Mahmood kommenterer at det på bakgrunn av dette må kunne sies å være viktig for innvandrerpolitikere å ha stor oppslutning i innvandrermiljøer, og synes dermed å insinuere at folk stemmer på mennesker av samme etnisitet som dem selv, først og fremst.

- Hvis innvandrerpolitikerne ikke hadde den støtten og populariteten vi har blant våre egne, ville vi hatt ganske blendahvite kommunestyrer i Norge.

Utsagn som dette kan gi en pekepinn på hvorfor “blendahvite” nordmenn velger bort Mahmood når de avgir sine stemmer. Gjengs oppfatning i Norge er vel gjerne at en folkevalgt politiker skal ivareta hele samfunnets interesser, uavhengig av etnisitet eller hudfarge. Når en politiker begynner å omtale gitte etniske grupper som “sine egne” kan det fort tenkes å fremmedgjøre de som ikke får innpass i denne eksklusive gruppen.

Kampanjer på villspor

Heldigvis er det neppe slik at flertallet av politikere med innvandrerbakgrunn deler Mahmoods “oss og dem”-grunnsyn. For enkelte kan det heller være velmente “positive tiltak” som er å klandre, så som kampanjer for å få innvandrere til urnene. Dersom disse kampanjene utformes i retning å skulle få innvandrere til å stemme på andre innvandrere utelukkende fordi de er innvandrere – heller enn fordi de er dyktige og engasjerte i viktige saker – vil det ikke bare kunne fremmedgjøre disse politikerne for majoriteten, men også kunne virke mot sin hensikt i forhold til målgruppen.

I 2007 uttalte Dhayalan Velauthapillai, leder for den landsdekkende kampanjen “Alle stemmer” i regi av KIM, til bt.no at faktorer som språkproblemer, lav utdanning, mistillit til politikere og vansker med å se forskjell på partiene er viktige grunner til at mange innvandrere ikke bruker sin stemmerett. Ut fra dette kunne det vært på sin plass å tro at kampanjen ville rettet seg mot disse problemene, men i rapporten fra KIMs landskonferanse i 2007, under samme tittel som kampanjen, fastslås at å “sette minoritetssaker på dagsordenen” har forrang for det vagere “øke valgdeltakelsen blant innvandrerbefolkningen”.

Et slikt fokus er kanskje forståelig fra KIM, men det går like fullt ikke inn på kjernen i problemet – at innvandrere ofte ikke stemmer fordi de ikke vet hvordan, hvorfor eller på hvem. Er ikke dette også viktige grunner til at etniske nordmenn ikke bruker sin stemmerett? I så tilfelle bør kampanjer for å øke valgdeltakelse heller ta sikte på å få frem forskjeller på partier, samt forklare hvordan en går frem for å stemme, snarere enn å fokusere på at det finnes kandidater med minoritetsbakgrunn.

Kvotering neste?

Kampanjearbeid omtales likevel som viktig av leder for Antirasistisk Senter, Kari Helen Partapuoli, uten at hun omtaler utformingen av kampanjene – før hun like godt foreslår å kvotere inn minoriteter i politikken, som om fremmedgjøring ovenfor majoriteten ikke var et stort nok problem fra før. Heldigvis er det flere politikere med minoritetsbakgrunn som hverken følger Mahmoods “oss mot dem”-tankegang eller Partapuolis øyensynlige ønske om å fokusere på minoritetspolitikere som medlemmer av en minoritet heller enn av et parti.

Høyres Sheikh Aamir Javed kritiserte i 2006 dagbladets journalist for nettopp en slik “oss mot dem”-linje, og SVs Akhtar Chaudhry uttaler i samme sak at selv om representanter nok vil være ekstra interesserte i sitt eget miljø er de fortsatt representanter for hele befolkningen. Sepideh Sadeghi, den gang også fra SV, omtalte seg selv som sosialist heller enn innvandringspolitiker, mens Yousuf Gilani fra Arbeiderpariet på sin side mente det var et problem at innvandrerpolitikere reklamerte for sin etnisitet før valgene.

Nå skal det sies at Gilani mente problemet bunnet i at de etter valget ble bundet av partiprogrammer og en politisk korrekt tone istedet for å fokusere på innvandringsspørsmål. At partiprogrammene for mange er det som avgjør hvilket parti de skal stemme på var visst ikke så viktig, og hva tvungen politisk korrekthet angår vil jeg bare anta det varierer fra parti til parti. Han er likevel inne på noe; å fokusere kraftig på etnisitet er ikke til noens beste.

