Jeg er ingen økonom. Jeg kan i alle fall ikke med god samvittighet titulere meg som økonomianalytiker, som Ali Esbati; eller utdannet samfunnsøkonom, som Lars Gunnesdal. Derfor synes jeg det er merkelig hvordan disse to klarer å traske seg så langt ut på bærtur som de gjør når de ønsker å avkrefte “mytene om Hellas”, og enda mer snodig at jeg klarer å fange dette opp før Aftenpostens debattredaksjon.

Feilslutning 1: Grekere står leeeeeenge i jobb

De to Manifest-økonomene ser ut til å lese alle slags publikasjoner som en viss faen leser bibelen. Det første de gjør er å henvise til en OECD-statistikk som skal vise at grekere ikke pensjonerer seg tidlig. Publikasjonen ligger ikke åpent tilgjengelig, som gjør det vanskelig å svare dem presist, men påstanden er at greske menn – ved 61,9 år – i snitt pensjonerer seg senere enn selv de selverklært så arbeidsomme tyskerne.

Hvis en ser på sammendragsdiagrammer for samme OECD-publikasjon ser en at finner og tyskere kommer like foran grekere når det kommer til gjennomsnittlig pensjonsalder – for menn – ved 61,8 år, eller 36 dager tidligere. Kvinners pensjonsalder i begge land ligger betydelig høyere enn i Hellas – 0,9 år i Tyskland, 1,8 år i Finland. Analytikerne benytter “noe høyere” i begge kategorier, og vektlegger forskjellen blant menn på 0,1 år i Hellas’ favør.

Videre, ved å konsultere Eurostat, finner en at i 2010 var andelen eldre (personer mellom 55 og 64) som sto i jobb 42,3 prosent for Hellas, samlet for begge kjønn. 56,5 prosent av eldre menn sto i arbeid, mot 28,9 prosent av kvinner -at Manifest-analytikerne skal renvaske grekerne for alt ansvar når de heller kunne tatt tak i en slik kjønnsdeling finner jeg noe besynderlig. Til sammenlikning, i Tyskland sto 57,7 prosent av alle eldre i jobb samme år; kun Norge, Sverige, Island og Sveits er høyere. Kjønnsfordelingen er også mye jevnere; 65 prosent av menn og 50,5 prosent av kvinner.

Hvor kommer denne forskjellen fra? OECD-tallene Esbati og Gunnesdal viser til inkluderer også avdøde og institusjonaliserte, i motsetning til Eurostat-tallene, og synes bedre egnet til å analysere sysselsettingsutvikling enn antall pensjonsmottakere. Som et PS: Det nytter ikke å si at de to analytikerne ikke var klar over Eurostats tall, fordi de benytter selv tall herfra for å støtte opp under sin neste brøler.

Feilslutning 2: Grekere er fryktelig strevsomme!

Eurostat forteller oss at Hellas har de lengste arbeidsukene i EU med 41,6 timer. I hele Europa har kun Tyrkia og Makedonia lengre arbeidsuker, henholdsvis 49,7 timer og 42 timer. Det er relativt små forskjeller, men Hellas blir fulgt av en rekke østeuropeiske land (og Island) med arbeidsuker fra 40,7 timer i Polen ned til 38,8 timer i Slovenia, før Portugal som første vesteuropeiske land kommer inn med 38,7 timers arbeidsuke i snitt. Tyskland, som analytikerne fortsetter å utpeke som den store stygge ulven, kommer nesten nederst med sin uhyre korte 35,9 timers arbeidsuke. De eneste som har kortere uker er briter (35,6), dansker og irer (35,5), nordmenn (34,7) og nederlendere (32,2).

Kort fortalt jobber grekere 8,1 timer mindre enn tyrkere, 5,7 timer mer enn tyskere, 6,9 timer mer enn nordmenn og 9,4 timer mer enn nederlendere. Dette skal, ifølge Esbati og Gunnesdal, underbygge at grekere ikke “later seg på jobben”. Men hva ligger i arbeidstid? For å finne ut av dette kan vi se nærmere på hvilke sektorer de forskjellige folkene – først og fremst grekere og tyskere, for å være i tråd med analytikernes egne påstander – faktisk arbeider innenfor.

Nå er tallene fra UNECE fra 2007, men de tegner fortsatt et ganske klart bilde. Tyskland er, som de fleste vet, en industrinasjon. 20 prosent av befolkningen jobber innen industri, mot 2 prosent i jordbruk. For Hellas er tallene noe annerledes – sektorene er jevnstore, med 12 prosent i hver. Tysk finanssektor er også større, 17 prosent arbeider i denne mot 9 prosent i Hellas. I Hellas jobber derimot en tredjedel av befolkningen innen dagligvare, hotell og restaurant, som utgjør 33 prosent av landets BNP, mot 18 prosent av Tysklands. Kanskje ikke så rart, da, at det er flere grekere som jobber i helgene og på kveldstid enn det er tyskere.

