Etter terrorangrepet 22. juli har jeg forholdt meg relativt stille på nett.

Dels har jeg ikke hatt stort å si, og dels har mye av det jeg ville si ikke egnet seg på trykk. Selv om måten Norge har kommet sammen på er uten sidestykke i etterkant av noe angrep jeg kan erindre, har en del mennesker ytret seg så langt over streken for hva jeg kan svare sivilisert på at jeg heller har forholdt meg taus.

Uten å la meg irritere meg for mye av opportunister – på begge sider av fargeskalaen – som alt i timene etter angrepet forsøkte å score billige politiske poeng, og uten å la meg hisse opp av de mange hyklere – igjen, fra begge politiske hovedleire – som pent nekter å leve som de lærer, er det fortsatt mye å ta tak i. Kanskje det farligste, og definitivt noe av det mest frustrerende, er alle som mener å forstå hensikten bak angrepet.

Myten om den dumme terrorist

Det er mye man kan si om terror-Anders. Man kan kalle ham forstyrret, forkvaklet, man kan mene han har en skrudd virkelighetsoppfatning. Men kan man kalle ham dum? Jeg tviler.

Den dumme terroristen eksisterer. Det er han som sprenger seg selv i luften i sin egen leilighet mens han koker kaffe over eksplosivene. Han som blir arrestert på flyplassen fordi han krysser av “ja” på spørsmålet om han er en terrorist. Det overveldende flertallet av mennesker vi vil beskrive som terrorister er dumme. Det er også derfor så få terroraksjoner blir noe av, og de som lykkes er gjerne et resultat av latterlig heldige terrorister og tilsvarende slurvete sikkerhet.

Individet som – så vidt vi vet – på egen hånd klarer å planlegge en kolossal aksjon over flere år, holde sine aktiviteter skjult gjennom disse årene uten at noen fatter mistanke, og som dessuten er i stand til å gjennomføre den uten at noen er i stand til å stanse ham er ikke den dumme terroristen.

Å nå sine mål

Det er betryggende å si til seg selv at vi vant; at rosetog og varme klemmer beviser at han ikke nådde sitt mål om å øke fremmedfrykt i det norske samfunn. Det er en svært forståelig mental forsvarsmekanisme – men å erklære at noen har tapt uten å forstå hva de prøvde å oppnå, og for den saks skyld før man kan se konturene av resultatet, er i beste fall å ta seieren på forskudd. I verste fall er det å legge opp til å tape.

Den dumme terroristen ville kanskje angrepet en sommerleir med politisk engasjerte ungdommer, og ikke innsett at dette ville gi deres organisasjon massiv sympati og økt rekruttering. Hvem vet, kanskje den dumme terroristen til og med ville trodd at å myrde barn ville motivere hans likesinnede til å ta opp våpen – skjønt jeg tviler på at noen er fullt så dumme.

Terroristen som derimot har brukt årevis på å finne den mest effektive måten å nå sine mål på ville aldri gjort en slik feilvurdering. Han ville vært fullstendig klar over hvilken umiddelbar sympati ofrene ville få, og hvordan han selv ville bli demonisert. Han ville også innsett at alle med meninger som liknet marginalt på hans egne ville komme til å få det svært travelt med å distansere seg fra ham. Han ville dessuten vært klar over at meninger ikke forsvinner selv om man tier med dem i noen måneder.

Den tabloide fare

Om vi ser bort fra dekningen av aksjonen og minnemarkeringene er det først og fremst meningsytringer som har dominert media i kjølvannet av 22/7. Dette gjelder både tradisjonelle og sosiale medier, og forutsigbart nok er det enkelte hovedlinjer som gjelder – medfølelse, omtanke, åpenhet og nærhet. Dette er godt. Mindre godt er en annen, igjen forutsigbar, linje – kritikk som grenser til fordømmelse og regelrett hetsing av innvandringskritikere. At denne også var forutsigbar er det som burde få det til å ringe noen alarmbjeller.

I Norge har det aldri vært noen fare for et stort og organisert miljø med nynazistiske tendenser av typen vi ser konturene av i enkelte europeiske land. En av hovedgrunnene til dette er at vi har en nærmest uavgrenset ytringsfrihet, som vi alle har sluttet opp om når den har kommet under angrep. Med full frihet til å ytre seg om hva det måtte være kan alle og enhver, uansett hvor frastøtende en måtte synes meningene deres er, diskutere disse åpent, og – som uttrykket sier – sprekke i solen i møte med velbegrunnet kritikk. Fornuftige mennesker, som de fleste av oss er, vil se tvers gjennom det dårlig kamuflerte hatet til de mest rablende gale xenofobene, og distansere seg fra disse og deres holdninger.