Politikere for hele folket

Kommunevalget neste år nærmer seg med stormskritt, og mange gode kandidater fra mange forskjellige partier står på mange forskjellige lister i mange forskjellige kommuner. Et mindretall av disse har ikke-vestlig bakgrunn, og dermed ikke-vestlige navn. Å anta at dette alene skal være grunnen til at en stor mengde velgere vil stryke dem fra listene må sies å være en kraftig undervurdering av velgernes evne til å orientere seg.

At trenden kommer til å fortsette er dog sannsynlig; og mange minoritetspolitikere vil nok bli strøket fra lister, inkludert de som ikke har gjort noe for å fortjene det. Dette kommer til å fortsette så lenge mediene fremstiller minoritetspolitikere som kun interessert i minoritetsspørsmål, så lenge velmenende kampanjer promoterer minoritetspolitikere som kvalifiserte fordi de er fra en minoritet,og så lenge et mindretall minoritetspolitikere forsøker å fri til minoriteter på en måte som fremmedgjør dem for majoriteten.

En god måte å motvirke en slik tendens på vil være å innse at så godt som alle politiske spørsmål er like relevante for alle grupper av befolkningen. Vi blir alle berørt av innvandringsspørsmål, og det er unødvendig å dytte frem innvandrere i søkelyset når disse omtales. Vi blir alle berørt av samferdelsspørsmål, og det er ingen grunn til å styre unna innvandrere når disse er aktuelle. Dersom en ønsker å få opp valgdeltakelsen hos innvandrere er det beste en kan gjøre å fokusere på hvilke partier som står for hva, akkurat som når en prøver å få opp valgdeltakelsen hos etniske nordmenn. Dersom en ønsker å få ned tendensen til å stryke kandidater med minoritetsbakgrunn er det på tide å behandle dem som politikere for hele folket snarere enn talsmenn for en løst definert gruppe “minoriteter”.

Fattigdom har til alle tider og på alle kontinenter stort sett ført med seg kriger, hungersnød og mangel på stabilitet. Når folk ikke har penger til å kjøpe mat er hver dag enten en kamp mot andre mennesker eller mot naturkreftene for å overleve. En familie som er avhengig av godt vær og hardt arbeid for overlevelse vil ikke prioritere å sende sine barn vekk for å gå på skole – og i alle fall ikke når skolegang koster penger – all den tid alternativet er å ha ekstra par hender til å drive jorden.

Med disse momentene i bakhodet, la oss så se på en av de største utfordringene det moderne mennesket står ovenfor: Energimangel. Vi er per i dag svært avhengig av olje for å drive vår industri, våre fremkomstmidler og vårt landbruk. Vi har enorme oljereserver liggende under diverse hav, marker og ørkener, men disse vil like fullt en dag bli oppbrukt. Et alternativ til oljen er kull; lite gunstig i seg selv for å drive jet- eller bilmotorer, men en kan fortsatt brenne det for å generere elektrisitet – hadde det bare ikke vært for all forurensingen slikt skaper. Et annet alternativ er atomkraft; her er ikke utslippene noe problem, avfallet og faren for nedsmelting er dog desto verre. Både thorium og fusjon fremholdes som hellige graler på dette feltet – den ene kanskje mer realistisk så enn den andre – men inntil videre er ingen av disse plausible, og vi vil være tjent med å se oss om etter enda flere alternativer.

Ett slikt alternativ er godt kjent, da vi har benyttet oss av det alt siden før vi kravlet ned fra trærne.

Den endelige løsningen

Dersom vi kan enes om at Afrika har et problem, og at dette problemet bunner i fattigdom, må en eventuell løsning dreie seg om å utslette denne. Videre, dersom vi kan enes om at menneskeheten under ett har et problem, og at dette problemet bunner i mangel på rene, sikre kilder til energi, må en eventuell løsning dreie seg om å finne en slik. Det er en reell mulighet for at det finnes én løsning som vil ta hånd om begge disse problemene, og denne løsningen finner vi paradoksalt nok på et av verdens mest ugjestmilde steder – nevnte ørken; Sahara.

