Etter terrorangrepet i juli har især karakteren Fjordman fått hard kritikk, i hovedsak for å ha spredt idéer tilsvarende de Anders Behring Breivik forfektet; sistnevnte inkluderte også flere av Fjordmans tekster i “manifestet” sitt. Kritikken har kanskje vært berettiget, all den tid det kan tenkes at konspirasjonsteoriene hans muligens har bidratt til å inspirere terroristen; en god del av kritikken har også vært sivilisert, gjennomtenkt og velfundert.

Den offentlige diskurs vedrørende Fjordman, eller Peder Jensen, minner like fullt skrekkelig om mobbingen som finner sted på en barneskole – hvor han har rollen som den slightly tilbakestående gutten ingen liker, og enkelte andre har rollen som de kule kidsa som står i en gjeng utenfor vinduet hans og lurer på om han ikke tør å komme ut for å få juling.

Enkelte av kritikerne poengterer hvordan Fjordman og hans likesinnede påtar seg offerrollen hver gang de kritiseres. Dette er et gyldig poeng, men kunne det ikke være på sin plass å dessuten se på hvordan de får det til? Når mannen omtales i ordelag som at “til og med slike klovner får slippe til” bør det ikke være vanskelig å forstå – og dermed, å forandre.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om dette, “I kjølvannet av 22/7“, og punktet “Idoler i skyttergravene” er om noe kanskje mer passende for Fjordman enn for de nevnte personene. Regelrett mobbing av en premissleverandør for kontrajihadistene er ikke veien å gå dersom en ønsker et mer sivilisert samfunn, og en mer sivilisert debatt. Når slik mobbing i tillegg regelmessig har sitt opphav blant de som preker høyest om “mangfold, toleranse og respekt” får det i tillegg et tilsnitt av hykleri; og undergraver disse menneskenes legitimitet – om ikke ovenfor egen menighet, så definitivt ovenfor deres motstandere.