I Norge lever vi i et åpent, tolerant samfunn. Vi nøyer oss ikke med ytringsfrihet og demokrati; vi konstaterer gjerne, med stolthet, at vi faktisk har “mer” av begge deler. Det er da noe underlig ved hvor ofte det rettes verbale – og tidvis fysiske – angrep mot en av de mest harmløse gruppene som noen gang har ytret seg til et større publikum: Rosabloggerne.

Noen kjente eksempler er Emilie Nereng alias “Voe”, Heidi Alexandra Olsens “Life of Barbie” og Therese Charlotte Margrethe Nielsens “TCMN”. Ukentlig leser titusener om hva de har spist, at de har klipt håret, og hvor de vil dra på ferie – trivielle, hverdagslige ting. Ah, og hva de har seg i dag, selvfølgelig.

Enkelte – gjerne alvorstyngede fagpersoner – mener disse bloggene er populære fordi folk med identitetsproblemer ønsker å flykte fra hverdagen. En mer radikal idé kan være at det faktisk er fryktelig mange unge jenter som er interessert i klær og sminke. En tredje idé, som ikke kommer opp så ofte, er at det kunne vært interessant å se en god analyse på genren “rosablogger”. Ved å få en god beskrivelse av dens særtrekk vil en kunne analysere hvilke virkemidler som benyttes hvor, og dermed muliggjøre noe bedre enn vill synsing om temaet.

 Rosablogger som genre

Jentene (da det i all hovedsak er jenter) som skriver disse bloggene henges gjerne ut fordi de “bare skriver tull”. Det er mer enn stuerent å “lange ut mot rosabloggerne“, det er nærmest forventet av den mer seriøse garde – og når denne gjør det, i mer eller mindre humoristisk form, blir deres faste lesere nærmest over seg av begeistring: “Lykke! En anledning til å pumpe edder og galle over unger som oftest ikke er ute av videregående ennå!”. Leserne til flere av de mer prominente, seriøse bloggene i landet er slett ikke fremmede for å levere karakteristikker som “små horer” eller “tanketomme melhoder” om disse menneskene.

Enkelte har valgt en litt mer seriøs tilnærming; Ida Jackson skrev om temaet i “Å lykkes med blogging” fra 2009 – hvor hun likevel ender med å trivialisere rosabloggerne. Sitat: “Det er ikke om å gjøre å være størst. Det er ikke om å gjøre å være mest berømt. Hva som er å lykkes for meg er ikke det samme som er å lykkes for deg.” Så dersom du mener at å lykkes er å være størst tar du feil, selv om det er individuelt hva som skal til for å lykkes. Dessuten er jo de fleste som leser rosablogger bare der fordi de ikke skjønner hvorfor det er populært – “som betrakter tiden de tilbringer på bloggen deres som en tur i dyrehagen”.

Det kan virke som selve eliten på sosiale medier – og mange som kjenner utviklingen av alle typer medier opp gjennom tidene godt – er ute av stand til å vurdere rosabloggerne som egen genre. “Fordi det er uvesentlig”, synes konsensus å være, “nekter vi å anerkjenne dets relevans”. Tankegangen synes å minne om hvordan de lærde på musikkfronten reagerte da rocken kom for fullt – “det er ikke musikk, det er skadelig for ungdommen, hva er egentlig dette bråket”.

(Oppdatering: Det finnes visst enkelte unntak, men de sleiver gjerne ut i motsatt retning – “slutt å være slemme, eklinger!”)

Kvalitativ og kvantitativ forskjell

Å gløtte nærmere på hva dette bråket faktisk er avslører mer enn lipgloss og foundation. Innimellom kommer innlegg om å tenke seg om før man trakasserer andres utseende og vekt, andre understreker subtilt viktigheten av å gjøre det bra på skolen, mens andre igjen problematiserer hvem som har “skylden” for utroskap i forhold. Innlegg om mer dypsindige tema enn sminke holdes stort sett i samme form, språklig og strukturmessig, som de øvrige. Bloggerne synes genretro.

Videre legges det øyensynlig mye jobb i en slik rosablogg – mye mer enn det legges i en gjennomsnittlig “seriøs” blogg. Joda, det er en del jobb å lese seg opp på Den Pågående Debatt Du Jour, og det kan være litt styr å finne bakgrunnsmateriale for å støtte opp om ens argumenter. Slik sett har nok hvert enkelt innlegg på en samfunnsdebattant sin blogg mer innsats bak seg enn hvert enkelt innlegg som tar for seg dagens antrekk. Samfunnsdebattantene, på sin side, skriver gjerne ikke flere innlegg per dag.

Rosabloggerne har med kamera og fotograferer overalt. De oppdaterer sine lesere i julen, på bursdager og ferier, de skriver “bloggportretter”, filmanmeldelser, bokanmeldelser, treningsguider, sminkeguider, matguider og produkttester – og har fortsatt kontroll på kommentarfeltet, svarer på mail, holder konkurranser og kjører spørreundersøkelser.

Før noen svarer at disse jentene har tid til dette ettersom de ikke jobber (“slik som oss skikkelige folk”?) tør jeg minne om at de av den eldre garde gjerne er i full jobb, mens de noe yngre går på skole og har lekser attåt. Dette ved siden av treningen og de sosiale aktivitetene som legger grunnlaget for mye av stoffet de produserer.

Paradoksal uthenging

Ved siden av at rosablogger-hetsen på sett og vis kan synes å gå på tvers av hva en burde kunne forvente av de lærde eksperter på sosiale medier er det et annet moment som er nokså paradoksalt. Mobbing er et tema vi aldri går lei av å diskutere i Norge, og konsensus synes å være at fenomenet mobbing er noe dritt. Den store mobbebloggen førte frem til Fordi jeg fortjener det?, og er i høyeste grad et resultat av engasjement i sosiale medier.

Det paradoksale er at flere av bidragsyterne i boka tilhører denne kategorien lærde eksperter, og er like fullt ute med heller syrlige uttalelser rettet mot rosabloggerne. Dette er kanskje også en av grunnene til at sistnevnte kategori svært ofte er høyst engasjerte mot mobbing selv – de opplever det nærmest daglig, enten det er i kommentarfeltene sine, på Facebook eller ved fysisk vold. At det også går inn på dem at rosablogging som fenomen oftest vinkles til noe negativt bør ikke overraske noen.

For å trekke en ny parallell til musikken: Jeg tror ikke pop-artister med klippekort på VG-lista tar seg fryktelig nær av hva mer “høyverdige” artister synes om musikken deres, eller at de blir særlig deprimerte av en og annen spydighet av typen “vel, jeg lager musikk, ikke sukkerspinn-søppel”. Hadde rosabloggerne blitt behandlet tilsvarende ville det hele vært mindre problematisk, på tross av at bloggosfæren er mye nærmere og mer personlig enn den globale musikkindustrien. Dersom Tom Waits og Leonard Cohen hadde begynt å pumpe ut hele album om hvor alt handlet om hvor fullstendig ubrukelig Lady Gaga var som menneske ville det muligens vært annerledes – og det ville liknet mer på hva rosabloggerne utsettes for i dag.

Personlig foretrekker jeg blogger som minner om min egen. Lange, tunge mammut-innlegg om tørre, kjedelige tema – gjerne uten et eneste bilde, med mindre det er en graf – er midt i blinken for min smak. Jeg vil ikke påstå jeg er uten skyld selv – jeg har nok kommet med spydigheter i ymse fora mot rosabloggerne – men det begynner å bli på tide å se nærmere på hva de faktisk driver med, i stedet for å ensidig mislike det en ikke forstår.