La meg hoppe rett til poenget: I Mojave-ørkenen i USA finner man SEGS; verdens største solenergiverk. Dette dekker et areal på 6.5 kvadratkilometer, og yter maksimalt 354 MW. Dersom dette skal være en målestokk vil et solenergiverk som dekker hele Sahara yte maksimalt 81 TW; drøyt 6 ganger vårt totale globale kraftforbruk. Dersom vi istedet tar utgangspunkt i en solinnstråling på 250 W per kvadratmeter – et nokså konservativt anslag – og antar at halvparten av dette kan utnyttes med moderne teknologi vil et slikt kraftverk yte hele 2.25 PW; eller 170 ganger det globale kraftforbruket. Selv om vi kun bruker to tredeler av arealet til solenergi og resten går til infrastruktur, bebyggelse, dyrket mark og nasjonalparker ender vi med fantastiske mengder elektrisitet, uavhengig av hvilken av beregningsmodellene vi ser på.

Et prosjekt for å bygge et slikt kraftverk vil måtte kunne kalles ambisiøst. Alle tidligere tiders underverker vil blekne i sammenlikning. Det vil også kreve enorme mengder arbeidskraft, som i sin tur betyr at en vil få enorme mengder lønnsarbeidere på tvers over det afrikanske kontinent. Disse vil kreve mat, husly, helsetjenester og infrastruktur – som igjen vil generere nye arbeidsplasser. Familier som tidligere var avhengige av godt vær og hardt kroppsarbeid vil ha en inntekt, og dermed mulighet til å sende sine barn i skole – skoler som vil behøve lærere. Hele veien genereres nye arbeidsplasser, og Afrika vil sitte igjen som en verdifull handelspartner som vil begynne å kjøpe varer fra vesten fremfor å motta bistandspenger og å selge unna ubehandlede råvarer til spottpris. Energi til et nytt, industrialisert Afrika vil åpenbart heller ikke være et problem, og salg av strøm til Europa og Asia vil også være det som skaffer inntektene som vil drive en slik omveltning.

Utfordringene

Eierne vil nødvendigvis måtte komme fra Europa, USA og Asia, ettersom kapitalen som er nødvendig for å igangsette et slikt prosjekt kun eksisterer her. Dette vil nok en del mennesker kunne se på som etisk plagsomt, og begynne å klage om rovdrift på kontinentets naturressurser. En må likevel spørre seg, spiller det egentlig noen rolle hvor de som kan ta ut overskudd sitter så lenge Afrika løftes ut av fattigdom i prosessen? På motsatt side vil enkelte fremholde at jorden ikke har nok ressurser til at særlig mange kan leve i samme type velstand som vi i vesten. Denne påstanden har en kime av sannhet, men denne vil jeg hevde ligger i at vi ikke per i dag kan generere på langt nær nok energi – et problem vi her effektivt løser.

Mangel på god, fruktbar jord bør ikke regnes som et problem. På den ene side går som oftest fertiliteten i en befolkning ned når rikdommen går opp, den globale befolkningsveksten ser alt i dag ut til å flate ut, og den dyrkbare marken som er tilgjengelig må kunne regnes som tilstrekkelig for å mate hele klodens befolkning uten store vansker. Dersom en skal peke på problemer her ligger disse først og fremst i mangelen på moderne teknikk for best mulig å utnytte det tilgjengelige arealet, som i sin tur kommer av en mangel på økonomiske midler, som i sin tur kommer av mangel på betalingsvillige kunder. Mangel på ferskvann må også kunne avskrives: Vannet eksisterer som nevnt under bakken, og behøver kun å bli pumpet opp – en kjent problemstilling fra store deler av Afrika den dag i dag, som vi enkelt nok er i stand til å løse så lenge viljen og kapitalen er der.

Et av de største ankepunktene er heller, paradoksalt nok, effekten et slikt kolossalt energiverk kan komme til å ha på miljøet. Ørkenområder reflekterer sollys i svært høy grad, men vi vil med et slikt verk heller absorbere all solenergien som i dag reflekteres fra verdens største sandørken. Hvilken effekt dette vil ha på klimaet må noen med mer kompetanse på klimatologi enn meg regne seg frem til, men det synes umiddelbart å måtte ha en viss effekt.

