Noe kreativt

I Norge lever vi i et åpent, tolerant samfunn. Vi nøyer oss ikke med ytringsfrihet og demokrati; vi konstaterer gjerne, med stolthet, at vi faktisk har “mer” av begge deler. Det er da noe underlig ved hvor ofte det rettes verbale – og tidvis fysiske – angrep mot en av de mest harmløse gruppene som noen gang har ytret seg til et større publikum: Rosabloggerne.

Noen kjente eksempler er Emilie Nereng alias “Voe”, Heidi Alexandra Olsens “Life of Barbie” og Therese Charlotte Margrethe Nielsens “TCMN”. Ukentlig leser titusener om hva de har spist, at de har klipt håret, og hvor de vil dra på ferie – trivielle, hverdagslige ting. Ah, og hva de har på seg i dag, selvfølgelig.

Enkelte – gjerne alvorstyngede fagpersoner – mener disse bloggene er populære fordi folk med identitetsproblemer ønsker å flykte fra hverdagen. En mer radikal idé kan være at det faktisk er fryktelig mange unge jenter som er interessert i klær og sminke. En tredje idé, som ikke kommer opp så ofte, er at det kunne vært interessant å se en god analyse på genren “rosablogger”. Ved å få en god beskrivelse av dens særtrekk vil en kunne analysere hvilke virkemidler som benyttes hvor, og dermed muliggjøre noe bedre enn vill synsing om temaet.

 Rosablogger som genre

Jentene (da det i all hovedsak er jenter) som skriver disse bloggene henges gjerne ut fordi de “bare skriver tull”. Det er mer enn stuerent å “lange ut mot rosabloggerne“, det er nærmest forventet av den mer seriøse garde – og når denne gjør det, i mer eller mindre humoristisk form, blir deres faste lesere nærmest over seg av begeistring: “Lykke! En anledning til å pumpe edder og galle over unger som oftest ikke er ute av videregående ennå!”. Leserne til flere av de mer prominente, seriøse bloggene i landet er slett ikke fremmede for å levere karakteristikker som “små horer” eller “tanketomme melhoder” om disse menneskene.

Enkelte har valgt en litt mer seriøs tilnærming; Ida Jackson skrev om temaet i “Å lykkes med blogging” fra 2009 – hvor hun likevel ender med å trivialisere rosabloggerne. Sitat: “Det er ikke om å gjøre å være størst. Det er ikke om å gjøre å være mest berømt. Hva som er å lykkes for meg er ikke det samme som er å lykkes for deg.” Så dersom du mener at å lykkes er å være størst tar du feil, selv om det er individuelt hva som skal til for å lykkes. Dessuten er jo de fleste som leser rosablogger bare der fordi de ikke skjønner hvorfor det er populært – “som betrakter tiden de tilbringer på bloggen deres som en tur i dyrehagen”.

Det kan virke som selve eliten på sosiale medier – og mange som kjenner utviklingen av alle typer medier opp gjennom tidene godt – er ute av stand til å vurdere rosabloggerne som egen genre. “Fordi det er uvesentlig”, synes konsensus å være, “nekter vi å anerkjenne dets relevans”. Tankegangen synes å minne om hvordan de lærde på musikkfronten reagerte da rocken kom for fullt – “det er ikke musikk, det er skadelig for ungdommen, hva er egentlig dette bråket”.

(Oppdatering: Det finnes visst enkelte unntak, men de sleiver gjerne ut i motsatt retning – “slutt å være slemme, eklinger!”)

Kvalitativ og kvantitativ forskjell

Å gløtte nærmere på hva dette bråket faktisk er avslører mer enn lipgloss og foundation. Innimellom kommer innlegg om å tenke seg om før man trakasserer andres utseende og vekt, andre understreker subtilt viktigheten av å gjøre det bra på skolen, mens andre igjen problematiserer hvem som har “skylden” for utroskap i forhold. Innlegg om mer dypsindige tema enn sminke holdes stort sett i samme form, språklig og strukturmessig, som de øvrige. Bloggerne synes genretro.

Videre legges det øyensynlig mye jobb i en slik rosablogg – mye mer enn det legges i en gjennomsnittlig “seriøs” blogg. Joda, det er en del jobb å lese seg opp på Den Pågående Debatt Du Jour, og det kan være litt styr å finne bakgrunnsmateriale for å støtte opp om ens argumenter. Slik sett har nok hvert enkelt innlegg på en samfunnsdebattant sin blogg mer innsats bak seg enn hvert enkelt innlegg som tar for seg dagens antrekk. Samfunnsdebattantene, på sin side, skriver gjerne ikke flere innlegg per dag.

Rosabloggerne har med kamera og fotograferer overalt. De oppdaterer sine lesere i julen, på bursdager og ferier, de skriver “bloggportretter”, filmanmeldelser, bokanmeldelser, treningsguider, sminkeguider, matguider og produkttester – og har fortsatt kontroll på kommentarfeltet, svarer på mail, holder konkurranser og kjører spørreundersøkelser.

Før noen svarer at disse jentene har tid til dette ettersom de ikke jobber (“slik som oss skikkelige folk”?) tør jeg minne om at de av den eldre garde gjerne er i full jobb, mens de noe yngre går på skole og har lekser attåt. Dette ved siden av treningen og de sosiale aktivitetene som legger grunnlaget for mye av stoffet de produserer.

Paradoksal uthenging

Ved siden av at rosablogger-hetsen på sett og vis kan synes å gå på tvers av hva en burde kunne forvente av de lærde eksperter på sosiale medier er det et annet moment som er nokså paradoksalt. Mobbing er et tema vi aldri går lei av å diskutere i Norge, og konsensus synes å være at fenomenet mobbing er noe dritt. Den store mobbebloggen førte frem til Fordi jeg fortjener det?, og er i høyeste grad et resultat av engasjement i sosiale medier.

Det paradoksale er at flere av bidragsyterne i boka tilhører denne kategorien lærde eksperter, og er like fullt ute med heller syrlige uttalelser rettet mot rosabloggerne. Dette er kanskje også en av grunnene til at sistnevnte kategori svært ofte er høyst engasjerte mot mobbing selv – de opplever det nærmest daglig, enten det er i kommentarfeltene sine, på Facebook eller ved fysisk vold. At det også går inn på dem at rosablogging som fenomen oftest vinkles til noe negativt bør ikke overraske noen.

For å trekke en ny parallell til musikken: Jeg tror ikke pop-artister med klippekort på VG-lista tar seg fryktelig nær av hva mer “høyverdige” artister synes om musikken deres, eller at de blir særlig deprimerte av en og annen spydighet av typen “vel, jeg lager musikk, ikke sukkerspinn-søppel”. Hadde rosabloggerne blitt behandlet tilsvarende ville det hele vært mindre problematisk, på tross av at bloggosfæren er mye nærmere og mer personlig enn den globale musikkindustrien. Dersom Tom Waits og Leonard Cohen hadde begynt å pumpe ut hele album om hvor alt handlet om hvor fullstendig ubrukelig Lady Gaga var som menneske ville det muligens vært annerledes – og det ville liknet mer på hva rosabloggerne utsettes for i dag.

Personlig foretrekker jeg blogger som minner om min egen. Lange, tunge mammut-innlegg om tørre, kjedelige tema – gjerne uten et eneste bilde, med mindre det er en graf – er midt i blinken for min smak. Jeg vil ikke påstå jeg er uten skyld selv – jeg har nok kommet med spydigheter i ymse fora mot rosabloggerne – men det begynner å bli på tide å se nærmere på hva de faktisk driver med, i stedet for å ensidig mislike det en ikke forstår.

Etter terrorangrepet i juli har især karakteren Fjordman fått hard kritikk, i hovedsak for å ha spredt idéer tilsvarende de Anders Behring Breivik forfektet; sistnevnte inkluderte også flere av Fjordmans tekster i “manifestet” sitt. Kritikken har kanskje vært berettiget, all den tid det kan tenkes at konspirasjonsteoriene hans muligens har bidratt til å inspirere terroristen; en god del av kritikken har også vært sivilisert, gjennomtenkt og velfundert.

Den offentlige diskurs vedrørende Fjordman, eller Peder Jensen, minner like fullt skrekkelig om mobbingen som finner sted på en barneskole – hvor han har rollen som den slightly tilbakestående gutten ingen liker, og enkelte andre har rollen som de kule kidsa som står i en gjeng utenfor vinduet hans og lurer på om han ikke tør å komme ut for å få juling.

Enkelte av kritikerne poengterer hvordan Fjordman og hans likesinnede påtar seg offerrollen hver gang de kritiseres. Dette er et gyldig poeng, men kunne det ikke være på sin plass å dessuten se på hvordan de får det til? Når mannen omtales i ordelag som at “til og med slike klovner får slippe til” bør det ikke være vanskelig å forstå – og dermed, å forandre.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om dette, “I kjølvannet av 22/7“, og punktet “Idoler i skyttergravene” er om noe kanskje mer passende for Fjordman enn for de nevnte personene. Regelrett mobbing av en premissleverandør for kontrajihadistene er ikke veien å gå dersom en ønsker et mer sivilisert samfunn, og en mer sivilisert debatt. Når slik mobbing i tillegg regelmessig har sitt opphav blant de som preker høyest om “mangfold, toleranse og respekt” får det i tillegg et tilsnitt av hykleri; og undergraver disse menneskenes legitimitet – om ikke ovenfor egen menighet, så definitivt ovenfor deres motstandere.

