lenge en kan enes om at individets frihet skal være i høysetet.

Avslutning

Det bør være tydelig nok at høyresamfunnet klart er å foretrekke foran venstresamfunnet sett fra individets standpunkt. Hvilket av disse som er å foretrekke for samfunnet som helhet er så et spørsmål om perspektiv. Dersom en har tiltro til enkeltmenneskets evne til innovasjon, medmenneskelighet og toleranse vil høyresamfunnet være å foretrekke, ettersom menneskene vil ha frihet til å utfolde også disse aspektene ved seg selv. Dersom en derimot konsekvent mistror enkeltmenneskets motiver, eller anser individer flest som inkompetente og ute av stand til å ivareta seg selv, andre, og det som anses som gode verdier, vil det virke mer gunstig for samfunnet å lene seg mot venstre og la staten styre i størst mulig grad.