Det diskuteres på Twitter om blant annet den moderne soldats rolle. Et spørsmål som reises er hvorvidt det er nødvendig for norske soldater å dra i krigstjeneste i utlandet på statens ordre for å sikre freden her hjemme. For å besvare dette kan det være fordelaktig å se kort på historien før en går videre til nåtiden.

…para pacem – “det brukne geværs politikk

I mellomkrigstiden var troen på Folkeforbundets evne til å holde freden stor i Norge, med forutsigbare katastrofale resultater. Våre militære styrker hadde liten eller ingen trening, vi besatt lite og utdatert krigsmateriell, og idéen si vis pacem, para pacem sto sterkt i de styrende organer. Da det politiske klimaet i Europa tok en uventet vending til det mer krigerske ble dette ikke tatt til etterretning av våre politikere; innrømmelsen om at noen våpen kunne være kjekt kom for sent, det samme gjorde de alt for få pengene.

Uansett kan det tenkes at det ikke ville gjort noen forskjell om de hadde tatt til fornuften. Under den første verdenskrigen hadde vi et sterkt forsvar, rustet opp med siste militære mote fra cirka århundreskiftet, for om nødvendig å sette makt bak kravet om uavhengighet fra Sverige. Førti år senere var ikke materiellet like moderne lengre, for å si det pent.

Norge var ikke et rikt land, og vi hadde ikke stort av viktige naturressurser – noe av det viktigste som kom ut av Norge i så måte var svensk jernmalm via jernbanen til Narvik. Likevel gjorde vår strategiske plassering og langstrakte kyst landet til et lukrativt mål for alle parter i krigen som kom. Tyskerne var først til mølla, men det var velkjent at vi ikke kunne forsvare oss uansett hvem som hadde kommet. Norge var tapt på forhånd.

Para Bellum: “Aldri mer 9. april!”

Etter krigen ble en litt mer virkelighetsnære. En innså at det alltid kunne komme slike plutselige og uventede omveltninger med storkrig som resultat; en innså at det ikke nyttet å sitte på sidelinjen, riste på hodet, og messe at “vi vil ikke være med”. En forkastet idéen om nøytralitet og gikk inn i en forsvarsallianse for å sikre at vi ikke kom til å ende som krigsbytte senere; at vi alltid ville ha venner som ville stille opp for oss ved behov – og som vi kunne stille opp for til gjengjeld. “Aldri mer 9. april” ble det nye slagordet.

De første tiårene av alliansens levetid var Sovjet den store trusselen. Etter Berlinmurens fall har fiendebildet vært mer uklart, og våre politikere har falt ned på en forsvarslinje som likner mistenkelig på den som ble ført i mellomkrigstiden. Avdelinger legges ned, færre soldater kalles inn til førstegangstjeneste, materiell skrapes og selges unna; alt tilsynelatende basert på en tanke om at en ny krig i Europa er fullstendig umulig – akkurat som i mellomkrigstiden. Problemene med denne tanken står på rekke og rad.

Si vis bellum, para pacem

For det første er ikke Norge en fattig nasjon. Ved siden av våre betydelige pengereserver har vi, i motsetning til i 1940, enorme naturressurser til rådighet, med en strategisk betydning som ikke kan undervurderes. Vi er verdens tredje største oljeeksportør, kullreservene våre er blant verdens største, og i fremtiden kan Thorium-reservene i fjellene våre – som anslås til å utgjøre om lag 5 % av verdens totale reserver – tenkes å bli like viktige som oljen.

For det andre kan uforutsette ting fremdeles skje – hadde vi kunne forutsett alt ville de ikke vært uforutsette. Det later likevel til at noen tror at med EU på plass, og godt samarbeid mellom tyskere og franskmenn i dag, er det fullstendig umulig at noe endrer seg i disse landene i morgen. At det ikke virker sannsynlig kan så være, men det kan også finnes andre potensielle trusler enn de vi ble kjent med i forrige århundre.

For det tredje er vi fortsatt vegg i vegg med Russland. Vi er kanskje venner i dag, men vi var også venner med Tyskland i 1930; ti år senere var vi okkupert av dem. Det eneste som skurrer ved denne sammenlikningen er at Tyskland i 1930 lå militært med fullstendig brukket rygg; ti år senere var de verdens absolutte militære supermakt – dagens Russland kan så absolutt bite fra seg, som Georgia så smertelig fikk oppleve relativt nylig.

For det fjerde, at de fleste land i verden i dag agerer fredelig er ingen garanti for at det ligger fredelige hensikter bak. Napoleon mestret til det fulle å dyrke fredelige relasjoner med omverdenen; dette gjorde mesteparten av omverdenen avslappet, uforsiktige, og etter hvert også erobret. Si vis bellum, para pacem. Her kan eksempelvis nevnes Kina som en aktør som stort sett oppfører seg som en koselig handelspartner i dag, men som samtidig ruster opp sitt militærvesen i stor skala. Verden er liten, og det er ikke lengre langt fra Norge til Kina – eller, mer relevant, fra Kina til Norge.

Ad utrumque paratus

Historien viser at vi må være forberedt på alt. Vi kan ikke vite at vi ikke vil bli ansett som et mål en gang i fremtiden. Den eneste garantisten for vår frihet og vår fred er vårt forsvar; og at vi har soldater som er villige til å stå parat for landet. Disse soldatene må være veltrente og velutstyrte, da et symbolsk forsvar ikke er noe forsvar i det hele tatt.

For å sikre at soldatene får relevant trening er også utenlandstjeneste viktig. Selv om vi ser bort fra hele debatten om hvorvidt vi hjelper mennesker i andre land med å oppnå fred eller ikke ved å ha militær tilstedeværelse der – som er en helt annen diskusjon – har vår deltakelse i Afghanistan en absolutt nytteverdi for å holde freden her hjemme.

Ved deltakelse i skarpe operasjoner kan norsk militær doktrine holdes oppdatert, vi kan avdekke svikt i våre rutiner på en måte vi ikke kan gjøre i fredstid, og slik kan vi være bedre forberedt på moderne krig i Norge – som også gjør oss bedre stilt til å forhindre en slik. Soldatene som kommer tilbake bidrar også til at de soldater her hjemme, som ikke drar ut, får ta del i den økte kunnskap.

Motivet bak å krige ute er å bidra til en fredeligere verden, men ved å delta i fremmede land blir vi bedre rustet også til å sikre fred her hjemme. Noen tusen av våre beste drar ut så millioner kan sove trygt, også i kommende tiår.