Alt dette forutsetter uansett vilje. Kapitalholdere må ha vilje til å satse, og alle nasjoner med territorialkrav i Sahara må ha vilje til å la et slikt prosjekt utvikle seg i fred. Å leie inn en privat hær for å sørge for sikkerhet kan neppe tenkes å være ønskelig – selv om dette riktignok også ville skapt en del arbeidsplasser – og en må derfor sørge for at alle involverte land tar ansvar, så et slikt kraftverk ikke bare blir enda et fokuspunkt for konflikter, enda en ressurs å krangle over.

En idealistisk drøm?

Med alt dette på plass vil det kanskje være mulig med en grønn fremtid for et plaget kontinent – og for resten av verden med det. En fremtid hvor dagens ugjestmilde ørken erstattes av idylliske småbyer langs brede motorveier, gjennom en skog av speil og solceller. En fremtid hvor fattigdom sakte men sikkert fases ut, til fordel for en mer rettferdig, samhandlende og fredelig verden.

Uten Internett, selv med den begrensede tilgangen iranere flest har, ville neppe Vesten fått vite stort om de faktiske forhold i landet. Regimets uttalelser måtte nesten blitt tatt for god fisk. Nyheter om demonstrasjoner ville trolig ikke nådd ut til våre deler av verden, og konsekvensene ville kunne blitt svært alvorlige for svært mange flere av demonstrantene. Av dette bør vi kunne slutte at arbeid mot Internett-sensur i Iran er av det gode.

Mulige tiltak

Memarian kommer med mange gode forslag i forhold til å lette på vestlige sanksjoner mot Iran, ettersom disse også medfører at iranske borgere ikke får tilgang på de produkter og tjenester vi kan benytte for å kommunisere. Å tillate IP-adresser i Iran å laste ned Google Chrome og å reklamere på Google eller Facebook kan kanskje høres ut som småtteri, men førstnevnte er en av de sikreste nettlesere som finnes, og sistnevnte er et tiltak som en kan benytte enten for å spre sitt budskap, eller for å tjene litt penger til sitt arbeide.

Ut over dette er flere mer konkrete tiltak listet opp. Det foreslås å kjøpe Skype-kreditter til aktivister i Iran, så disse kan foreta sikre, internasjonale telefonsamtaler. Det foreslås å sette av en satelitt med militær kommunikasjonsteknologi for å hindre regimet i å blokkere signaler, samt å gi iranske borgere gratis satelitt-basert nett-tilgang og gratis antivirus- og sikkerhetsprogramvare.

Mens disse tiltakene i og for seg ikke er så dumme forutsetter den første kategorien at en får byråkrater verden over med på laget, og den siste koster fryktelig mye penger. Med andre ord; ingen av delene er spesielt kjapt gjennomført, og begge delene krever mye organisering utenfor Iran.

De to store

Det er dog to tiltak i sistnevnte kategori jeg ikke har nevnt. Memarian starter og avslutter sin liste over konkrete tiltak med henholdsvis innkjøp av VPN-kontoer til aktivister og journalister i Iran, og å få til en nettbasert E-post-tjeneste med svært høy grad av sikkerhet mot inntrengere. Et VPN, eller virtuelt privat nettverk, er enkelt forklart et “nettverk inni nettverket”, og lar brukere som er pålogget interagere som om de var på et lukket, lokalt Internett for seg selv.

VPN-tiltaket er godt i teorien, men det forutsetter altså at en oppsøker en VPN-tilbyder, kjøper inn konti – tallfestet til mellom 100 og 500 – fra disse, og distribuerer dem via diverse nettsider til aktivister og journalister som man må kunne stole på. Dersom kun én av disse skulle bli kompromittert risikerer man dog at hele nettverket blir rullet opp – spesielt så dersom deltakerne deltar under fullt navn, og stoler på systemet. E-post-forslaget er også godt, men faller mer innenfor domenet til private aktører som f.eks. Google, Microsoft eller Yahoo! – og avhenger dermed av at sanksjonene som er på plass blir lettet på.

En bedre løsning

Med disse motargumentene i bakhodet må det kunne sies å være fint at alternativer til alle disse tiltakene allerede eksisterer, fungerer og er tilgjengelig. Jeg tenker da først og fremst på Freenet og Tor. Disse to systemene er designet for å kombinere sikkerhet, anonymitet og lav sporbarhet nettopp for å la mennesker kommunisere via Internett uten å engste seg over om myndighetene eller andre følger med på samtalen.

