“Please, please, please” sier NRK, i en søken etter å påtvinge oss dårlig samvittighet. I Brennpunktprogrammet ved samme navn introduseres vi nemlig til rumenske tiggere og deres nær uoverkommelige problemer. De forteller at de ikke er i Norge for å stjele eller drive annen kriminalitet, og det er jo vel og bra. Vi får se at de heller ikke er ofre for menneskehandel, og det er jo nesten enda bedre. Det hevdes at de kommer hit fordi de ikke har noe annet valg, og da ringer det noen alarmklokker hos meg.

Det slår meg som hårreisende at noen ikke har noe annet valg enn å etterlate barna til å passe på seg selv og dra til Norge for å sitte på gata i fem måneder hvert år. Det slår meg i dette tilfellet også som svært lite realistisk. Det er ikke forbudt å tigge, og det er ikke tiggerne jeg vil til livs her; problemet jeg vil angripe er det fryktelig sjuskete håndverket fra NRKs side.

Romania er ikke fortapt

“I Romania har jeg ingen muligheter”, forteller en av tiggerne NRK har vært på besøk hos i hjemlandet. “Her kan man ikke tjene noe som helst”, opplyser hun, og vi får se bilder av hest og kjerre, av falleferdige rønner, og gang på gang skitne barnesko som tramper i søle. Romania sett gjennom NRKs linser ser ut som et sorgens kapittel; på fortapelsens rand. I virkeligheten er Romania et av de minst fortapte landene i Europa for tiden.

IMF viser at arbeidsledigheten i Romania de siste årene toppet seg på 7,6 prosent i 2010. Til sammenlikning hadde kun 7 av 17 Euroland noe lavere ledighet samme år, og i 2009 kom bare 5 land bedre ut enn Romanias 6,3 prosent. Hverken Belgia, Finland eller industrigiganten Tyskland kunne måle seg med dette. I tilegg forventer IMF at arbeidsledigheten i Romania vil synke ytterligere. Dersom prognosene stemmer, vil kun to Euroland – Østerrike og Nederland – ha lavere arbeidsledighet fra og med i år.

Dette rimer dårlig med det en annen av NRKs tiggere sier. Sittende på en benk i Norge sammen med sin kone forteller han at de “har ingen muligheter i Romania. Det er krise der. Når det gjelder penger, mat, alt.” Men hva om det faktisk er krise, selv om arbeidsledigheten er lav? Hva om folk jobber på spreng, men økonomien ligger med brukket rygg? La oss heller se på en målestokk for vekst, for å se om noe har blitt skapt som følge av den høye yrkesdeltakelsen i landet: BNP-vekst i prosent fra år til år.

Ved igjen å se på tall fra IMF kan vi på ny sammenlikne Romania med Eurolandene. Hvis vi kun forholder oss til fasiten for årene 2000-2010 var det av disse bare Estland og Slovakia som kunne skilte med høyere vekst enn Romania. Dette bildet opprettholdes ved å se på prognoser frem til 2016. Hvis vi i tillegg fjerner årene finanskrisen hemmet global vekst fra statistikken fyker landet også forbi Slovakia og viser en gjennomsnittlig vekst på 5,9 prosent per år fra 2000 til 2008.

I programmet fremkommer at de første rumenske tiggerne kom til Norge i 2006, altså mens økonomien i hjemlandet gikk så det suste. Stasjonssjefen ved Sentrum Politistasjon ser at det blir galt ovenfor de rumenske statsborgere som bor i Norge, og som skikker seg, å skjære alle over en kam. Mitt spørsmål er hvorfor NRK ikke så det politisjefen så mens de satte sammen programmet.

Det vi får er ikke et kritisk søkelys på noe som burde blitt avdekket for lenge siden, som er Brennpunkts sedvane. I stedet får vi en hjerteskjærende, melankolsk tåreperse; komplett med stemningsfylte bilder av “svake mennesker i fortvilte situasjoner” mens en trist gitar hulker i bakgrunnen.

Drama fremfor fakta

De kritiske spørsmålene er fullstendig fraværende. Ingen spør seg hvorfor det ikke kommer busslaster fra Bulgaria, med dobbelt så høy arbeidsledighet, til Norge for å tigge. Spørsmålet til rumenerne vi møter om hvorfor de ikke kan finne en jobb i hjemlandet kommer aldri. Ikke med et ord nevnes de økonomiske forhold i Romania, hvor en større andel av befolkningen jobber innen industri enn i Tyskland. Rumenske kvinner er også i betydelig høyere grad ansatt som faglært arbeidskraft enn tyske.

