Noe kreativt

Torsdag kunne en lese i Klassekampen at velgere stryker “unorske navn” fra lister, og at denne tendensen går igjen hos alle partier unntatt Venstre, KrF og Rødt. Arbeiderpartiets Khalid Mahmood topper lista over strøkne kandidater; hele 2120 AP-velgere ønsket ved fjorårets valg ikke å gi ham sin stemme.

Mahmood kommenterer at det på bakgrunn av dette må kunne sies å være viktig for innvandrerpolitikere å ha stor oppslutning i innvandrermiljøer, og synes dermed å insinuere at folk stemmer på mennesker av samme etnisitet som dem selv, først og fremst.

- Hvis innvandrerpolitikerne ikke hadde den støtten og populariteten vi har blant våre egne, ville vi hatt ganske blendahvite kommunestyrer i Norge.

Utsagn som dette kan gi en pekepinn på hvorfor “blendahvite” nordmenn velger bort Mahmood når de avgir sine stemmer. Gjengs oppfatning i Norge er vel gjerne at en folkevalgt politiker skal ivareta hele samfunnets interesser, uavhengig av etnisitet eller hudfarge. Når en politiker begynner å omtale gitte etniske grupper som “sine egne” kan det fort tenkes å fremmedgjøre de som ikke får innpass i denne eksklusive gruppen.

Kampanjer på villspor

Heldigvis er det neppe slik at flertallet av politikere med innvandrerbakgrunn deler Mahmoods “oss og dem”-grunnsyn. For enkelte kan det heller være velmente “positive tiltak” som er å klandre, så som kampanjer for å få innvandrere til urnene. Dersom disse kampanjene utformes i retning å skulle få innvandrere til å stemme på andre innvandrere utelukkende fordi de er innvandrere – heller enn fordi de er dyktige og engasjerte i viktige saker – vil det ikke bare kunne fremmedgjøre disse politikerne for majoriteten, men også kunne virke mot sin hensikt i forhold til målgruppen.

I 2007 uttalte Dhayalan Velauthapillai, leder for den landsdekkende kampanjen “Alle stemmer” i regi av KIM, til bt.no at faktorer som språkproblemer, lav utdanning, mistillit til politikere og vansker med å se forskjell på partiene er viktige grunner til at mange innvandrere ikke bruker sin stemmerett. Ut fra dette kunne det vært på sin plass å tro at kampanjen ville rettet seg mot disse problemene, men i rapporten fra KIMs landskonferanse i 2007, under samme tittel som kampanjen, fastslås at å “sette minoritetssaker på dagsordenen” har forrang for det vagere “øke valgdeltakelsen blant innvandrerbefolkningen”.

Et slikt fokus er kanskje forståelig fra KIM, men det går like fullt ikke inn på kjernen i problemet – at innvandrere ofte ikke stemmer fordi de ikke vet hvordan, hvorfor eller på hvem. Er ikke dette også viktige grunner til at etniske nordmenn ikke bruker sin stemmerett? I så tilfelle bør kampanjer for å øke valgdeltakelse heller ta sikte på å få frem forskjeller på partier, samt forklare hvordan en går frem for å stemme, snarere enn å fokusere på at det finnes kandidater med minoritetsbakgrunn.

Kvotering neste?

Kampanjearbeid omtales likevel som viktig av leder for Antirasistisk Senter, Kari Helen Partapuoli, uten at hun omtaler utformingen av kampanjene – før hun like godt foreslår å kvotere inn minoriteter i politikken, som om fremmedgjøring ovenfor majoriteten ikke var et stort nok problem fra før. Heldigvis er det flere politikere med minoritetsbakgrunn som hverken følger Mahmoods “oss mot dem”-tankegang eller Partapuolis øyensynlige ønske om å fokusere på minoritetspolitikere som medlemmer av en minoritet heller enn av et parti.

Høyres Sheikh Aamir Javed kritiserte i 2006 dagbladets journalist for nettopp en slik “oss mot dem”-linje, og SVs Akhtar Chaudhry uttaler i samme sak at selv om representanter nok vil være ekstra interesserte i sitt eget miljø er de fortsatt representanter for hele befolkningen. Sepideh Sadeghi, den gang også fra SV, omtalte seg selv som sosialist heller enn innvandringspolitiker, mens Yousuf Gilani fra Arbeiderpariet på sin side mente det var et problem at innvandrerpolitikere reklamerte for sin etnisitet før valgene.

