Audun Lysbakken sier til Aftenposten at norsk integreringspolitikk er relativt vellykket, som en replikk til egen kommentar om at den sosiale kontrollen på Grønland er uakseptabel. Han begrunner sin påstand om en vellykket integrering med at norske politikere “kan vise til gode resultater når det gjelder å få folk i jobb, å få folk til å bidra i det norske samfunnet”, en holdning som gjenspeiles på regjeringens nettsider. Er så dette en god målestokk på integrering?

Lysbakken mener også at de konservative islamistene “forsøker å sabotere mangfoldet på Grønland”, og “ødelegger for alle som er positive til det flerkulturelle samfunnet”. Men hva er egentlig et flerkulturelt samfunn?

Multikulturens problem

Jeg har tidligere definert “kultur” som “hvilke verdier, tanker, følelser, holdninger og oppfatninger av hva som er rett og galt et menneske bærer med seg”. Dersom vi skal holde oss til denne definisjonen vil et multikulturelt samfunn nødvendigvis måtte inkludere varierende oppfatninger om hva som er rett og galt; blant annet vil ikke alle synes det er like greit for kvinner å gå kledd i jeans. For noen vil dette kunne oppfattes like ille som den gjennomsnittlige nordmann ser på omskjæring og tvangsekteskap, følgelig vil de ønske å gjøre noe med det – som for eksempel å oppføre seg som “moralpoliti”.

I samme innlegg hvor jeg definerte kulturbegrepet som over, snakket jeg også om ytringsfriheten. Dersom denne skal være absolutt betyr det også at Grønlands moralpoliti må få lov til å ytre seg negativt om mennesker som ikke ter seg slik som disse ønsker. De må få lov til å krenke og fornærme hvem de vil, akkurat som alle andre. Grensen må selvfølgelig gå ved trusler, skjulte eller åpenlyse, om voldsbruk eller tilsvarende – men allerede der ser vi konturene av et problem.

Det vi gjør når vi setter grensen for ytringer ved voldstrusler er at vi definerer grensene for hvor forskjellige andre kulturer får lov til å være fra vår egen. Et menneske som kommer fra et samfunn hvor syrekasting eller steining er fullstendig akseptable former for avstraffing, og hvor “umoralsk adferd” er grunnlag nok for slik straff, vil med andre ord ikke få lov til å leve ut alle aspekter av sin kultur i Norge.  Dette er helt riktig, men det forteller oss også at for alt vårt snakk om multikultur og åpenhet setter vi enkelte deler av vår egen kultur høyere enn noen av våre nye landsmenns. Det forteller oss at selv Lysbakken, for alle hans positive utsagn, likevel ønsker enkelte grenser for multikulturen.

Integreringens problem

Men hva er egentlig integrering? Er det å få flest mulig mennesker i jobb, som Lysbakkens uttalelser kan tyde på, er ikke integreringspolitikk annet enn sysselsettingspolitikk. Dessuten, å integrere mennesker med en annen kultur enn storsamfunnets ved å plassere dem i jobb kan knapt hevdes å være særlig komplisert – og med ett er ikke det å kunne “vise til gode resultater” så imponerende. Med en grunnleggende forståelse for språket dine medarbeidere snakker, samt en mer eller mindre velfungerende kropp, skal det være mulig å finne seg et arbeide. Praktisk diskriminering er forbudt, og sysselsetting har lite med den sosiale situasjonen på Grønland å gjøre. På den annen side, dersom vi utvider integreringsbegrepet, kan vi virkelig si at Norge har en høy grad av multikulturell integrering? Hva skal vi i så fall legge i begrepet?

For at ordet “integrering” skal ha mening, og dermed være et fenomen verdt å bruke ressurser på, må det inkludere noe som faktisk spiller en rolle i samfunnet. Hvilken musikk folk hører på, hvilke klær de går i og liknende trivialiteter har jeg allerede utelukket fra kulturbegrepet i et tidligere innlegg, og disse er like irrelevante for integreringsbegrepet.

Hvis “integrering” går på mellommenneskelige relasjoner, så som hvilke venner en har, hvilke ektefeller man tar, hvem man får barn med og hvor man bor, er det svært lite politikerne kan gjøre uten å først kaste oss ut i et totalitært samfunn. Vi måtte dessuten funnet ut hva som skulle være med i integreringspolitikken om ikke kun kultur; sosial eller etnisk bakgrunn, kjønn, hud- eller hårfarge, religiøst syn eller personlig økonomi? I tilfelle det skulle være noen tvil, her er noen eksempler på hvor fullstendig latterlig en slik politikk ville vært:

Dersom jeg skulle blitt tvangsinnmeldt i en hekleklubb for å få opp andelen menn med hekling som hobby ville jeg neppe trivdes. Jeg ville ikke akseptert å få beskjed fra staten om at jeg ikke kunne få barn med min foretrukne livspartner fordi kvoten for etnisk norske som fikk barn med f.eks. etnisk svenske nå var fylt, og jeg måtte enten vente på ny kvote eller finne en partner med annen landsbakgrunn. Å tvangsflyttes fra Grünerløkka til Bygdøy for å få opp andelen blåøyde mennesker der er like uakseptabelt, og jeg vil helst unngå deportering til Svalbard for å få flere fattige studenter til øygruppen.

Selvmotsigelsen “multikulturell integrering”

Ut fra dette er det åpenbart at det utover sysselsetting hovedsakelig er kultur en kan basere seg på i forhold til integrering. For å integrere forskjellige kulturer i det norske samfunnet må vi definere enkelte hovedregler fra den norske kulturen som overordnet viktige, så som at fysisk vold og trusler om dette ikke er akseptabelt. Men hvilke andre grenser skal vi sette?

Skal sleske kommentarer og fornærmelser også inkluderes, eller skal vi også forby stygge blikk? Igjen aner vi konturene av det totalitære spøkelset. På den annen side, hvis vi ikke forbyr uttrykk for misnøye må vi akseptere at disse kommer, i en eller annen form. Alternativet er å motarbeide selve grunnlaget for slik misnøye, som i mange tilfeller er rotfestet i ytrernes diverse kulturer – ergo, dersom integrering er det viktigste er vi ikke interessert i multikultur annet enn i navnet. Det begynner å bli på tide å velge.