For å kunne skape grobunn for et slikt miljø, da, vil det være fornuftig å jage alle som sitter med… underfundige holdninger under jorden – eller enda bedre, i skyttergravene. Utstøtt fra den offentlige sfære vil de klumpe seg sammen bak lukkede dører, hvor ingen kan fordømme dem for å mene det de mener. Der kan heller ingen gi dem korreks når de tar feil. Sammen er vi sterke, sies det, og sammen vil også mennesker med slike meninger få disse forsterket.

Idoler i skyttergravene

Mennesker med holdninger som i utgangspunktet var betenkelige vil slik med tiden gå mot å bli mer ekstreme. Samtidig vil de kunne se på den offentlige diskurs, og registrere at offentlige personer de tidligere kunne identifisere seg med nå kommer under urimelig hard kritikk for ting de tidligere har sagt og gjort. Allerede i dag vet jeg at det sitter en rekke mennesker og gnir seg, smakløst, i hendene over denne gylne muligheten til å angripe personer og organisasjoner de har hatt et horn i siden til en stund – som Siv Jensen og FrP, eller Hege Storhaug og HRS – på bakgrunn av deres “ideologiske medskyld” i terrorangrepet.

Dette vil skje: Små klikker med mennesker som har forsterket hverandres fremmedfrykt, skjult fra åpenheten vi nå alle snakker så varmt om, vil observere. De vil se at Jensen, Storhaug, og andre “ideologiske medskyldige” fåfengt prøver å forsvare seg mot kritikk. Kritikken vil være faktisk nok – de vil bli stilt til veggs med egne ytringer fra tidligere tider, men disse ytringene ble ikke regnet som ekstreme den gang.

Videre: De små klikkene vil begynne å idolisere de offentlige personene som har kommet under kritikk. De vil begynne å tilskrive dem sine egne ekstreme meninger, og bortforklare at de ikke ytrer dem med at politisk korrekthet nekter dem å gjøre det. Dette vil gi dem en oppfatning av at deres egne ekstreme meninger er legitime.

Den farlige klovnen

Dette er allerede i ferd med å skje. Journalister, politikere og bloggere i samlet flokk går mann av huse for å finne syndebukker. Det spiller liten rolle hvem du er og hva du har gjort, så lenge jeg kan finne grunn til å anklage deg for å være medskyldig, og dermed bevise meg selv som rettskaffen. Alle er så opptatt med å rette pekefingre på alt som rører seg, og bevise at de selv er den mest åpne og tolerante i landet her, at ingen later til å evne å tenke langsiktig.

Bortsett, skremmende nok, fra terror-Anders.

Det er viktig å huske på at dette var én manns verk. Han ønsket å føle seg betydningsfull, og han ønsket å fremme en agenda. De som bruker hans terrorangrep som springbrett for sine egne personlige feider oppfyller førstnevnte for ham i dag, og sistnevnte for ham i morgen. Alt han trenger å gjøre er å sørge for at vi tror vi har vunnet, og han er en gal mann som har tapt.

I den sammenheng, dersom du trenger å gjøre det enklere for folk å avskrive deg som gal og beseiret kan det være lurt å oppføre seg som en klovn. Krev gjerne at forsvarssjefen går av og gir deg kontroll over de væpnede styrker; si gjerne fra at du ønsker deg fengsel på månen mens du er i gang. Med det samme har du ufarliggjort deg selv, og få vil bry seg med å tro at du hadde noe gjennomtenkt i bakhodet hele tiden.

Ensomme ulver

Som sagt: Angrepet den 22. juli var én manns verk. Det var ikke en større, organisert bevegelse som tok opp våpen og angrep demokratiet, det var én mann – en ensom, marginalisert mann som åpenbart ikke følte seg velkommen eller hjemme i samfunnet. Med mindre vi klarer å forene liv og læren, med mindre vi praktiserer den åpenheten vi i dag priser så høyt, kommer vi på lang sikt kun til å lykkes i én ting:

Å lage flere.