…eventuelt ikke, i alle fall på enkelte demonstrasjoner.

Selve medieforløpet er godt oppsummert av Jan Arild Snoen på minervanett.no, men for å oppsummere enda kortere: Anette Trettebergstuen mener noen har ropt “hore” til henne under en demonstrasjon foran Stortinget. Folk i LO mener dette ikke stemmer. Kulturministeren har rykket ut og tatt Trettebergstuen i forsvar, og i samme slengen kommet med råd til kvinner i politikken som utsettes for hersketeknikker.

Rådet Huitfeldt gir er i korte trekk å ikke overse ukvemsord, men heller gi svar på tiltale. Hun påstår også at det var dette Trettebergstuen gjorde – “på en modig måte” – da hun i ettertid gikk ut og sa fra. Jeg er høyst uenig. Jeg vil heller hevde at Trettebergstuen spiller offerrollen, og at hun er i godt selskap – i alle fall her til lands. Det virker som det er typisk norsk å slå ut armene, oppgitt over at noen kan være så slemme, og bli fryktelig krenket og støtt, snarere enn å gå til faktabasert motangrep i øyeblikket – som eksemplifisert blant annet ved årets villeste vannglassorkan.

Men tilbake til Trettebergstuen: Hadde hun faktisk gitt svar på tiltale ville hun stanset sin appell med det samme hun hørte tilropet, og reagert der og da. Dersom det ikke hadde vært ett tilrop, men taktfast messing som truet med å overdøve henne, som Marie Simonsen i Dagbladet først uttrykte (og ble ettertrykkelig kritisert for), kunne jeg forstått at dette var vanskelig. Dette synes dog ikke å ha vært tilfelle.

Hun burde derfor spurt roperne om de kunne tenke seg å komme opp og gjenta det de sa. Dersom – eller snarere, når – ingen hadde meldt seg frivillig burde hun påpekt for forsamlingen om hva som nettopp skjedde. Hun kunne deretter ha latterliggjort og avvæpnet de som sjikanerte henne på en rekke måter. “Da kan jeg opplyse om at det er faktafeil. Jeg har aldri, og vil aldri, selge kroppen min; og må derfor beklageligvis punktere de syke fantasiene deres”, “Det er positivt at fagbevegelsen tar med seg barna sine på demonstrasjon, men jeg vil oppfordre til å lære dem litt folkeskikk i møte med meningsmotstandere” – kun fantasien setter grenser.

Det kan hende det er litt utfordrende å tenke slik i noe som oppleves som en presset situasjon. Som yrkespolitiker vil en dog alltid risikere å møte sjikane; dette er en beklagelig, men uungåelig, del av jobben. En bør derfor være forberedt på å møte den. “Trikset” er enkelt: Identifiser hva skjellsordet du får kastet mot deg faktisk betyr, hva definisjonen er, og påpek at det ikke medfører riktighet i ditt tilfelle. “Jævla tispe!” – “Unnskyld? Er du litt forvirret, eller bare blind? Jeg er da vitterlig ikke en hund, men et menneske. Du fikk kjønnet riktig i det minste, men jeg vil oppfordre deg til å søke hjelp.”

Blir en møtt med hersketeknikker har en tilgang på et rikt arsenal en kan benytte for å latterliggjøre de som benytter seg av dem. Alt som kreves er litt bein i nesa. Når helt ordinære jenter som går med skjørt ansett for kortere enn anstendig av de lokale på Grønland blir kalt “norske hore” klarer mange helt fint å sette roperne på plass. “For det første er jeg ikke en hore. For det andre: Ville du sagt sånt til mora di? Søstera di? Nei, jeg tenke meg det. Gå hjem og skam deg” – og det fungerer.

Det er en uting at politikere, uavhengig av kjønn, blir hetset og sjikanert. Det er like fullt en del av virkeligheten. Det skal aldri aksepteres når det skjer, men å lukke øynene og messe at det ikke burde vært sånn hjelper fint lite. Det er sånn, så deal with it.