Dagens foreldregenerasjon er visst nok bekymret over at poden spiller dataspill, og “mange ser for seg en generasjon på vei over stupet“. Problemet er bare at det har vi hørt før, fra dagens besteforeldregenerasjon. At spillekspert Rune Fjeld Olsen i VG forsøker å avdramatisere utviklingen er prisverdig, men det er like fullt vanskelig å dele hans forståelse for denne bekymringen.

Det den gang hysterisk populære skytespillet Doom, viden anerkjent som spillet som populariserte genren, ble lansert 10. desember 1993. Barn som ble født samme dato kan i skrivende stund kjøpe sin egen øl i butikken om én måned og én dag. Det er over 15 år siden enda mer populære Quake, det første skytespillet som populariserte faktiske 3D-effekter, ble sluppet.

En gjennomsnittlig førstefødende i 1998 – samme år som oppfølgeren var verdens mest populære online-spill, og samme år som Half-Life (solgt i over 8 millioner eksemplarer) kom ut – er i dag 40 år gammel og har 2,24 barn selv. Hvis du kjøpte deg en PlayStation da den var siste skrik er du sannsynligvis forelder til en 10-åring i dag. Gratulerer.

Forsinket panikk

Dagens foreldregenerasjon har med andre ord lite å få panikk over, da de etter all sannsynligvis sitter i foreldremøter med ihuga “spillnerder” – forhenværende eller nåværende sådanne – om de da ikke er ihuga spillnerder selv. Det er betimelig å minne om snakket om “MTV-generasjonen“, som ville gå tapt fordi den satt og så på musikkvideoer og Beavis & Butthead dagen lang. Gjennomsnittlige mennesker i denne “tapte generasjonen” kan i disse dager vente sine første barnebarn.

Panikken rundt dataspill er med andre ord godt og vel forsinket. Kanskje problemet er at vi ikke har fått noen ny teknologisk nyvinning som barna har monopol på, og de voksne ikke forstår; så dagens foreldre må resirkulere sine egne foreldres frykt? Eller kanskje det er verdt å skule litt i retning av samme VG som nå tar spill i forsvar; da for sine gamle synder – løst sammenraskede artikler – om at dataspill fører til fedme og depresjon eller barn som er nærmest psykotiske.

Oppdatering: 46 minutter etter dette innlegget ble publisert slapp VG følgende sak: Foreldre kjøper voldelige spill til barna. Da passet det seg ikke så godt med “gamle” synder likevel; VG kjører på i samme stil som alltid.

Det diskuteres på Twitter om blant annet den moderne soldats rolle. Et spørsmål som reises er hvorvidt det er nødvendig for norske soldater å dra i krigstjeneste i utlandet på statens ordre for å sikre freden her hjemme. For å besvare dette kan det være fordelaktig å se kort på historien før en går videre til nåtiden.

…para pacem – “det brukne geværs politikk”

I mellomkrigstiden var troen på Folkeforbundets evne til å holde freden stor i Norge, med forutsigbare katastrofale resultater. Våre militære styrker hadde liten eller ingen trening, vi besatt lite og utdatert krigsmateriell, og idéen si vis pacem, para pacem sto sterkt i de styrende organer. Da det politiske klimaet i Europa tok en uventet vending til det mer krigerske ble dette ikke tatt til etterretning av våre politikere; innrømmelsen om at noen våpen kunne være kjekt kom for sent, det samme gjorde de alt for få pengene.

Uansett kan det tenkes at det ikke ville gjort noen forskjell om de hadde tatt til fornuften. Under den første verdenskrigen hadde vi et sterkt forsvar, rustet opp med siste militære mote fra cirka århundreskiftet, for om nødvendig å sette makt bak kravet om uavhengighet fra Sverige. Førti år senere var ikke materiellet like moderne lengre, for å si det pent.

Norge var ikke et rikt land, og vi hadde ikke stort av viktige naturressurser – noe av det viktigste som kom ut av Norge i så måte var svensk jernmalm via jernbanen til Narvik. Likevel gjorde vår strategiske plassering og langstrakte kyst landet til et lukrativt mål for alle parter i krigen som kom. Tyskerne var først til mølla, men det var velkjent at vi ikke kunne forsvare oss uansett hvem som hadde kommet. Norge var tapt på forhånd.

Para Bellum: “Aldri mer 9. april!”

Etter krigen ble en litt mer virkelighetsnære. En innså at det alltid kunne komme slike plutselige og uventede omveltninger med storkrig som resultat; en innså at det ikke nyttet å sitte på sidelinjen, riste på hodet, og messe at “vi vil ikke være med”. En forkastet idéen om nøytralitet og gikk inn i en forsvarsallianse for å sikre at vi ikke kom til å ende som krigsbytte senere; at vi alltid ville ha venner som ville stille opp for oss ved behov – og som vi kunne stille opp for til gjengjeld. “Aldri mer 9. april” ble det nye slagordet.

De første tiårene av alliansens levetid var Sovjet den store trusselen. Etter Berlinmurens fall har fiendebildet vært mer uklart, og våre politikere har falt ned på en forsvarslinje som likner mistenkelig på den som ble ført i mellomkrigstiden. Avdelinger legges ned, færre soldater kalles inn til førstegangstjeneste, materiell skrapes og selges unna; alt tilsynelatende basert på en tanke om at en ny krig i Europa er fullstendig umulig – akkurat som i mellomkrigstiden. Problemene med denne tanken står på rekke og rad.

Si vis bellum, para pacem

For det første er ikke Norge en fattig nasjon. Ved siden av våre betydelige pengereserver har vi, i motsetning til i 1940, enorme naturressurser til rådighet, med en strategisk betydning som ikke kan undervurderes. Vi er verdens tredje største oljeeksportør, kullreservene våre er blant verdens største, og i fremtiden kan Thorium-reservene i fjellene våre – som anslås til å utgjøre om lag 5 % av verdens totale reserver – tenkes å bli like viktige som oljen.

For det andre kan uforutsette ting fremdeles skje – hadde vi kunne forutsett alt ville de ikke vært uforutsette. Det later likevel til at noen tror at med EU på plass, og godt samarbeid mellom tyskere og franskmenn i dag, er det fullstendig umulig at noe endrer seg i disse landene i morgen. At det ikke virker sannsynlig kan så være, men det kan også finnes andre potensielle trusler enn de vi ble kjent med i forrige århundre.

For det tredje er vi fortsatt vegg i vegg med Russland. Vi er kanskje venner i dag, men vi var også venner med Tyskland i 1930; ti år senere var vi okkupert av dem. Det eneste som skurrer ved denne sammenlikningen er at Tyskland i 1930 lå militært med fullstendig brukket rygg; ti år senere var de verdens absolutte militære supermakt – dagens Russland kan så absolutt bite fra seg, som Georgia så smertelig fikk oppleve relativt nylig.

For det fjerde, at de fleste land i verden i dag agerer fredelig er ingen garanti for at det ligger fredelige hensikter bak. Napoleon mestret til det fulle å dyrke fredelige relasjoner med omverdenen; dette gjorde mesteparten av omverdenen avslappet, uforsiktige, og etter hvert også erobret. Si vis bellum, para pacem. Her kan eksempelvis nevnes Kina som en aktør som stort sett oppfører seg som en koselig handelspartner i dag, men som samtidig ruster opp sitt militærvesen i stor skala. Verden er liten, og det er ikke lengre langt fra Norge til Kina – eller, mer relevant, fra Kina til Norge.

Ad utrumque paratus

Historien viser at vi må være forberedt på alt. Vi kan ikke vite at vi ikke vil bli ansett som et mål en gang i fremtiden. Den eneste garantisten for vår frihet og vår fred er vårt forsvar; og at vi har soldater som er villige til å stå parat for landet. Disse soldatene må være veltrente og velutstyrte, da et symbolsk forsvar ikke er noe forsvar i det hele tatt.

For å sikre at soldatene får relevant trening er også utenlandstjeneste viktig. Selv om vi ser bort fra hele debatten om hvorvidt vi hjelper mennesker i andre land med å oppnå fred eller ikke ved å ha militær tilstedeværelse der – som er en helt annen diskusjon – har vår deltakelse i Afghanistan en absolutt nytteverdi for å holde freden her hjemme.

Ved deltakelse i skarpe operasjoner kan norsk militær doktrine holdes oppdatert, vi kan avdekke svikt i våre rutiner på en måte vi ikke kan gjøre i fredstid, og slik kan vi være bedre forberedt på moderne krig i Norge – som også gjør oss bedre stilt til å forhindre en slik. Soldatene som kommer tilbake bidrar også til at de soldater her hjemme, som ikke drar ut, får ta del i den økte kunnskap.