Uten å gå for mye i tekniske detaljer kan det sies at de to systemene fungerer på ganske forskjellige måter. Mens Freenet er et såkalt “Darknet”, hvor det “vanlige” Internett tilsidesettes til fordel for noe tilsvarende et VPN, men med et tildels ekstremt fokus på anonymitet, kryptering og ikke-eksistens av logger, legger Tor forholdene til rette for å kamuflere bruk av de fleste sider ved det ordinære Internett.

Begge deler har sine styrker og svakheter, men felles for dem er at de er operative den dag i dag. Iranske menneskerettsaktivister står fritt til å benytte dem til å kommunisere med vestlige politikere, journalister og sympatisører, og det sies de også å gjøre. Oppsett av systemene er ikke overveldende komplisert, og begge kan være oppe og i aksjon på nær sagt en hvilken som helst datamaskin i løpet av en knapp halvtime.

Norske forhold

Selvfølgelig er det ikke kun journalister og aktivister som kan benytte disse verktøyene for å slippe under myndighetenes radar. All slags uønsket aktivitet kan foregå over disse nettverkene, og det finnes knapt den ting en kan gjøre med det. Dette bringer oss hjem til Norge anno 2010, hvor EUs datalagringsdirektiv debatteres på alle fronter.

Med verktøy som Freenet og Tor fritt tilgjengelig – og dette er kun to av de største i en hel vrimmel av alternativer – hvilken effekt vil det egentlig ha på etterforskning av alvorlige forbrytelser at en lagrer hele befolkningens brukshistorikk av det ordinære Internett? Regner en virkelig med at disse verktøyene, som kan gi hele nasjoner muligheten til fri kommunikasjon, har gått – og vil fortsette å gå – kriminelle hus forbi?

Tror en virkelig at de verste kriminelle vil avsløre seg over et åpent og usikret Internett når alternativene er – og vil fortsette å være – fritt tilgjengelige for alle? I verste fall er det nærliggende å tro at en innføring av datalagringsdirektivet kun vil få flere av disse til å flytte seg over på alternative nettverk. Dette vil ytterligere vanskeliggjøre etterforskning. Dersom dette skulle skje vil det dessuten kunne gjøre det mindre ønskelig for aktivister verden over å bruke de samme, sikre nettverkene til å kommunisere, rett og slett fordi selve nettverkenes troverdighet vil kunne komme til å synke.

Om frihet

Vi har altså muligheten til å kommunisere fritt med mennesker som lever under alskens undertrykkende regimer allerede i dag; mange av dem trenger kun å bli gjort klar over muligheten, samt å få kontaktpunkter utenfor sine land som benytter de samme systemene.

Mennesker i Norge har enn så lenge ikke bruk for slike systemer for å kommunisere fritt med hverandre, men den dagen ser ut til å nærme seg med stormskritt – all den tid våre politikere i disse dager seriøst vurderer å overvåke hele befolkningen slik nevnte direktiv legger til rette for.

Hva som ved en eventuell innføring blir det neste er åpent for diskusjon, men som diskutert i et tidligere innlegg er de som for enhver pris vil sørge for vår sikkerhet som oftest mindre interessert i vår frihet. Det er dermed, ved en eventuell innføring, ikke utenkelig å spørre seg selv hvor snart vi alle vil bli iranere.

Helga Pedersen har dog stor tiltro til studentenes evne til å orientere seg i samfunnet, og tror ikke det bare er den sviktende satsingen på forskning og utdanning som jager studenter til SV og Høyre:

Selv om studentene er opptatt av egen situasjon, så tror jeg de tenker på det generelle bildet når de oppgir hvilket parti de vil stemme på.

Dette stemmer nok ganske bra. Partiet som etter eget utsagn vil “bygge mer vei og jernbane over hele landet, og vedlikeholde bedre” har, i samarbeid med Senterpartiet, gjort Europas tredje mest punktlige jernbane til en av de dårligste. Under valgkampen var det en viss statsråd som fortalte folket at han ville bli sittende dersom AP gikk av med seieren, men ombestemte seg like etter valget, som etterhvert viste seg skjedde fordi han ønsket seg en karriere i privat næringsliv istedet. AP har en lang historie med bånd til PR-bransjen, så dette bør heller ikke overraske noen – men det forklarer også hvorfor partiet motarbeider lobbyist-registre.

