Nå og da kan man se AP-folk på Twitter benytte seg av taggen #ferdigsnakka. De trekker gjerne frem ting regjeringen generelt, og AP spesielt, skal ha utrettet. Alternativt trekker de frem grunner til at opposisjonen er fullstendig bedervet.

Med ett år igjen til neste valg og en valgkamp under oppseiling benytter de seg også gjerne av finfin infografikk for å illustrere budskap de vi få frem.

Å bruke bilder for å forklare kompliserte saker er stort sett bra – selv når man bruker dem for å forklare at det har tatt syv år å fikse relativt elementære problemer. Når man bruker dem for å svartmale konkurrenter, såkalt negativ reklame, er det heller en uting. Spesielt så når svartmalingen er fryktelig upresis, og gir en skjev fremstilling av virkeligheten.

Uansett. Jeg har full forståelse for at jordens bundne treller føler et behov for å erklære at politiske saker er ferdigsnakka. Alternativet ville vært at noen sa mer, og dermed påpekte noen ubehagelige sannheter. Som for eksempel at…

 

1: Ingen har rikere onkler enn Arbeiderpartiet


Arbeiderpartiet er flinke til å snakke om sin åpenhet om sine finanser, og skryter gjerne av at de oppgir mer informasjon enn det loven krever. De snakker dog ikke veldig høyt om hva de oppgir.

Ved å se på donasjoner fra organisasjoner, bedrifter og liknende finner vi at ved forrige stortingsvalg mottok Arbeiderpartiet flere millioner mer i støtte enn alle andre partier til sammen – inkludert deres egne rødgrønne støttespillere. Høyre og Fremskrittspartiet sammenlagt mottok under halvparten av hva Arbeiderpartiets hovedorganisasjon fikk fra sine rike onkler.

Det er likevel den offentlige støtten som utgjør kjernen i partifinansieringen i Norge – for samtlige partier. Siden 2005 har Arbeiderpartiets andel av denne vært suverent størst.

I årene 2005-2011 innkasserte partiet på landsbasis intet mindre enn 770 millioner kroner fra det offentlige, eller 154 millioner i snitt hver eneste år. I tillegg kommer 77 millioner fra diverse givere, og medlemskontingent samt inntekter fra egen virksomhet.

«Rikingene» i Høyre fikk i løpet av hele perioden knapt mer støtte enn det AP fikk på bare to år; de fikk også 12 millioner mindre fra sine såkalte «rike onkler». Om det er noen partier som har en pengebinge i Norge står altså denne på Youngstorget.

 

2: Skattelette vil ikke rasere velferden


Når Arbeiderpartiet snakker om skattelette er det alltid noe som kun angår rikfolk, og noe som skal skje på bekostning av velferd.

I ett av reklamebildene sine snakker de om at staten vil få 13 milliarder i økte inntekter hvert år fremover, og at Høyre vil bruke om lag halvparten av dette på skattelette.

Grusomheten illustreres med drøssevis av dollartegn der AP vil ha sykebiler – og det virker som Høyre går inn for massive kutt i velferdstilbudet til folk flest.

Én ting er at regjeringen selv har brukt tre ganger så mye som dette på skatteletter hvert år siden 2005. En annen er at statsbudsjettet for 2013 er på over én billion kroner, altså drøyt tusen milliarder.

Beløpet Høyre vil bruke på skattelette – eller, på Arbeiderpartispråk, redusere «velferd, veier, forskning og kunnskap» – utgjør altså mindre enn seks promille av budsjettet.

En annen fin infografikk fra Arbeiderpartiet forteller at Høyres skattekutt vil gi norges 10 rikeste like mye i skattelette som 4417 personer med gjennomsnittslønn betaler til sammen (beregnet ut fra snittinntekt og uten fradrag eller formue). En grei saksopplysning er at landets ti hardest beskattede enkeltindivider betaler i snitt om lag 74 millioner til felleskassa hvert år, totalt like mye som 5820 av APs gjennomsnittsborgere.

Siden alle betaler skatt er det også greit å huske på at mindre skatt betyr mer penger mellom hendene på folk flest, og dermed at flere får mulighet til å kjøpe seg ut av helsekøen – ofte en nødvendighet om en vil slippe å bli ufør, ettersom…

 

3: Helsekøen har vokst seg rekordlang


Helsevesenet er en av grunnpilarene i den norske velferdsstaten. Da Michael Moore skulle lage film for sitt hjemmepublikum om hvor bra alt var utenfor USA kunne han visstnok ikke vise hvordan det sto til i Norge – fordi ingen ville tro på det. Den norske modellen var visstnok for god til å være sann.