Motivet bak å krige ute er å bidra til en fredeligere verden, men ved å delta i fremmede land blir vi bedre rustet også til å sikre fred her hjemme. Noen tusen av våre beste drar ut så millioner kan sove trygt, også i kommende tiår.

Finanstilsynet vil heve kravet til egenkapital ved kjøp av bolig til 15 %. Dette er ille, men det finnes de som kommer med verre ting. Bengt Scheldt, leder i Gjeldsofferalliansen, uttaler til NRK.no at det er på høy tid at bankene holdes i strammere tøyler, at “bankbransjen trenger skarpt lut nå”. Han er tilhenger av et samfunn hvor folk kun får låne “opp mot tre ganger inntekten” til bolig, og roper på sanksjoner mot bankene som låner folk mer. For ordens skyld skal sies, Scheldt legger til at det ikke er, og ikke skal være, en menneskerett å eie egen bolig – og er komfortabel med at det skapes et klasseskille på boligmarkedet.

I virkeligheten vil alle disse reguleringene nærmest føre til et samfunn hvor kun millionærer kan kjøpe egen bolig, i alle fall på det sentrale østland – Scheldt kunne like gjerne sagt “til helvete med ungdom og enslige, ingen burde bo på noe større enn en hybel”.

Litt bakgrunnsdata

En gjennomsnittsnordmann hadde i 2008 58 kvadratmeter boareal å boltre seg på. Med litt tallgrunnlag – litt under kr. 40 000/kvm i Oslo, og kr. 24 000/kvm i Akershus – kan vi ut fra dette anslå pris på en gjennomsnittlig stor bolig i Oslo til rundt kr. 2,3 millioner; kr. 1,4 millioner i Akershus. Ettersom det bor omlag 600 000 mennesker i Oslo, og noe over 500 000 i Akershus, er det rimelig å anta kr. 1,9 millioner som representativ gjennomsnittlig boligpris på det mest sentrale østland.

Medianinntekt  etter skatt for alle husholdninger i regionen var i 2009 like over kr. 408 000. Verdt å ha i bakhodet videre er at samme tall for aleneboere under 30 år er rundt halvparten av dette. Disse pengene skal også brukes – ser vi bort fra “unødvendige” utgifter, altså alkoholdrikker og tobakk samt kultur og fritid, forbruker snitthusholdningen over kr. 343 000 per år. Betalt og beregnet husleie utgjør i overkant av kr. 100 000 av dette.

Litt enkel matte

Dette etterlater omlag kr. 60 000 per år, eller kr. 5 000 per måned, til mulig sparing for en gjennomsnittshusholdning – dersom vi antar at en sådan består av ikke-røykende avholdsmennesker som aldri leser aviser, reiser på ferie, ser film, eller handler andre varer eller tjenester knyttet til kultur eller fritid. Det vil da ta tre år å samle sammen 10 % av kjøpesummen for å få lån – da tar vi ikke høyde for renter, men heller ikke prisveksten, som har vært (og ser ut til å fortsette å være) høyere enn avkastning ved banksparing. Lånet gjennomsnittshusholdningen da kan ta opp, 1 710 000, tilsvarer rundt 4,2 ganger husholdets disponible inntekt

Ved å øke kravet til egenkapital til 15 % vil denne svært så sparsomme versjonen av gjennomsnittshusholdningen bruke rett opp under fem år på skaffe de nødvendige midler, igjen uten å hensynta renter eller prisstigning. Lånebeløpet vil fortsatt være 4 ganger inntekten, altså fremdeles godt over den forjettede 3-ganger-grensa.

Litt enkel realisme

Dersom vi skal være realistiske innrømmer vi at en gjennomsnittshusholdning ikke består av ikke-røykende avholdsfolk som aldri leser bøker, går på kino eller driver med sport. Sparebeløpet denne kan sette av blir dertil redusert, og tiden det tar å spare til egenkapital blir enda lengre. Kr. 5 000 til langsiktig sparing per måned i vårt eksempel ovenfor reduseres til kr. 650 – altså kr. 7 800 per år – dersom vi kun regner inn gjennomsnittlige utgifter til kultur og fritid, og fortsatt holder utgifter til alkohol og tobakk på kr. 0 (som, ettersom gjennomsnittet også inkluderer ikke-røykende avholdsfolk, strengt tatt ikke er et gyldig grep – men la oss vise litt storsinn).

Gjennomsnittshusholdningen vil dermed behøve rundt 24 år på å bla opp til 10 % i egenkapital, nærmere 37 år på 15 %. Dersom dette virker urealistisk lenge kan vi ta høyde for at mye av forbruket hos gjennomsnittet i dag stammer fra boligeiere som ikke behøver å spare; la oss derfor helt arbitrært halvere tiden – 12 år med nøkternt forbruk og disiplinert sparing med dagens krav, eller 18 år ved heving av dette.

Den kommende underklasse

Dersom vår eksempelhusholdning med avholdsfolk etter 18 år med sparing så endelig vil kjøpe sin egen helt gjennomsnittlige bolig kan de gå i banken med sine 15 % egenkapital. Dette forutsetter fortsatt at renter, lønnsvekst, boligprisstigning og inflasjon jevner hverandre helt og fullstendig ut i overskuelig fremtid. Her vil den fortsatt gjennomsnittlige husholdningen be om et lån på drøye kr. 1,6 millioner, og få avslag. Krav om maks tre ganger disponibel inntekt vil nemlig tilsi at de må spare opp ytterligere kr. 390 000, på toppen av de 285 000 de allerede har brukt 18 år på å spare opp. Farvel, boligdrøm.

Innvendinger besvart

Det kan innvendes at ingen er gjennomsnittlig avlønnet livet gjennom, og at disponibel inntekt vil stige med tiden. Dette stemmer for så vidt, men da skal også tas i betraktning at det heller ikke er mange som starter på gjennomsnittlig lønn – enslige under 30 år har en disponibel inntekt på kr. 200 000 i snitt i Oslo-Akershus; uten at levekostnadene er særlig mye mindre, som tilsier at sparemulighetene er svært begrenset i ganske mange år. Tidshorisonten virker dermed realistisk nok. Det skal også nevnes at gjennomsnittshusholdningen består av like over 2 personer, som tilsier at enslige virkelig vil ha det tøft – for ikke å snakke om at selve premisset, 58 kvadratmeter per person, ikke gir en bolig særlig godt egnet for å oppdra barn i denne gjennomsnittlige duoen.

Det kan videre innvendes at resten av landet har lavere priser – en bolig på gjennomsnittlige 58 kvadrat vil koste 700 000 hvis du vil bo i Hedmark utenom Hamar; regionen oppført med landets laveste snittpriser. Nå bor det over 1 100 000 mennesker i Oslo og Akershus, nærmere 7 ganger de som har landets billigste kvadratmetere tilgjengelig; så jeg vil hevde tallene her er relevant for en betydelig nok andel nordmenn. Videre er trekker Akershus-lønningene snittet opp, og Akershus-prisene ned, for det sentrale østland – en Hedmarking har i snitt kr. 22 000 mer i disponibel inntekt enn en Oslo-borger, dette på tross av at Hedmarkingen har landets nest laveste inntekt.

Moderne leilendinger

En leilending var en person som leide skyldsatt jord av en jordeier. En kunne kanskje si at med det moderne banksystem er det bankene som er jordeiere, og alle boligeiere er leilendinger. Som “moderne leilending” vil du like fullt ha muligheten til å kjøpe den skyldsatte jorden, og bli “din egen gårds herre”. Forslaget fra finanstilsynet, koblet med fantasiene til Scheldt, tilfører et guffent historisk sus til denne tankerekken; da på 1100-tallet de eneste som fikk anledning til å bli leilendinger var de som var fjerde generasjons frie menn.

Å anta at vi må vente til vi er sønnesønns sønn av en løsingssønn (sønn av en frigitt trell) om disse forslagene kommer igjennom før vi får kjøpe et eget sted å bo er kanskje å være litt vel pessimistisk. At tidshorisonten for folk flest begynner å nærme seg den tiden de fleste står i arbeid er like fullt noe å tenke på.

Når en så har tenkt på det kan en ta inn over seg hva dette medfører for enslige, uføre, unge, lavtlønnede, og alle andre som faller nedenfor rammen for et to-personers gjennomsnittlig hushold. Så kan en begynne å snakke om moderne treller, fremfor leilendinger.

Etter terrorangrepet 22. juli har jeg forholdt meg relativt stille på nett.

Dels har jeg ikke hatt stort å si, og dels har mye av det jeg ville si ikke egnet seg på trykk. Selv om måten Norge har kommet sammen på er uten sidestykke i etterkant av noe angrep jeg kan erindre, har en del mennesker ytret seg så langt over streken for hva jeg kan svare sivilisert på at jeg heller har forholdt meg taus.

Uten å la meg irritere meg for mye av opportunister – på begge sider av fargeskalaen – som alt i timene etter angrepet forsøkte å score billige politiske poeng, og uten å la meg hisse opp av de mange hyklere – igjen, fra begge politiske hovedleire – som pent nekter å leve som de lærer, er det fortsatt mye å ta tak i. Kanskje det farligste, og definitivt noe av det mest frustrerende, er alle som mener å forstå hensikten bak angrepet.