Det vil være en grov undervurdering av landets studenter å tro at de ikke får slikt med seg. Det er derfor hyggelig å se at Pedersen ikke gjør en slik feil, men forstår at partiets veritable smørbrødliste av brutte løfter og vinglende politikk er det som jager studentene over til andre partier.

Om høyre- og venstresiden

Jeg vil fremholde at aksen er like relevant som før, men at enkeltsakene tar så mye oppmerksomhet at hovedlinjene i politikken forsvinner i bakgrunnen, spesielt i det enkeltsaksorienterte mediebildet. I siste instans er hele spørsmålet om hvor en ligger på aksen ikke definert av enkeltsaker, men hva en ønsker at statens rolle skal være; å sørge for individenes sikkerhet er venstresidens hellige gral, mens høyresiden prioriterer individenes frihet. Ens syn på hva statens størrelse og makt bør være er ikke det avgjørende for hvor man hører hjemme på aksen, ettersom disse vil stamme fra hvilken rolle man ønsker å gi staten, og dermed er symptomer på hvilken politisk retning man følger.

Dersom en mener at individets sikkerhet er noe individet bør ha frihet til å ivareta på egen hånd må en kunne sies å være høyrevridd. Hvor langt til høyre en befinner seg avgjøres av hvor store friheter en ønsker å gi statens borgere. Dersom en mener at individet ikke bør prøve å ivareta egen sikkerhet hører man til på venstresiden, og hvor langt til venstre en befinner seg avgjøres likedan av hvor tungt en vektlegger sikkerhet over friheter.

Ytterst til høyre kan en si å finne rene anarkister (ikke nødvendigvis beslektet med den politiske ideologien, som jeg fortsatt har til gode å se en rasjonelt holdbar beskrivelse av), som noe forenklet kan sies å ønske en eksistens hvor staten ikke ivaretar noen sikkerheter, og hvor individet er fullstendig fritt til å gjøre som det vil. Om noe slikt kan sies å være et faktisk samfunn i noen betydning av ordet kan vel gjerne diskuteres. Ytterst til venstre kan en så finne totalitært orienterte mennesker, som ønsker en allestedsnærværende statsmakt for å sikre individet mot absolutt alt, bortsett fra mot staten selv – ettersom den nødvendigvis vil behøve utvidede fullmakter for å oppfylle sin rolle. Slike samfunn har vært prøvd ut i større eller mindre grad over de siste hundre år, med nazi-Tyskland og Sovjetunionen som de kanskje mest kjente eksemplene.

Om den ytterste venstreside

Det sies gjerne, kanskje spesielt av dens sympatisører, at kommunismen ville vært en god idé dersom det ikke hadde vært for menneskelig egoisme. Bak dette ligger en tanke om at venstresiden egentlig er litt naiv, at den gjerne tror bedre om mennesker enn det som er tilfelle. Fraser om å yte etter evne, motta etter behov, holdes gjerne frem som eksempler på dette – hvorfor skulle vel noen sabotere et system hvor alle fikk det de har behov for?

Problemet er ikke umiddelbart enkelt å få øye på. Ett motargument er at mennesker har forskjellige behov, og forskjellig yteevne, og dette må fastsettes av staten. Potensialet for statens ansatte å berike seg selv med mer enn de behøver spretter gjerne frem som et annet motargument, men det er et grunnleggende problem som stikker dypere enn dette, og som er like gyldig også om en ser bort fra menneskers grådighet:

Ettersom statens rolle er å ivareta alle sikkerheter må den blant annet sørge for at alle individer får nøyaktig den mengde mat de behøver – både mer og mindre er tross alt helseskadelig – og ingen kan tillates å la noe ligge igjen på tallerkenen. Både mengde og frekvens på matinntak må altså overvåkes; det får ikke hjelpe om du ikke har matlyst. Alle nytelsesmidler som kan være skadelige må forbys, og de med potensielle helsebringende effekter – som alkohol – må porsjoneres ut til fastsatte tider, og i fastsatte mengder. All fysisk aktivitet som kan være helsebringende må gjøres obligatorisk for alle statens innbyggere, og slik kan vi fortsette – hvert minutt av dagen vil måtte styres av staten for å sikre at alle individer er så trygge som de kan være.