Akkurat dét kan vise seg å stemme. Tilbake her i den virkelige verden kommer nye skandaler stadig frem i lyset, den ene verre enn den andre. Samtidig er det en gjennomgående tendens til at statsråden med ansvar for helse toer sine hender, og nekter å befatte seg med hva folk mener på det lokale plan.

Selv om regjeringen nå visstnok har laget en forskrift som gir deg retten til å få time hos fastlegen din, «normalt innen fem arbeidsdager», og på tross av at du «normalt» ikke skal måtte vente mer enn to minutter i kø når du ringer legekontoret, har ikke Arbeiderpartiet klart å lovfeste folk friskere.

Tvert imot har helsekøen vokst, og det står i dag 80.000 flere mennesker på vent enn da de rødgrønne toget inn i regjeringskvartalet for syv år siden – en økning på over 30 prosent.

Når Arbeiderpartiet selv skryter av at 40.000 flere fikk hjelp i 2011 enn i 2010 er det til sammenlikning bare for en fjert å regne: I løpet av de første fire månedene i år ble rundt en million nordmenn behandlet ved norske sykehus. Mens helsekøen har vokst med en tredel velger AP å fokusere på en behandlingsvekst på rundt 1,3 prosent.

Denne trenden med å fokusere på de absolutte tallene som høres best ut, og samtidig ignorere fullstendig de relative størrelsene, er noe vi kan se går igjen i partiets retorikk. Men absolutte tall kan selvsagt også være av interesse:

 

4: Ingen regjering i historien har byttet så mye rundt


Når krisene kommer på løpende bånd er det klart det er vanskelig å la folk bli sittende, og de rødgrønne har mestret stolleken som svar på PR-katastrofer til det fulle. Allerede i 2008 satte de rekord i antall ministerbytter, uten at tempoet har sakket ned siden da – snarere tvert imot.

Jeg forsøkte for noen måneder siden å lage en oversikt over alle ministerbytter i regjeringen Stoltenberg II, og kom til at for at denne skulle være meningsfull måtte jeg også inkludere en del av mediekjøret i forkant av disse.

Listen er per i dag langt fra ferdig (den har ikke nådd frem til valget i 2009 engang) men du kan finne den her: lyesmith.net/sisyfos

Noe av målet er å ha en påminner også om alle de brølere regjeringens medlemmer har prestert å gjøre, da det i løpet av disse to periodene har blitt såpass mange at det ikke er lett å huske alle sammen.

Kompisansettelser, kompisutnevnelser, kompistildelinger og evige påstander om at en selv egentlig ikke er inhabil er nøkkelord, men langt fra dekkende for hele det rødgrønne eventyret.

Et annet mål er å ha en slags oversikt over hvem som egentlig har bestemt over hva, og når. Jeg kan ikke si med hånden på hjertet at jeg vet hvem som er miljøvernsminister i dag. Eller, for den saks skyld, om det er dét stillingen nå heter.

 

5: Den store klimabløffen


Løftebrudd er en yndling å påpeke uansett hvem som sitter i regjering. Likevel er det få som har klart å bløffe så ettertrykkelig som de rødgrønne når det kommer til miljø.

Saker som 11 måneders studiestøtte, mer penger til eldreomsorgen eller økt lærertetthet er alle løfter regjeringen har kommet med i en eller annen form. Det er viktige saker, og de har ikke blitt innfridd.

På miljøsiden har likevel den ene saken etter den andre falt gjennom eller blitt bortforhandlet samtidig som regjeringspartnerne har fremholdt seg selv som de reneste grønne riddere. Dette samtidig som utslipp av CO2 har steget med 1,1 millioner tonn fra 2005 til 2011.

Grønne sertifikater ble droppet allerede i starten av den første perioden. Vi ble lovet noe «betydelig mer effektivt» uten at noe kom. Vi ble lovet månelandinger, rensing av gasskraftverk og redusert oljevirksomhet, og klimaforliket av 2008 forutsatte et kutt på 20 prosent i forhold til 1990-nivå.

For å rense melposen: En million tonn økte CO2-utslipp høres veldig mye ut. Det er også veldig mye, i absolutte tall. I relative tall er det dog «bare» en økning på et par prosent.

Likevel: En økning på et par prosent er en utvikling i stikk motsatt retning av et kutt på 20.

Sett i lys av slike småting kan jeg godt forstå at Arbeiderpartiets utsendte velger å erklære saker ferdigsnakka så snart de har fått presentert sin versjon av virkeligheten. Det betyr ikke at en trenger å akseptere slike erklæringer.