Myten om den dumme terrorist

Det er mye man kan si om terror-Anders. Man kan kalle ham forstyrret, forkvaklet, man kan mene han har en skrudd virkelighetsoppfatning. Men kan man kalle ham dum? Jeg tviler.

Den dumme terroristen eksisterer. Det er han som sprenger seg selv i luften i sin egen leilighet mens han koker kaffe over eksplosivene. Han som blir arrestert på flyplassen fordi han krysser av “ja” på spørsmålet om han er en terrorist. Det overveldende flertallet av mennesker vi vil beskrive som terrorister er dumme. Det er også derfor så få terroraksjoner blir noe av, og de som lykkes er gjerne et resultat av latterlig heldige terrorister og tilsvarende slurvete sikkerhet.

Individet som – så vidt vi vet – på egen hånd klarer å planlegge en kolossal aksjon over flere år, holde sine aktiviteter skjult gjennom disse årene uten at noen fatter mistanke, og som dessuten er i stand til å gjennomføre den uten at noen er i stand til å stanse ham er ikke den dumme terroristen.

Å nå sine mål

Det er betryggende å si til seg selv at vi vant; at rosetog og varme klemmer beviser at han ikke nådde sitt mål om å øke fremmedfrykt i det norske samfunn. Det er en svært forståelig mental forsvarsmekanisme – men å erklære at noen har tapt uten å forstå hva de prøvde å oppnå, og for den saks skyld før man kan se konturene av resultatet, er i beste fall å ta seieren på forskudd. I verste fall er det å legge opp til å tape.

Den dumme terroristen ville kanskje angrepet en sommerleir med politisk engasjerte ungdommer, og ikke innsett at dette ville gi deres organisasjon massiv sympati og økt rekruttering. Hvem vet, kanskje den dumme terroristen til og med ville trodd at å myrde barn ville motivere hans likesinnede til å ta opp våpen – skjønt jeg tviler på at noen er fullt så dumme.

Terroristen som derimot har brukt årevis på å finne den mest effektive måten å nå sine mål på ville aldri gjort en slik feilvurdering. Han ville vært fullstendig klar over hvilken umiddelbar sympati ofrene ville få, og hvordan han selv ville bli demonisert. Han ville også innsett at alle med meninger som liknet marginalt på hans egne ville komme til å få det svært travelt med å distansere seg fra ham. Han ville dessuten vært klar over at meninger ikke forsvinner selv om man tier med dem i noen måneder.

Den tabloide fare

Om vi ser bort fra dekningen av aksjonen og minnemarkeringene er det først og fremst meningsytringer som har dominert media i kjølvannet av 22/7. Dette gjelder både tradisjonelle og sosiale medier, og forutsigbart nok er det enkelte hovedlinjer som gjelder – medfølelse, omtanke, åpenhet og nærhet. Dette er godt. Mindre godt er en annen, igjen forutsigbar, linje – kritikk som grenser til fordømmelse og regelrett hetsing av innvandringskritikere. At denne også var forutsigbar er det som burde få det til å ringe noen alarmbjeller.

I Norge har det aldri vært noen fare for et stort og organisert miljø med nynazistiske tendenser av typen vi ser konturene av i enkelte europeiske land. En av hovedgrunnene til dette er at vi har en nærmest uavgrenset ytringsfrihet, som vi alle har sluttet opp om når den har kommet under angrep. Med full frihet til å ytre seg om hva det måtte være kan alle og enhver, uansett hvor frastøtende en måtte synes meningene deres er, diskutere disse åpent, og – som uttrykket sier – sprekke i solen i møte med velbegrunnet kritikk. Fornuftige mennesker, som de fleste av oss er, vil se tvers gjennom det dårlig kamuflerte hatet til de mest rablende gale xenofobene, og distansere seg fra disse og deres holdninger.

For å kunne skape grobunn for et slikt miljø, da, vil det være fornuftig å jage alle som sitter med… underfundige holdninger under jorden – eller enda bedre, i skyttergravene. Utstøtt fra den offentlige sfære vil de klumpe seg sammen bak lukkede dører, hvor ingen kan fordømme dem for å mene det de mener. Der kan heller ingen gi dem korreks når de tar feil. Sammen er vi sterke, sies det, og sammen vil også mennesker med slike meninger få disse forsterket.

Idoler i skyttergravene

Mennesker med holdninger som i utgangspunktet var betenkelige vil slik med tiden gå mot å bli mer ekstreme. Samtidig vil de kunne se på den offentlige diskurs, og registrere at offentlige personer de tidligere kunne identifisere seg med nå kommer under urimelig hard kritikk for ting de tidligere har sagt og gjort. Allerede i dag vet jeg at det sitter en rekke mennesker og gnir seg, smakløst, i hendene over denne gylne muligheten til å angripe personer og organisasjoner de har hatt et horn i siden til en stund – som Siv Jensen og FrP, eller Hege Storhaug og HRS – på bakgrunn av deres “ideologiske medskyld” i terrorangrepet.

Dette vil skje: Små klikker med mennesker som har forsterket hverandres fremmedfrykt, skjult fra åpenheten vi nå alle snakker så varmt om, vil observere. De vil se at Jensen, Storhaug, og andre “ideologiske medskyldige” fåfengt prøver å forsvare seg mot kritikk. Kritikken vil være faktisk nok – de vil bli stilt til veggs med egne ytringer fra tidligere tider, men disse ytringene ble ikke regnet som ekstreme den gang.

Videre: De små klikkene vil begynne å idolisere de offentlige personene som har kommet under kritikk. De vil begynne å tilskrive dem sine egne ekstreme meninger, og bortforklare at de ikke ytrer dem med at politisk korrekthet nekter dem å gjøre det. Dette vil gi dem en oppfatning av at deres egne ekstreme meninger er legitime.

Den farlige klovnen

Dette er allerede i ferd med å skje. Journalister, politikere og bloggere i samlet flokk går mann av huse for å finne syndebukker. Det spiller liten rolle hvem du er og hva du har gjort, så lenge jeg kan finne grunn til å anklage deg for å være medskyldig, og dermed bevise meg selv som rettskaffen. Alle er så opptatt med å rette pekefingre på alt som rører seg, og bevise at de selv er den mest åpne og tolerante i landet her, at ingen later til å evne å tenke langsiktig.

Bortsett, skremmende nok, fra terror-Anders.

Det er viktig å huske på at dette var én manns verk. Han ønsket å føle seg betydningsfull, og han ønsket å fremme en agenda. De som bruker hans terrorangrep som springbrett for sine egne personlige feider oppfyller førstnevnte for ham i dag, og sistnevnte for ham i morgen. Alt han trenger å gjøre er å sørge for at vi tror vi har vunnet, og han er en gal mann som har tapt.

I den sammenheng, dersom du trenger å gjøre det enklere for folk å avskrive deg som gal og beseiret kan det være lurt å oppføre seg som en klovn. Krev gjerne at forsvarssjefen går av og gir deg kontroll over de væpnede styrker; si gjerne fra at du ønsker deg fengsel på månen mens du er i gang. Med det samme har du ufarliggjort deg selv, og få vil bry seg med å tro at du hadde noe gjennomtenkt i bakhodet hele tiden.

Ensomme ulver

Som sagt: Angrepet den 22. juli var én manns verk. Det var ikke en større, organisert bevegelse som tok opp våpen og angrep demokratiet, det var én mann – en ensom, marginalisert mann som åpenbart ikke følte seg velkommen eller hjemme i samfunnet. Med mindre vi klarer å forene liv og læren, med mindre vi praktiserer den åpenheten vi i dag priser så høyt, kommer vi på lang sikt kun til å lykkes i én ting:

Å lage flere.

Det er fint med tall, kan Ellisiv Lindkvist fortelle. Men hun er ikke flink av den grunn, må vite. Hun er dyktig. Å kalle en kvinne flink har visst blitt diskriminerende, som ord tidvis blir. Eller, hun liker å være flink når hun får kalle seg det selv, problemet oppstår når onde patriarker (eller menn, som vi gjerne kalles) bruker ordet for å holde flinke piker nede.

Eller noe sånt.

Jeg begynner å bli så smått lei av dette onde patriarkatet og disse frihetselskende, selvstendige kvinnene. Jeg begynner å få nok av hvordan kvinners “muliggjørende nettverk” er et ubetinget gode, mens motparten, “gutteklubben grei”, er et onde – som dessuten visstnok dominerer stort sett hele samfunnet.

Men vi kan uansett enes om at det er fint med tall.

Hysteriske kvinner, møt avdøde menn

Det trekkes hyppig frem at menns lønn i snitt er 17 prosent høyere enn kvinners. Likevel er det rundt 3.5 ganger mer sannsynlig at en mann tar sitt eget liv enn at en kvinne gjør det, som kanskje understreker at penger ikke er alt. I rettferdighetens navn skal sies at det er tall fra en studie over 53 land – i Norge i 2009 var selvmordsraten bare 264 prosent høyere hos menn enn hos kvinner. Som lønnsforskjellen har dette tallet holdt seg stabilt de siste 20 år.

