Finanstilsynet vil heve kravet til egenkapital ved kjøp av bolig til 15 %. Dette er ille, men det finnes de som kommer med verre ting. Bengt Scheldt, leder i Gjeldsofferalliansen, uttaler til NRK.no at det er på høy tid at bankene holdes i strammere tøyler, at “bankbransjen trenger skarpt lut nå”. Han er tilhenger av et samfunn hvor folk kun får låne “opp mot tre ganger inntekten” til bolig, og roper på sanksjoner mot bankene som låner folk mer. For ordens skyld skal sies, Scheldt legger til at det ikke er, og ikke skal være, en menneskerett å eie egen bolig – og er komfortabel med at det skapes et klasseskille på boligmarkedet.

I virkeligheten vil alle disse reguleringene nærmest føre til et samfunn hvor kun millionærer kan kjøpe egen bolig, i alle fall på det sentrale østland – Scheldt kunne like gjerne sagt “til helvete med ungdom og enslige, ingen burde bo på noe større enn en hybel”.

Litt bakgrunnsdata

En gjennomsnittsnordmann hadde i 2008 58 kvadratmeter boareal å boltre seg på. Med litt tallgrunnlag – litt under kr. 40 000/kvm i Oslo, og kr. 24 000/kvm i Akershus – kan vi ut fra dette anslå pris på en gjennomsnittlig stor bolig i Oslo til rundt kr. 2,3 millioner; kr. 1,4 millioner i Akershus. Ettersom det bor omlag 600 000 mennesker i Oslo, og noe over 500 000 i Akershus, er det rimelig å anta kr. 1,9 millioner som representativ gjennomsnittlig boligpris på det mest sentrale østland.

Medianinntekt  etter skatt for alle husholdninger i regionen var i 2009 like over kr. 408 000. Verdt å ha i bakhodet videre er at samme tall for aleneboere under 30 år er rundt halvparten av dette. Disse pengene skal også brukes – ser vi bort fra “unødvendige” utgifter, altså alkoholdrikker og tobakk samt kultur og fritid, forbruker snitthusholdningen over kr. 343 000 per år. Betalt og beregnet husleie utgjør i overkant av kr. 100 000 av dette.

Litt enkel matte

Dette etterlater omlag kr. 60 000 per år, eller kr. 5 000 per måned, til mulig sparing for en gjennomsnittshusholdning – dersom vi antar at en sådan består av ikke-røykende avholdsmennesker som aldri leser aviser, reiser på ferie, ser film, eller handler andre varer eller tjenester knyttet til kultur eller fritid. Det vil da ta tre år å samle sammen 10 % av kjøpesummen for å få lån – da tar vi ikke høyde for renter, men heller ikke prisveksten, som har vært (og ser ut til å fortsette å være) høyere enn avkastning ved banksparing. Lånet gjennomsnittshusholdningen da kan ta opp, 1 710 000, tilsvarer rundt 4,2 ganger husholdets disponible inntekt

Ved å øke kravet til egenkapital til 15 % vil denne svært så sparsomme versjonen av gjennomsnittshusholdningen bruke rett opp under fem år på skaffe de nødvendige midler, igjen uten å hensynta renter eller prisstigning. Lånebeløpet vil fortsatt være 4 ganger inntekten, altså fremdeles godt over den forjettede 3-ganger-grensa.

Litt enkel realisme

Dersom vi skal være realistiske innrømmer vi at en gjennomsnittshusholdning ikke består av ikke-røykende avholdsfolk som aldri leser bøker, går på kino eller driver med sport. Sparebeløpet denne kan sette av blir dertil redusert, og tiden det tar å spare til egenkapital blir enda lengre. Kr. 5 000 til langsiktig sparing per måned i vårt eksempel ovenfor reduseres til kr. 650 – altså kr. 7 800 per år – dersom vi kun regner inn gjennomsnittlige utgifter til kultur og fritid, og fortsatt holder utgifter til alkohol og tobakk på kr. 0 (som, ettersom gjennomsnittet også inkluderer ikke-røykende avholdsfolk, strengt tatt ikke er et gyldig grep – men la oss vise litt storsinn).