Kan hende programskaperne tenkte at ingen frivillig vil velge å konstruere en hytte i skogen, bruke busker ved veien som toalett og gå ukesvis uten å vaske seg dersom de hadde hatt et valg. Kanskje ikke. Kanskje har de bestemt seg for at alt tiggerne sier skal fremstilles som Sannheten, fordi seerne har godt av litt dårlig samvittighet.

På ett tidspunkt hevder en av rumenerne at han trenger 70 millioner RON for å kjøpe seg et hus, og at dette tilsvarer rundt 1700 Euro. Dette sjokkerte meg, og ga meg et inntrykk av at landet er et inflasjonshelvete på linje med Zimbabwe. Et enkelt Google-søk forteller imidlertid at 70 millioner RON tilsvarer 16 millioner Euro. Om det er en oversettelsesfeil er det fortsatt problematisk; det betyr at ingen i redaksjonen brydde seg nok til å engang stille spørsmål ved dette før det ble sendt. Om det derimot er en feil fra rumeneren lurer jeg på hvorfor det ikke ble fulgt opp av et eneste kritisk spørsmål – NRK fulgte tross alt ham og de andre gjennom hele vinteren.

Flere ganger i programmet finner vi tegn på at dramaturgien, den triste historien som skal fortelles, er viktigere enn hva som faktisk skjedde. “Det menneskelige perspektivet” tar presedens over fakta. Eksempel: En eldre, trivelig roseselger vi har blitt kjent med er hjemme i Romania. Hun lager mat, forteller om hvor koselig det er med gatemusikanter og at disse liker at hun danser med dem. Tradisjonell musikk fader inn, bildet kutter til Oslos gater, den eldre damen danser mellom gatemusikanter. Alle smiler og er glade, men så blir det trøbbel! Vi får et klipp av en politibil som kjører i mørket, før et klipp av en lik politibil som svinger inn foran den lille gruppen. Musikken kutter brått ut, og de glade musikanter blir forsøkt jaget avgårde.

Umenneskelig. Bortsett fra at instrumentene var allerede pakket bort, men musikken fortsatte i bakgrunnen. Det virker tydelig at de har fått beskjed tidligere om å ikke sitte på akkurat det hjørnet. Så kommer et klipp hvor den samme politikvinnen er tilbake, nå med refleksvest (som tilsier at det har gått noen timer) og igjen forsøker å få dem til å rydde opp og flytte seg. Politiet er skurkene, tiggerne er de uskyldige mobbeofrene. Politiet ser på dem som uønsket. Rusken ser på dem som annenrangs mennesker. Hilsen NRK.

 Hvem er de?

Jenny Klinge fra Senterpartiet kommenterer på slutten at programmet hvor vondt det er å se at barna til tiggerne, etterlatt i Romania mens foreldrene tigger på gata i Oslo, ser for seg en fremtid som tiggere fremfor som arbeidsfolk. Hennes parti vil forby tigging for å få bukt med menneskesmuglig og bruk av tvang i tiggermiljøene. Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet peker på et godt poeng; at ved å ha et lovlig tiggermarked i et rikt land gjentar mange bare tiggerlivsstilen fra generasjon til generasjon. Det er vanskelig for myndighetene i Romania å få unger inn i skolen når de som trenger det mest fortsetter å reise til Norge år etter år, dette på tross av at de får midler herfra for å gjennomføre slike tiltak.

Dette velger ikke programmet å legge mye vekt på. Umiddelbart etter at politikerne har fått komme med sine synspunkter følger spørsmålet  “er dette et estetisk problem, eller er det et etisk og moralsk problem”. Vi blir oppmuntret til å besøke nrk.no/brennpunkt for å lære mer om “romafolket som er fastboende i Norge”. Her får vi en rekke artikler om sigøynere i Norge fra 1940 og frem til i dag, uten noen klar link til Romania. I en egen sak skrives om tiggerne i TV-programmet at du vil få “et unikt innblikk i hverdagen deres – og svaret på hvem de er.”

Svaret på spørsmålet “hvem de er” må da kunne sies å være “rumenske romfolk”, og ikke “rumenere”. I så fall kunne NRK valgt å sette fokus på hvorvidt akkurat denne gruppen har akseptable levekår i hjemlandet, og å se nærmere på hvordan levekårene til de norske fastboende har vært de siste årene – som de har gjort, forsøksvis, på nettsidene sine. Men dette ville ikke gitt like god TV.

Formålet med programmet later dermed til å være, som innledningsvis nevnt, å påtvinge nordmenn dårlig samvittighet. Ved å vise en gruppe løst definerte stakkarer som de fleste har sett, og som de fleste har sett ned på, og ved å fremstille disse som misforståtte ofre uten et eneste kritisk spørsmål kan en lage mye mer feelbad-drama.