I samme slengen kan nevnes at dersom du ble myrdet i Norge en gang de siste 20 år er det også 52 prosent høyere sannsynlighet for at du var en mann enn en kvinne, tross alt vi gjerne hører om morderiske ektemenn eller kvinner som mottar drapstrusler. Menn omkommer videre 32 prosent oftere i ulykker, og lider “annen voldsom død” 87 prosent oftere enn kvinner.

Som Lindkvist skriver, tall slår ting fast. Først og fremst at det er risikabelt å være mann. Lønnsforskjellen hun og hennes feministiske medsammensvorne trekker frem varierer forresten betydelig mellom bransjer, og det bør være unødvendig i 2011 å gjenta hvor mye mer menn – som gruppe, ikke individer – faktisk jobber for sine 17 prosent ekstra på lønnsslippen.

Men la gå – enkelte ting kan visst ikke gjentas ofte nok.

Rundt hver fjerde mann i fast jobb – 25,7 prosent – arbeider overtid; 48 prosent høyere andel enn kvinners. Forskjellen er høyest i aldersgruppen 16-24 år, hvor menn jobber overtid 63 prosent oftere enn kvinner – men om vi ser på mer høytlønnede aldersgrupper, som mellom 30-39 år, finner vi at 28,8 prosent av menn, mot 18,4 prosent av kvinner, ofrer fritid for overtidstillegg.

Samme tabell forteller oss også at den overarbeidede kvinnen i omsorgsyrket er en myte. Mannsdominerte næringer topper listen: Innen olje- og gassutvinning jobber nesten 35 prosent av de ansatte overtid, mens industri, bergverk, bygg og anlegg kommer like etter. I disse jobber mer enn hver fjerde arbeidstaker overtid. Tallet for undervisningssektoren og helse- og omsorg er rundt 15 prosent. I alt jobber menn i snitt syv timer mer hver eneste uke enn kvinner – det er 22 prosent mer jobb for 17 prosent mer lønn.

Men nok om tall.

Gi meg mitt patriarkat!

Jeg er mann, og jeg har til gode å se noe til den eksklusive, magiske klubben som skal dytte meg opp og frem her i verden på bakgrunn av det jeg har dinglende mellom beina. Til gjengjeld spretter det fra tid til annen opp, både i mine sosiale mediekanaler og i nettavisene, meldinger om diverse eksklusive, magiske klubber med det å dytte kvinner opp og frem som sitt uttalte formål. Kvotering til utdanning, tross at jentene drar fra i skolen som aldri før, eller kvotering til styreverv, orker jeg ikke engang gå nærmere inn på.

At den forrige redaktøren i tidsskriftet Prosa klarte å få opp kvinneandelen til 50 prosent ved å gi kvinnelige bidragsytere lengre deadlines, som Lindkvist roser så høyt, er ikke likestilling – det er forskjellsbehandling. Nå er personlig erfaring i beste fall anekdotisk bevisføring, men jeg ser likevel at vilje til å ofre fritid og komfort er det som fører frem for min del. Dersom Lindkvist & Co mener jeg har denne viljen som følge av at jeg er mann er det effektive budskapet deres at menn burde tjene mer og ha mer innflytelse – de er tross alt bedre arbeidstakere, fra en arbeidsgivers synspunkt. Jeg tviler på at det er slik, og trenger bare se meg rundt i kontorlandskapet på jobb for å finne kvinner som arbeider vel så hardt, og vel så lenge, som noen mann.

Dette er dog, som sagt, anekdotisk bevisføring. For alt jeg vet finnes det slike grunnleggende kjønnsforskjeller, og det finnes kanskje et digert, hemmelig patriarkat som styrer livene våre. Det kan godt hende Lindkvist har rett, og at både menn og kvinner liker menn bedre enn kvinner, og foretrekker menn til alt. Det kan godt hende menn får høyere lønn og bedre avlønnede karrierer fordi de er menn. Det kan godt hende individuelle forskjeller mellom enkeltmennesker er en illusjon. Det bare slår meg ikke som veldig sannsynlig.

Jeg hadde ikke hatt stort imot det, da, om dette patriarkatet bare kunne sendt meg medlemskortet mitt snart.

Han sto lett henslengt på et gatehjørne mens regnet øste ned omkring ham. I hans venstre hånd holdt han en megafon, men det var tydelig at futten hadde gått ut av ham etter timesvis med brøling til folkemassene på torget.

“Ingen vil høre på hva jeg har å si”, klagde Republikaneren. “Folk forstår ikke sitt eget beste, men bare vent. En dag…” Jeg stanset opp, hutrende uten paraply, og spurte ham hva han mente med det. “Når folket har fått øynene opp for monarkiets iboende urettferdigheter, om en fem-seks generasjoner eller så, da blir det nok republikk på oss” mumlet han, åpenbart sliten. “Men hvorfor skulle det være ønskelig” spurte jeg, “all den tid monarkiet strengt tatt fungerer ganske bra?”

Han himlet med øynene og ga tegn til at jeg skulle følge etter ham. Noen øyeblikk senere hadde vi funnet en fortauskafé med markiser som ga oss ly for regnet, hvor vi slo oss ned. Jeg bestilte en svart kaffe, mens Republikaneren ba om en latte. Vi ventet i stillhet på at servitøren skulle komme tilbake, og Republikaneren lekte fraværende med megafonen sin.

Litt varm drikke så ut til å hjelpe på kampånden hans, og han begynte snart å forklare hvorfor jeg tok feil.

“Monarkier fungerer ikke “ganske bra”, som du sier. Det er et urettferdig system, hvor noen få utvalgte blir født inn i roller som statsoverhoder, uten at vi ute i samfunnet har noe vi skulle ha sagt.” Jeg tenkte meg litt om, og måtte si meg enig i at det ikke virket helt rettferdig. “Men likevel, er ikke monarken først og fremst bare et symbol?” Republikaneren nikket. “Det er han. Men det er en prinsippsak, skjønner du. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og la en slik urettferdighet stå, og si at det er greit fordi det er symbolsk.”

Dette ga jo litt mening. “Men om det først og fremst er prinsipielt – la oss si vi innfører republikk. Vi avskaffer kongehuset. Vi lar en president styre landet, både som symbolsk og praktisk frontfigur. Er det det du mener vi bør gjøre?” Republikaneren nikket ivrig. “Og du mener det vil være bedre – mer rettferdig, altså – fordi folkets stemme vil bli hørt?” Mer nikking.

Jeg tenkte meg nøye om. “Men da må jeg innvende litt. Vil det ikke fremdeles være partiene som bestemmer hvem som vil være presidentkandidater? Og, slik som utviklingen går i dag, mot mer makt konsentrert i hendene på noen utvalgte få familier, vil vi ikke da få omtrent samme situasjon som vi har i dag? At enkelte utvalgte fødes inn i priviligerte maktposisjoner?”

Republikaneren hadde sluttet å nikke, men så ikke ut til å ta seg nær av mitt forslag. Han satte det halvtomme glasset sitt til side og lente seg over bordet mot meg. “Vi kan ikke vite sikkert at det kommer til å skje. Og uansett, som du sier, partiene vil bestemme – på vegne av sine velgere, akkurat som i dag. Representativt styre, det er det demokratiet handler om!”

Dette var ikke særlig beroligende på meg, og jeg følte han unnlot å svare på spørsmålet mitt. “Men med synkende valgdeltakelse, og et partivesen som blir fjernere og fjernere fra folk flest – vil ikke da presidenten, for alle praktiske formål, bare bli frontfigur for et symbolsk folkestyre? På samme vis som kongen i dag kun er et symbolsk statsoverhode?” Nå så Republikaneren lett forvirret ut, som om han ikke forsto helt hva jeg mente. Han rynket brynene, lente seg tilbake, og ga tegn til at jeg måtte forklare.

“Det jeg mener er at i en republikk vil vi ha en liksom-folkevalgt representant som liksom er fra folket, men som i praksis tilhører en mer eller mindre lukket elite. Dette er ikke særlig forskjellig fra dagens situasjon, med det unntak at i dag er det ingen som later som kongehuset er valgt av og hentet fra folket. Når du sier det først og fremst er en prinsippsak, la meg spørre deg: Siden det ikke vil være noen praktisk forskjell, bør vi ikke i det minste være ærlige?”

Dette så ut til å volde Republikaneren en del hodebry. Han satt og tippet litt på stolen mens vannet plasket ned en snau halvmeter bortenfor, tente seg en sigarett. Etter et par trekk så han ut til å ombestemme seg, og kastet den ut på gaten. “Nei, jeg kjøper ikke den” begynte han, fast i sin overbevisning, “det vil være en praktisk forskjell. Kongen har ikke noen nevneverdige plikter, det vil en president ha.” “Men vil vedkommende være innvalgt på en mer rettferdig måte” fortsatte jeg, “eller ikke? Hvis ikke kunne du like gjerne gitt kongen mer makt, etter din egen logikk.”