Gjennomsnittshusholdningen vil dermed behøve rundt 24 år på å bla opp til 10 % i egenkapital, nærmere 37 år på 15 %. Dersom dette virker urealistisk lenge kan vi ta høyde for at mye av forbruket hos gjennomsnittet i dag stammer fra boligeiere som ikke behøver å spare; la oss derfor helt arbitrært halvere tiden – 12 år med nøkternt forbruk og disiplinert sparing med dagens krav, eller 18 år ved heving av dette.

Den kommende underklasse

Dersom vår eksempelhusholdning med avholdsfolk etter 18 år med sparing så endelig vil kjøpe sin egen helt gjennomsnittlige bolig kan de gå i banken med sine 15 % egenkapital. Dette forutsetter fortsatt at renter, lønnsvekst, boligprisstigning og inflasjon jevner hverandre helt og fullstendig ut i overskuelig fremtid. Her vil den fortsatt gjennomsnittlige husholdningen be om et lån på drøye kr. 1,6 millioner, og få avslag. Krav om maks tre ganger disponibel inntekt vil nemlig tilsi at de må spare opp ytterligere kr. 390 000, på toppen av de 285 000 de allerede har brukt 18 år på å spare opp. Farvel, boligdrøm.

Innvendinger besvart

Det kan innvendes at ingen er gjennomsnittlig avlønnet livet gjennom, og at disponibel inntekt vil stige med tiden. Dette stemmer for så vidt, men da skal også tas i betraktning at det heller ikke er mange som starter på gjennomsnittlig lønn – enslige under 30 år har en disponibel inntekt på kr. 200 000 i snitt i Oslo-Akershus; uten at levekostnadene er særlig mye mindre, som tilsier at sparemulighetene er svært begrenset i ganske mange år. Tidshorisonten virker dermed realistisk nok. Det skal også nevnes at gjennomsnittshusholdningen består av like over 2 personer, som tilsier at enslige virkelig vil ha det tøft – for ikke å snakke om at selve premisset, 58 kvadratmeter per person, ikke gir en bolig særlig godt egnet for å oppdra barn i denne gjennomsnittlige duoen.

Det kan videre innvendes at resten av landet har lavere priser – en bolig på gjennomsnittlige 58 kvadrat vil koste 700 000 hvis du vil bo i Hedmark utenom Hamar; regionen oppført med landets laveste snittpriser. Nå bor det over 1 100 000 mennesker i Oslo og Akershus, nærmere 7 ganger de som har landets billigste kvadratmetere tilgjengelig; så jeg vil hevde tallene her er relevant for en betydelig nok andel nordmenn. Videre er trekker Akershus-lønningene snittet opp, og Akershus-prisene ned, for det sentrale østland – en Hedmarking har i snitt kr. 22 000 mer i disponibel inntekt enn en Oslo-borger, dette på tross av at Hedmarkingen har landets nest laveste inntekt.

Moderne leilendinger

En leilending var en person som leide skyldsatt jord av en jordeier. En kunne kanskje si at med det moderne banksystem er det bankene som er jordeiere, og alle boligeiere er leilendinger. Som “moderne leilending” vil du like fullt ha muligheten til å kjøpe den skyldsatte jorden, og bli “din egen gårds herre”. Forslaget fra finanstilsynet, koblet med fantasiene til Scheldt, tilfører et guffent historisk sus til denne tankerekken; da på 1100-tallet de eneste som fikk anledning til å bli leilendinger var de som var fjerde generasjons frie menn.

Å anta at vi må vente til vi er sønnesønns sønn av en løsingssønn (sønn av en frigitt trell) om disse forslagene kommer igjennom før vi får kjøpe et eget sted å bo er kanskje å være litt vel pessimistisk. At tidshorisonten for folk flest begynner å nærme seg den tiden de fleste står i arbeid er like fullt noe å tenke på.

Når en så har tenkt på det kan en ta inn over seg hva dette medfører for enslige, uføre, unge, lavtlønnede, og alle andre som faller nedenfor rammen for et to-personers gjennomsnittlig hushold. Så kan en begynne å snakke om moderne treller, fremfor leilendinger.