Arbeidsstress-undersøkelsen de to viser til er ikke egentlig noe jeg vil bruke særlig med energi på å argumentere mot. Denne – som også bruker en del 2007-tall – bringer fryktelig lite håndfast til bordet. Dersom en ser bort fra antall timer jobb per uke og andel som vanligvis jobber lørdager og søndager er det mye i denne som må basere seg på subjektiv synsing. Undersøkelsen konkluderer ikke, som Manifest-analytikerne prøver å innbille oss, med at grekere nødvendigvis er mer hardtarbeidene enn tyskere. Undersøkelsen er blant annet basert på at de, når spurt, synes at jobben er for stressende og krevende; og den konkluderer med at de, når spurt, synes jobben er for stressende og krevende. Om noe kan dette underbygge idéen om dårlig arbeidsmoral i landet, uten at jeg ville dratt det fullt så langt.

Feilslutning 3: Er ikke særlig med velferd i Hellas

Den greske stat bruker, ifølge de to skribenter, mindre på velferdsordninger enn blant annet Frankrike og Tyskland. Andelen av BNP benyttet på “pensjoner, uføretrygd, arbeidsledighetstrygd, og så videre” var i 2007 bare 21,3 prosent. I Frankrike samme år var andelen høyest, 28,4 prosent, mens Tyskland kommer midt mellom disse med 25,2 prosent. Inkludert i denne summen finnes det ganske mye forskjellig.

Helsevesenet i Tyskland er det dyreste i statistikken, hele 7,8 prosent av BNP går med på å drifte dette. I Hellas koster helsevesenet staten 5,9 prosent av BNP. Dette virker kanskje ikke som en dramatisk forskjell, men utelater vi helse fra “velferdsordninger” er forskjellen på disse to landene redusert til to prosentpoeng. I Tyskland brukes det også mer penger i andel av BNP på aktive arbeidsmarkedstiltak – 0,7 prosent mot 0,2 prosent i Hellas. Dette er fortsatt 2007-tall, og Tyskland ble etter dette også ett av tre OECD-land som kom ut av finanskrisen med lavere arbeidsledighet.

Ser en på faktorene Esbati og Gunnesdal navngir som velferdsordninger (og som de hevder grekerne bruker så lite penger på) finner en av for aldersrelaterte utgifter ligger Hellas betydelig høyere – 10 prosent av BNP mot 8,7 prosent i Tyskland. På uføre bruker tyskerne 1,9 prosent av BNP, ett prosentpoeng mer enn Hellas, og på arbeidsledighet går det med 1,4 prosent av tysk BNP, eller 0,9 prosentpoeng mer enn i Hellas. De to landene er stort sett like i sin fordeling av sosial sikkerhet, men én faktor nevnes ikke: Tyskland har råd til det.

De to analytikerne påpeker at joda, grekere er litt under snittet flinke på å betale skatt. I god Manifest-tradisjon prøver de også å renvaske “the 99 percent” for dette ved å hevde at “den jevne greker” oppgir ca. €700 mindre enn reelt i inntekt, mens den øverste prosenten oppgir €22.000 for lite. Altså oppgir “the one percent” €2.420.000.000 mindre i inntekt enn de faktisk hadde. Drøyt, hva? “The 99 percent” oppga i så fall €7.623.000.000 for lite. Her opererer jeg for enkelthets skyld med at alle Hellas’ 11 millioner innbyggere er inkludert i disse to gruppene; forsøket på å fremstille “de rikeste” som “de onde som er skyld i alt” er så simpelt at jeg vil ikke bruke tid på å tilbakevise det med faktisk statistikk engang. Det skal avslutningsvis nevnes at rapporten de to lener seg på for dette påpeker faktorer som at lavinntektsfamilier i Hellas ikke betaler skatt som en mulig feilkilde.

Feilslutning 4: Alt er “den fascistiske vesten og elitenes” feil

Å gjenta dette til det ringer i ørene er noe Manifest er gode på, selv om de pakker det fint inn i troverdig-utseende “analyser”. I notatet “Den late greker” fra desember i fjor, også fra Manifest Analyse, skriver Gunnesdal mer utfyllende om “elitene” enn i innlegget til Aftenposten. Det erkjennes at svart økonomi, korrupsjon og systematiske skatteunndragelser er et problem, men dette skyldes umiddelbart på “den greske eliten”. I noe som lukter hardbarket kommunisme langt vei påpekes det at greske private formuer er anslått til å beløpe seg på det dobbelte av statsgjelden – “det er med andre ord ikke slik at de nødvendige ressursene ikke finnes”. Alt som skal til er… å konfiskere?