“Jeg kjøper ikke premissene dine,” begynte Republikaneren, “og dessuten er det ikke som monarkiet kan tilby noe republikken ikke kan. Om noe vil i alle fall en president være et kostnadsbesparende tiltak for landet.” Den plutselige defensive holdningen overrasket meg, men jeg forsøkte å svare som best jeg kunne likevel.

“Hva med den symbolske tyngden? Det vil være mest tydelig i krig; å ville risikere livet for kongen og fedrelandet slår meg som mer realistisk enn å gjøre det for presidenten og republikken. Kongen er et symbol på hele folket, en president vil aldri kunne representere mer enn den delen av folket som stemte på vedkommende.”

Innen nå hadde regnet opphørt, og Republikaneren var tydelig lei av samtalen. “Vi får bare være enige om å være uenige” sa han idet han reiste seg, og spaserte ut på gaten. Vår lille samtale hadde tydelig virket oppildnende på ham, da jeg hørte det gjalle fra megafonen hans bak meg mens jeg spaserte hjemover noen minutter senere.

Om vi skal være litt råflotte kan vi tillate oss å si at sosiale medier har revolusjonert måten bedrifter kommuniserer på via Internett. Heller enn å basere seg på at eksisterende og potensielle kunder skal finne frem til ens nettsider, og at denne skal være salgsdrivende, kan (og bør) bedrifter i dag ha en mer aktiv tilnærming til digital kundekontakt. Det holder ikke lengre å ha oversiktlige hjemmesider hvor en kan presentere sitt budskap i kontrollerte, glossy rammer. Kundene forventer dialog, og det på den arenaen de ønsker.

Kroneksempelet på vellykket bruk av sosiale medier er og blir Ford. Uten å bruke en krone på tradisjonell markedsføring klarte selskapet blant mye annet å øke awareness om den nye Ford Fiesta ved lansering til 38% i “generasjon Y”-segmentet – høyere enn Ford Fusion, som da hadde vært i produksjon i to år og mottatt flere hundre marketing-millioner. “Hemmeligheten”, “suksessoppskriften”, kall det hva du vil – er enkel nok. Gi kundene dialog, la dem bli engasjerte, og la dem “gjøre jobben” for deg fordi de har lyst; fordi de faktisk setter så stor pris på produktet.

De gode klagerne

I tillegg til å drive salg og bygge awareness om produkter er muligheten til omdømmebygging for hele bedriften en av de virkelig store godene ved aktiv bruk av sosiale medier. Hvor misfornøyde kunder tidligere kunne ringe eller sende mail for å klage – men først og fremst spre sin misnøye til sin bekjentskapskrets – kan de nå komme med sine klager, og spre sin misnøye, på en svært bred flate. Hvordan er så dette positivt for bedriftens omdømme?

Det er ikke det. Det positive er at bedrifter nå har alle forutsetninger for å imøtekomme slike klager. Misfornøyde kunder er noe ingen vil ha, og bedrifter som følger med der kundene deres er kan nå sørge for at de slutter å være misfornøyde. Enda bedre er at de kan ta tak i klagene som kommer, se på substansen i dem, og finne ut hvordan bedriften kan forbedre seg – for slik å også levere bedre produkter og tjenester til “tause klagere”, de som er misfornøyde, men ikke gidder å si noe om det.

Det er en bonus ved dette også – alle setter pris på å bli sett, og alle liker å føle seg hørt. En misfornøyd kunde er kanskje den beste muligheten en bedrift har til å få en god og lojal ambassadør i fremtiden. Hvis en av dine venner, noen du stoler på, forteller at “Generisk Tjenesteyting AS hører på kundene sine, og leverer knallgodt – er du misfornøyd retter de opp i det!” – vel, da vet du hvor du skal handle generiske tjenester i fremtiden. Dette er kanskje essensen i omdømmebygging.

Ja, folk liker å sutre om ting de er misfornøyde med. Men det er en ting de liker mye, mye bedre, og det er å dele positive erfaringer med vennene sine.

Oppdatering 12.05.2011:

Dette er bare enkelte av effektene man kan se av bevisst, aktiv bruk av sosiale medier – andre eksempler kan være økt kredibilitet når publikum ser at bedrifter tar utfordringer og klager på alvor, etc. Dette innlegget er først og fremst en respons på at enkelte SEO-aktører insisterer på at sosiale medier ikke er dugelige, og begrunner påstanden med at det er vanskelig å måle klikkrate og vekst i nettsidetrafikk fra disse. Påstanden er riktig, men disse faktorene er som beskrevet over temmelig irrelevante for omdømmebygging.

Jeg vil ikke kalle meg en “sosiale-medier-ekspert”, og jeg er fryktelig skeptisk til alle som kaller seg noe slikt. Dette er ikke fordi jeg ikke forstår sosiale medier; men fordi jeg er en kommunikatør – og sosiale medier handler i bunn og grunn om kommunikasjon. At en del SEO-eksperter gjerne markedsfører seg selv som eksperter på linkbaiting og trafikkvekst gjennom manipulering av algoritmer gjør at jeg, som kommunikatør, helst ikke vil slås i hartkorn med slike. Vi gjør, og fokuserer på, vidt forskjellige ting, og selv om enkelte SEO-folk ser ut til å føle seg truet av veksten i sosiale medier har vi virkelig ingen grunn til å krangle med hverandre.

FrPs Ole A. Vanebo skrev nylig kronikken “kriminologisk hjernevask” i Aftenposten, hvor han meget presist går løs på, og beskriver innholdet i, fagfeltet kriminologi. I korthet:

• Det er alltid synd i kriminelle
• Forbryterne er alltid ofrene
• Samfunnstoppene har skylden for alt
• Fengsel har ingenting for seg

Slipp fangene fri, det er vår, altså.

Vanebos erfaringer rimer godt med mine egne, og for å vise litt mer konkret hva studenter i faget egentlig skal drive med har jeg bestemt meg for å publisere min egen skriftlige eksamen i innføringsemnet i kriminologi ved UiO. Jeg er, ikke uventet, litt kritisk til gospelet fra pensumlitteraturen.

Oppgavetekst:

«Bruk kriminalstatistikken til å beskrive og sammenlikne utviklingen over tid av lovbruddene drap, voldtekt og narkotikaforbrytelse. Drøft, med støtte i pensum, mulige årsaker til utviklingen av de tre lovbruddene slik den framstår i kriminalstatistikken.»

Drap, voldtekt og narkotika sett i lys av samfunnets utvikling

1    Innledning

1.1    Problemstilling

Er det mulig, ved å sammenlikne utviklingen innen utvalgte kategorier lovbrudd over tid med parallelt løpende utviklinger i samfunnet for øvrig, å si noe om eventuelle årsakssammenhenger mellom samfunnsutviklingen og kriminalitetsutviklingen?

1.2    Disposisjon

I denne teksten vil jeg innledningsvis definere enkelte nøkkelbegreper, og avklare hvilke deler av kriminalstatistikken jeg finner relevant i forhold til oppgaven. Dernest vil jeg beskrive og sammenlikne utviklingen mellom de tre kategoriene drap, voldtekt og narkotikaforbrytelse i statistikken jeg velger ut.

Videre vil jeg drøfte denne utviklingen i lys av blant annet annen relevant statistikk for å undersøke hvilke mulige årsaker som kan finnes, og hvilke som er mest plausible.

Avslutningsvis vil jeg om mulig trekke en konklusjon fra den forutgående diskusjon.

2.    Hoveddel

2.1    Om definisjoner og valg av statistikk

Ettersom klassebegrepet er i utstrakt bruk i den litteraturen jeg vil benytte meg av blir det vanskelig å komme utenom når jeg skal se på mulige sosiale sammenhenger med kriminalitetsutviklingen. Det er dermed hensiktsmessig å definere begrepet nærmere for denne tekstens kontekst.

Jeg vil først, heller enn en marxistisk tilnærming med et «eiendomsløst proletariat», et «eiendomsbesittende borgerskap» (Schafft, 2007, s. 117) eller et «kriminelt filleproletariat» (Hauge, 2001, s. 64) avgrense det til å bety de sosioøkonomiske forhold en gruppe individer lever under. De relevante forhold vil i denne sammenheng være indikert av variabler som virker rimelig å benytte for å fortelle noe om hva den sysselsatte befolkningen tjener og hvor mye rikere eller fattigere den blir årlig, hvilke boforhold befolkningen lever under, og hvor stor andel av befolkningen som regnes for å være i en økonomisk situasjon som medfører behov for særstøtte.

Grensene mellom de sosioøkonomiske sjiktene vil nødvendigvis være nokså vage når vi benytter slike kriterier, men jeg vil hevde det er rimelig å se på dem som minst like representative og nøyaktige for å beskrive de faktiske forhold som det ville vært å dele befolkningen inn i et marxistisk inspirert «proletariat» og «borgerskap».