Selv om vi ser bort fra de praktiske vanskelighetene må dette kunne sies å være et svært lite ønskelig samfunn å leve i. Videre, er så dette et samfunn som er så naivt som enkelte gjerne hevder? Jeg vil påstå at det motsatte er tilfelle. Et svært venstrevridd samfunn er et hvor ingen individer anses som kapable til å ivareta sin egen helse, hvor ingen uttalelser kan aksepteres uten sensur (for slik å sikre at ingen blir fornærmet), hvor individenes ønsker om å velge sine egne ledere blir en absurd – og farlig, og dermed forbudt – tanke.

Om den ytterste høyreside

Det kan også sies å være naivt å tro at individer kan ivareta sin egen sikkerhet fullt ut, men så vil jeg påstå at et styringsløst samfunn ikke nødvendigvis kan kalles et samfunn. I ordets betydning ligger at mennesker samhandler og samarbeider etter gitte regler de har blitt enige om seg imellom, og når antallet mennesker i et samfunn blir stort nok vil disse reglene formaliseres som et lovverk, et fundament for en stat. Selv de mest innbitte markedsliberalister kan nok også enes om at vi behøver noe regulering av markedet; dels fordi uten et sentralt reguleringsorgan vil vi ikke ha en fungerende økonomi i det hele tatt. En fungerende, allment akseptert valuta er ett eksempel på en funksjon staten tilbyr. Dette er dermed utgangspunktet jeg vil benytte for å beskrive det ytterste høyresamfunnet, snarere enn statsmaktens absolutte fravær.

Et populært kjennetegn på et svært høyrevridd samfunn er mye og hard konkurranse. I dette finnes det en god dose sannhet; men som med påstanden om at høyresiden ønsker en minst mulig stat er konkurranse et symptom på høyresamfunnet, snarere enn ett mål eller en byggestein for dette. Konkurransen oppstår når mennesker står fritt til å forfølge den kurs de selv mener passer best for dem, og det er uunngåelig at enkelte vil lykkes bedre enn andre – og dermed at enkelte vil feile i sine forsøk på å lykkes. Ut fra dette trekker flere slutningen at høyresiden er kald og kynisk ettersom den vil tillate mennesker feile; men i siste instans er det ingen som tvinger individer som ikke lykkes til å prøve på det de altså ikke klarer å få til – de velger sin kurs selv.

I et høyresamfunn vil det å feile heller ikke nødvendigvis få katastrofale konsekvenser for individet, all den tid det er mulig å utvise forsiktighet – eventuelt, i god markedsorientert ånd, å kjøpe seg en forsikring. Dette forutsetter dog en inntekt som kan betale for denne forsikringen, og her støter vi på en annen utfordring, nemlig vanskene for fattige individer til å skaffe den egenkapital som skal til for å starte opp uten å risikere fullstendig kollaps. Likevel, uansett hvordan en ser på høyresamfunnet vil en se at det kjennetegnes av tiltro til individets evne til å lykkes med å ivareta egen sikkerhet. At frihet til å lykkes også innebærer frihet til å feile er ikke til å komme utenom, men kan det kalles en akseptabel pris å betale?

Et annet spørsmål er om staten i et høyresamfunn skal beskytte individene fra krefter det ikke på noe tenkelig vis kan beskytte seg mot på egenhånd, uavhengig av hvilke friheter det gis. Monopoler i markedet vil ikke være noe individer har store muligheter mot, disse vil også ha mulighet til å presse ut små aktører – og slik begrense individets frihet til fri konkurranse – og dermed kan et organ som et konkurransetilsyn være på sin plass; regulering også en høyrevridd person bør kunne støtte så lenge en kan enes om at individets frihet skal være i høysetet.

Avslutning

Det bør være tydelig nok at høyresamfunnet klart er å foretrekke foran venstresamfunnet sett fra individets standpunkt. Hvilket av disse som er å foretrekke for samfunnet som helhet er så et spørsmål om perspektiv. Dersom en har tiltro til enkeltmenneskets evne til innovasjon, medmenneskelighet og toleranse vil høyresamfunnet være å foretrekke, ettersom menneskene vil ha frihet til å utfolde også disse aspektene ved seg selv. Dersom en derimot konsekvent mistror enkeltmenneskets motiver, eller anser individer flest som inkompetente og ute av stand til å ivareta seg selv, andre, og det som anses som gode verdier, vil det virke mer gunstig for samfunnet å lene seg mot venstre og la staten styre i størst mulig grad.