Det påpekes så, igjen i debattinnlegget, at Hellas’ har kjøpt de fleste av sine våpen fra Tyskland og Frankrike. At de har kjøpt mer fra USA enn Frankrike nevnes ikke her, muligens fordi anti-USA-sutring enkelt knyttes opp mot rabiate kommunister, mens det fortsatt er legitimt å klage på EUs supermakter. Denne tanken kan finne støtte i det nevnte notatet, hvor nettop hvem våpnene ble kjøpt fra nevntes som “kanskje det mest interessante”. Andre ting som ikke nevnes i Aftenposten er at disse to landene også er verdens tredje og fjerde største våpeneksportører, eller at nesten 40 prosent av utgiftene i en femårsperiode gikk til nye kampfly – noe nordmenn flest innen nå har fått med seg er dyrt.

Videre forsøker man å knytte våpenkjøpene og den store politistyrken til korrupsjon i den greske eliten – uten noen videre redegjørelse for at korrupte rikinger betyr flere politifolk. En hevder så at begge deler kan komme av at landet har vært fascist-styrt, før man nærmest i samme åndedrag sier at Tyskland og Frankrike har oppmuntret til de samme ting som skal være en arv fra fascismen. Det hele skjer fryktelig fort, og ispedd en masse annen informasjon; så en kan raskt bli sittende igjen med et inntrykk av at vestlig og elitistisk fascisme og utnyttelse er det en ønsker å implisere som årsak til greske militærutgifter.

Tyrkia, på sin side, nevnes ikke med et ord i denne sammenheng. Regnet i andel av BNP brukte landet i 2005 14. mest i verden på sitt militærvesen, og har om lag 17,6 millioner mann tilgjengelig for militærtjeneste – mot Hellas’ 2 millioner mann. Landet var også på 22. plass i verden hva angår utgifter som andel av BNP. Det svenske fredforskningsinstituttet SIPRI kan fortelle at i rene penger brukte Hellas om lag 7,6 milliarder Euro i 2009, mot Tyrkias 25 milliarder lire, eller 10,7 milliarder Euro ved dagens kurs. Disse to landene har et heller anstrengt historisk forhold som fortsetter opp til i dag, og Tyrkia kan knapt kalles spesielt vennskapelige i sin holdning til Israel (noe som nok kan gjøre det vanskelig for norsk venstreside å se på dem som annet enn koselige), to faktorer som gjør det høyst naturlig for et vestlig demokrati vegg-i-vegg å sørge for en sterk militær forsvarsevne.

Finansøkonomien

De to økonomene har rett i en ting: Årsakene til det greske uføret er komplekse. Dette hersker det ingen tvil om. Det blir derimot fullstendig skivebom å skulle ene og alene lempe ansvaret over på alle andre enn Hellas selv. Det de to søker å gjøre er å skylde på Tyskland, Frankrike, den greske eliten, de gamle greske fascistene, NATO, og avslutningsvis, The Star of the Show, den internasjonale venstresides favorittsyndebukk i disse tider: Den Internasjonale Finanseliten.

“Det hardt prøvede greske folket” er i ferd med å miste sitt helsevesen, får vi beskjed om, og det er “mektige internasjonale finansinstitusjoner” sin feil. Det nevnes ikke at helsevesenet ikke akkurat var det som ble høyest prioritert i landet før krisen heller. Vi blir instruert til å være takknemlige for at den jevne greker heller vil brenne biler enn å gå på jobb. Alt er uansett “bankenes” feil.

Hvem er bankene? Hvem er “finansinstitusjonene”, og hvorfor er de så ondskapsfulle? Hva, nøyaktig, er det de har gjort – og med hvilke motiver – for å ødelegge Hellas så grundig gjennom flere år? Dette nevnes typisk nok ikke særlig nøye. “Bankene sitter med aktiva som de har tjent godt på å pumpe opp; og på «risikopremier» som kompensasjon for å tilby nye lån”, og ett eller annet om “EU-eliten”, er hele forklaringen vi får.

For meg holder ikke dette. Jeg aksepterer – på samme måte som Esbati og Gunnesdals “jevne greker” – ikke å bli lurt, og jeg vil gjerne ta opp kampen. Dette bør de etter eget resonnement være takknemlige for, og de burde gi meg sin støtte, ikke ignoranse og arroganse. Personlig vil jeg si meg svært fornøyd med en skikkelig økonomisk analyse av situasjonen, men det kan være at dette er litt mye å håpe på. Å lage noe som ser ut som en øvingsoppgave fra “lying with statistics” er sannsynligvis mye morsommere, også for et par utdannede økonomer.

PS: Her jeg ikke engang gått inn på at de to analytikere ikke kommenterer de skrekkhistorier om styringen av landet som har kommet frem, og som går deres syn midt imot. De sier det forsøkes “solgt inn en bestemt fortelling” til folk flest, og gjør ingen forsøk på å avkrefte denne annet enn ved talltriksingen jeg har kommentert i dette innlegget.