Hva angår telleenhetene i statistikken vil jeg i all hovedsak benytte de samme definisjoner som Statistisk Sentralbyrå, men med enkelte tillegg. Når jeg henviser til «voldtekt m.m.» omfatter det her også seksuell omgang «med bevisstløs» samt «ved trusler, underfundig adferd o.l.», på bakgrunn av ordlyden i lovverket hvor disse typer overgrep også skal straffes som voldtekt (Straffeloven, § 192). Voldtektsforsøk er også inkludert. Lovbrudd statistikkført som «voldtekt» er omtalt som dette, og i tabeller oppført som «voldtekt alene». I kategorien «narkotikaforbrytelser» er grove sådanne inkludert.

Ettersom jeg vil undersøke sosiale sammenhenger er kategorien «voldskriminalitet» også tatt med for sammenlikning hvor det virker relevant, på bakgrunn av at slik kriminalitet, likesom drap, faller under voldsparagrafene i straffelovens kapittel 22 (Giertsen, 2007, s. 180).
Hva tidsrom angår har jeg valgt å fokusere på perioden 1993-2009. Alle tall hentet fra kriminalstatistikken kommer fra 2009-utgaven av publikasjonen, for å kunne gjøre mest mulig nøyaktige sammenlikninger med tidligere år; dobbeltregistreringer som fra og med 2001 ble slettet, jfr. 2001-utgaven av publikasjonens kap. 2, er dermed ikke regnet med.

Delen av kriminalstatistikken jeg har valgt å fokusere på er antall anmeldte forhold, da dette frigjør meg fra feilkilder som at samme gjerningsperson kan fengsles flere ganger i løpet av et år, eller kan ha begått flere lovbrudd men fortsatt statistikkføres med kun hovedlovbruddet. Videre er ikke effektiviteten på kontrollapparatet, målt i oppklaringsprosent og hvor mange gjerningspersoner som møtes med straffereaksjoner, av umiddelbar relevans for denne tekstens fokus; altså samfunnets utvikling.

Statistikken for siktelser, fengslinger, etterforskede lovbrudd m.m. vil både bli påvirket av endringer i statistikken for anmeldelser (Olaussen, 1996, s. 5), og på det nevnte grunnlaget måtte regnes som mindre nøyaktige for å få oversikt over det totale kriminalitetsbildet på en måte som er relevant i lys av denne tekstens problemstilling.

2.2    Utvikling innen statistikken for drap, voldtekter og narkotikaforbrytelser
For å få et godt bilde av utviklingen for drap, voldtekter og narkotikaforbrytelser kan det være hensiktsmessig å se disse typene kriminalitet opp mot det øvrige kriminalitetsbildet. Som fremgår av tabell 1 er drap i dag den klart minst frekvente forbrytelsekategorien i utvalget; det anmeldes omlag 35 voldtekter m.m. for hvert drap, men i forhold til narkotikaforbrytelser må selv hele hovedkategorien «seksualkriminalitet» kunne kalles en heller marginal størrelse. Likevel utgjør selv ikke narkotikaforbrytelser som enkeltstående kategori mer enn drøyt 14 % av alle forbrytelser; eller omlag 10 % av all anmeldt kriminalitet.

I 1993 utgjorde denne kategorien kun rundt 5.5 % av forbrytelsene, eller under 4 % av all kriminalitet. Selv om det har vært en stabil vekst i den totale kriminaliteten, og antall voldtekter m.m. i perioden ble mer enn fordoblet – og andelen denne kategorien utgjør av anmeldte forbrytelser steg fra omlag 0.21 % til 0.28 % – er veksten i narkotikaforbrytelser uforliknelig i statistikken.

Hva drap angår ble det anmeldt 38 forhold i 1993 mot 29 i 2009; øyensynlig en kraftig nedgang, men ved å se nærmere på statistikken fremkommer at 2009 er et bunn-år – snittet for perioden for drap er 37,76 tilfeller per år, med et standardavvik på hele 6,13. Det kan dermed umiddelbart late til at det ikke har vært noen klar utvikling innen drapsstatistikken i forhold til de øvrige kategoriene.

Det som da gjenstår av interesse i drapsstatistikken er hvorvidt enkelte år skiller seg ut fra de øvrige, og hvorvidt slike spesielle år i noen grad sammenfaller med statistikken for de andre typer kriminalitet – noe vi finner i 2001. Antall anmeldte drap registrerer her et fall til 37 tilfeller, mot 48 året før og 46 året etter. Dette sammenfaller med en tilsvarende nedgang i antall anmeldte forhold totalt, en svak nedgang i anmeldte voldtekter m.m., stagnasjon i en treårig kraftig vekst i anmeldt voldskriminalitet – og en rekordhøy topp i anmeldte narkotikaforbrytelser. 2001 skiller seg likevel ikke ut hva statistikken for voldtekt alene angår; denne er også den eneste av de tre statistikkområdene hvor utviklingen er svært jevn gjennom hele perioden, med en svak økning i veksten som startet i 2000 og fortsetter ut hele perioden.

Narkotikastatistikken er kanskje den mest spesielle av de tre i og med at det frem til 1994 er registrert forholdsvis få anmeldelser – det ble for eksempel anmeldt omlag 3300 færre tilfeller av narkotikakriminalitet enn voldskriminalitet de to første årene av perioden – mens det fra og med 1995 forekommer en eksplosiv vekst. Mens veksten i voldskriminalitet er relativt jevn øker antall narkotikaforbrytelser i gjennomsnitt med 4671 tilfeller årlig frem til og med 2001, hvor det er registrert 22071 flere narkotikaforbrytelser enn voldsforbrytelser.

Videre kunne narkotikakriminaliteten hevdes å skille seg ut fra drap og voldtekter i at denne alene av disse kategorier kan hevdes å falle under det utvidete samlebegrep «vinningskriminalitet» på en meningsfull måte – i den forstand at det i denne kategorien finnes «narkohaier» som bryter loven for profitt. Dette kan dog igjen argumenteres mot ved å vise til at mange selgere også er brukere, som kanhende selger for å finansiere eget forbruk (Christie og Bruun, 2003, s. 77, 89-93).

2.3    Mulige årsakssammenhenger

Problematisering av narkotikabruk som ungdomsfenomen (Christie og Bruun, 2003, s. 17-18, 160-162) eller insinuering av at dette er et vanlig sådant (ibid., s. 115-116, 146) synes ikke å være uvanlig i den faglige narkotikadiskurs. Dersom slike antagelser medfører riktighet vil det være rimelig å anta at økninger i enten størrelse på ungdomskohorten eller omfang av narkotikaforbrytelser ville være gjenspeilt i den andre av disse. Som fremgår av tallene i tabell 2, som grovt sett svarer til antall 15-åringer per år i perioden 1993-2009, later dette ikke til å stemme. Selv om det er registrert en viss oppgang i antall levendefødte fra 1987-1990 korresponderer dette ikke klart med tallene for narkotikaforbrytelser.

Registrert bruk av narkotiske stoffer blant Oslo-ungdom økte dog merkbart fra 1993 til 2001 (Christie og Bruun, 2003, s. 219), og utviklingen samsvarer godt med figur 1 over anmeldelser av besittelse og bruk. Dette kan tyde på at det har funnet sted en kulturendring blant unge, og i unges forhold til narkotika. Hvorvidt slike endringer i statistikken er det som driver frem endringer i kontrollapparatets reaksjoner – i dette tilfelle økt frekvens av anmeldte narkotikaforhold – eller vice versa er uvisst, men det virker rimelig å anta at flere anmeldelser ikke utelukkende kan begrunnes med at kontrollapparatet ønsker å «gjøre mer av det hittil virkningsløse» (ibid., s. 219) – men også at det faktisk begås flere straffbare handlinger.

Dette er ikke ensbetydende med at det ikke har skjedd endringer i forhold til ordensmaktens virkemåte. Dersom vi går ut fra at det store flertall anmeldelser for besittelse og bruk av narkotika kommer fra påtalemyndigheten kan det vel heller trygt sies at kontrollapparatet i løpet av få år omprioriterte å reagere på slik kriminalitet fra svært lavt til meget høyt. Her finnes en parallell til hvordan på samme måte grafitti, i samme tidsrom, ble omdefinert fra kunstnerisk aktivitet til hærverk (Finstad, 2006, s. 70). En slik forklaring kan hevdes støttet av Ervik (2007, s. 230-231) når hun viser til Høigård og Balvigs «Kriminalitet og straff i tall og tekst», hvor forfatterne sies å hevde at «økning i narkotikalovbrudd forteller mer om økte ressurser til narkotikakontroll enn at salg og bruk av narkotika øker».

Hva kan så ha forårsaket en slik omprioritering? En bakenforliggende politisk motivasjon virker lite plausibelt, all den tid endringen kom tilsynelatende plutselig, midt i regjeringsperioden til Brundtland III. Videre forble endringen i effekt, som vist i stadig økende anmeldelsestall, gjennom både Jagland-regjeringen, Bondevik I og Stoltenberg I-regjeringene. Det kom riktig nok et kraftig fall i anmeldelser under Bondevik II, og et nytt hopp under Stoltenberg II, men disse tallene er så tvetydige at ingen klar konklusjon kan trekkes.

At veksten i de utvalgte typene kriminalitet skal skyldes klassekamp eller det kapitalistiske systemets urettferdighet, som forklart av marxistisk orientert konfliktteori (Hauge, 2001, s. 124-125), kan virke tilsvarende lite plausibelt av flere årsaker. Dersom vi, som innledningsvis forklart, forholder oss til mindre politisk ladede størrelser – så som sosioøkonomisk status – er det flere indikatorer på at en vidstrakt konflikt mellom fattig og rik ikke er tilstrekkelig forklaring på utviklingen. Først og fremst av disse er antallet mennesker i dagens Norge som lever nederst på den sosioøkonomiske rangstigen; sosialhjelpsmottakere.

I løpet av perioden gikk, som illustrert i figur 2, antall mennesker i denne kategorien ned fra 165865 i 1993, til 109349 i 2009; et fall på omlag 35 %. Det eneste året med en nevneverdig oppgang fra det foregående var i 2003; som sammenfaller med en nedgang, snarere enn vekst, i den anmeldte kriminaliteten. Disse momentene samsvarer dårlig med at en betydelig underklasse skulle være ansvarlig for at forbrytelser blir begått, dersom en anerkjenner at sosialhjelpsmottakere i Norge er det nærmeste en har en slik.

På den annen side, dersom en ikke anerkjenner dette premisset, men heller holder at det er arbeiderklassens tilværelse i blodslit og fattigdom – som Willem Bonger kan sies å ha hevdet, og som også sikter på å forklare voldtekter og drap (Hauge, 2001, s. 64-66) – som driver denne til kriminalitet, holder det ikke å se på sosialhjelpsmottakerne.

Som vist i figur 3 har det gjennom hele perioden vært positiv reallønnsvekst i Norge; på mellom 0,7 % og 4,2 % – og gjennomsnittlig lønn per normalårsverk i kroner er over doblet på 17 år. Dersom høyere inntekt ikke er tilstrekkelig for å illustrere en bedring i de sosioøkonomiske forhold kan det også vises til at boareal i kvadratmeter per person i landet fra 1993 til 2008 steg fra 49 til 56, jfr. tabell 3.

Dersom sosioøkonomisk undertrykkelse dermed ikke kan hevdes å forklare økningen i voldtekter og narkotikakriminalitet kunne det likevel hevdes å finnes en alternativ bruk av begrepet; altså «ny norsk underklasse» som beskrivende for de forhold mange innvandrere lever under (Larsen, 2007, s. 156). Det hevdes tidvis at innvandrere, især innvandrerungdom, som lever i et samfunn som ikke anerkjenner dem som likeverdige blir redusert til tapere og ofre (Larsen, 1992, s. 87); og at når de således «sviktes av alle», utsettes for rasisme eller er del av en «kultur i indre eksil» tyr til voldsbruk (ibid., s. 89, 90, 131). Sterk vekst i den ikke-vestlige innvandringen til Norge, som vist i figur 4, speiles dog ikke i drapsstatistikken, som dersom disse påstandene er holdbare kan tyde på at innvandrere nå i større grad enn tidligere aksepteres.

Like relevant kan være hvordan æresbegrepet øyensynlig tillegges stor vekt av unge utenlandske lovbrytere såvel som av kriminologer, og konseptet «ære» integreres i de førstnevntes «verdighet» (Larsen, 1992, s. 132). Det kan her virke rimelig å vise til at æresbegrepet i stor grad har falt ut av den moderne vestlige verdensanskuelse (Berger, 1984, s. 149) til fordel for nettopp en mer individorientert verdighet, og at bakgrunnen for dette kan hevdes å være en modernisering med blant annet dekonstruksjon av hierarkiske samfunnsstrukturer og en løsrivelse av individers identiteter fra deres institusjonelle roller som resultat (ibid., s. 151-152, 154 og Hauge, 2001, s. 149). Disse endringene kan videre sies å ha muliggjort tilstedeværelsen av den prosess av selvrealisering som kan sies etterspurt når de samme ungdommene hevdes å miste muligheten til å få tilhørighet i samfunnet som de menneskene de opplever seg selv som, grunnet undertrykkelse av blant annet æresbegrepet (ibid., s. 156 og Larsen, 1992, s. 133).

På denne bakgrunnen vil det kunne hevdes at æresbegrepets fremherskende status i innvandrermiljøer som mulig forklaring på kriminalitetsutviklingen i samfunnet må sies svekket. Dersom et sterkt ønske om individuell selvrealisering muliggjort av individuell verdighet skal operere i et individ med sterk institusjonell æresfølelse, vil dette også fremkalle kognitiv dissonans (Passer m.fl., 2009, s. 611).

3    Konklusjon

Med tanke på denne tekstens lengdebegrensning er det åpenbart vanskelig å skulle forsøke å klart konkludere på bakgrunn av den forutgående diskusjon. Kriminalitetsutvikling er et så omfattende område at det vil kreve en mye grundigere gjennomgang enn den som ligger innenfor denne tekstens rammeverk – om det i det hele tatt lar seg gjøre.

Like fullt kan det synes som en kan, som detaljert i problemstillingen, si noe om mulige årsakssammenhenger. Ved å benytte statistikk som hovedverktøy er det lite som kan definitivt avkreftes, ettersom statistisk korrelasjon ikke kan bevise årsakssammenhenger – ellers kunne en på bakgrunn av statistikken hevde at økt velstand medfører tredobling av voldtektsanmeldelser. Statistikken kan dog gi en pekepinn i riktig retning, og gi opphav til nye tilnærmingsmetoder som i sin tur kan gi klarere svar enn statistikken er i stand til på egen hånd.

Litteraturliste

Berger, Peter (1984): «On the obsolescence of the concept of honour». I : Liberalism and its critics. Michael Sandel (red.).
New York : New York University Press
Christie, Nils og Kettil Bruun (2003): Den gode fiende : narkotikapolitikk i Norden
Oslo : Universitetsforlaget
Ervik, Randi (2007): «Rusmidler og kriminalitet». I : Kriminologi. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
Finstad, Liv (2006): «Politisosiologi». I : Straff og rett. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
Giertsen, Hedda (2007): «Vold». I : Kriminologi. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
Hauge, Ragnar (2001): Kriminaliteten årsaker. Utsnitt av kriminologiens historie
Oslo : Universitetsforlaget
Larsen, Guri (1992):  Brødre. Æreskamp og hjemløshet blant innvandringens ungdom
Oslo : Pax Forlag
Larsen, Guri (2007): «Innvandrede folkeslag og kriminalitet». I : Kriminologi. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
Olaussen, Leif Petter (1996): Kriminalstatistikk som målestokk for kriminalitetsutviklingen
Oslo : Institutt for kriminologi. (Stensilserien, nr. 85)
Passer, Smith og Ronald Smith, Nigel Holt, Andy Bremner, Ed Sutherland, Michael Vliek (2009): Psychology: The science of mind and behaviour
Berkshire : McGraw-Hill Education
Schafft, Angelika (2007): «Kriminalitet, sosial bakgrunn og kontroll». I : Kriminologi. Liv Finstad og Cecilie Høigård (red.).
Oslo : Pax Forlag
SSB: Befolkningsstatistikk. Befolkningsendringer i kommunene. 1951-2010. Tabell 0. URL: http://www.ssb.no/emner/02/02/folkendrhist/tabeller/tab/00.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Tabell 6. URL: http://www.ssb.no/innvbef/tab-2010-04-29-06.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Kriminalstatistikken. Tabell 1. URL: http://www.ssb.no/emner/03/05/a_krim_tab/tab/tab-2010-04-15-01.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Kriminalstatistikken. Tabell 5. URL: http://www.ssb.no/emner/03/05/a_krim_tab/tab/tab-2007-08-13-05.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Sosiale indikatorer. Tabell 7. URL: http://www.ssb.no/sosind/tab-2009-12-07-07.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Sosiale indikatorer. Tabell 8. URL: http://www.ssb.no/sosind/tab-2009-12-07-08.html [lesedato 07.10.10]
SSB: Statistisk årbok. Tabell 1. URL: http://www.ssb.no/histstat/aarbok/ht-0901-lonn.html [lesedato 07.10.10]
Straffeloven. Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 nr. 10.

Oppgaven i sin helhet, ferdig.

Oppgaven skulle vært mye lengre, og jeg ville satt pris på å få gjøre den mer fyldig – da ville jeg også kunne konkludert mer skikkelig. Likevel er argumentene mine stort sett så godt støttet som en kan forvente innenfor en maksgrense på 2400 ord. Oppgaven ble for øvrig vurdert til karakteren C av sensor. Den muntlige begrunnelsen – skriftlig begrunnelse var ikke et alternativ – var at oppgaven hadde benyttet litt lite pensum; og støttet seg for mye på sekundærlitteratur. Litteraturlisten taler forhåpentligvis for seg på dette punktet.

Poenget jeg presenterer gjennomgående, for de av dere som hoppet elegant til bunnen av innlegget, er at de fleste argumentene kriminologiens fanebærere presenterer gjennom pensum ikke kan forsvares. Ikke engang i møte med motargumentene til en stakkarslig student på innføringsemnet i faget.