Nå skal det sies at Gilani mente problemet bunnet i at de etter valget ble bundet av partiprogrammer og en politisk korrekt tone istedet for å fokusere på innvandringsspørsmål. At partiprogrammene for mange er det som avgjør hvilket parti de skal stemme på var visst ikke så viktig, og hva tvungen politisk korrekthet angår vil jeg bare anta det varierer fra parti til parti. Han er likevel inne på noe; å fokusere kraftig på etnisitet er ikke til noens beste.

Politikere for hele folket

Kommunevalget neste år nærmer seg med stormskritt, og mange gode kandidater fra mange forskjellige partier står på mange forskjellige lister i mange forskjellige kommuner. Et mindretall av disse har ikke-vestlig bakgrunn, og dermed ikke-vestlige navn. Å anta at dette alene skal være grunnen til at en stor mengde velgere vil stryke dem fra listene må sies å være en kraftig undervurdering av velgernes evne til å orientere seg.

At trenden kommer til å fortsette er dog sannsynlig; og mange minoritetspolitikere vil nok bli strøket fra lister, inkludert de som ikke har gjort noe for å fortjene det. Dette kommer til å fortsette så lenge mediene fremstiller minoritetspolitikere som kun interessert i minoritetsspørsmål, så lenge velmenende kampanjer promoterer minoritetspolitikere som kvalifiserte fordi de er fra en minoritet,og så lenge et mindretall minoritetspolitikere forsøker å fri til minoriteter på en måte som fremmedgjør dem for majoriteten.

En god måte å motvirke en slik tendens på vil være å innse at så godt som alle politiske spørsmål er like relevante for alle grupper av befolkningen. Vi blir alle berørt av innvandringsspørsmål, og det er unødvendig å dytte frem innvandrere i søkelyset når disse omtales. Vi blir alle berørt av samferdelsspørsmål, og det er ingen grunn til å styre unna innvandrere når disse er aktuelle. Dersom en ønsker å få opp valgdeltakelsen hos innvandrere er det beste en kan gjøre å fokusere på hvilke partier som står for hva, akkurat som når en prøver å få opp valgdeltakelsen hos etniske nordmenn. Dersom en ønsker å få ned tendensen til å stryke kandidater med minoritetsbakgrunn er det på tide å behandle dem som politikere for hele folket snarere enn talsmenn for en løst definert gruppe “minoriteter”.

Afrika er noe så spesielt som et helt kontinent preget av uro, mangel på stabilitet, korrupsjon, kriger, folkemord og sult – dette er i alle fall det inntrykk vi får presentert via mediene. Spesielt plaget er områdene sør for Sahara; en ørken som i seg selv er av interesse. Med et areal på omkring ni millioner kvadratkilometer dekker den nesten en tredjedel av Afrika; eller et område på størrelse med enten USA eller Europa. Sahara ligger like nord for ekvator, og er dermed ikke særlig plaget med fenomener som mørketid – eller vinter, for den saks skyld. Året rundt er det stort sett like mye sol hver eneste dag som dagen før. Selv om det sies å ligge enorme ferskvannreservoarer begravet under ørkenen tilhører regn sjeldenhetene – men når det først kommer merker man det til gangs.

Fattigdom har til alle tider og på alle kontinenter stort sett ført med seg kriger, hungersnød og mangel på stabilitet. Når folk ikke har penger til å kjøpe mat er hver dag enten en kamp mot andre mennesker eller mot naturkreftene for å overleve. En familie som er avhengig av godt vær og hardt arbeid for overlevelse vil ikke prioritere å sende sine barn vekk for å gå på skole – og i alle fall ikke når skolegang koster penger – all den tid alternativet er å ha ekstra par hender til å drive jorden.

Med disse momentene i bakhodet, la oss så se på en av de største utfordringene det moderne mennesket står ovenfor: Energimangel. Vi er per i dag svært avhengig av olje for å drive vår industri, våre fremkomstmidler og vårt landbruk. Vi har enorme oljereserver liggende under diverse hav, marker og ørkener, men disse vil like fullt en dag bli oppbrukt. Et alternativ til oljen er kull; lite gunstig i seg selv for å drive jet- eller bilmotorer, men en kan fortsatt brenne det for å generere elektrisitet – hadde det bare ikke vært for all forurensingen slikt skaper. Et annet alternativ er atomkraft; her er ikke utslippene noe problem, avfallet og faren for nedsmelting er dog desto verre. Både thorium og fusjon fremholdes som hellige graler på dette feltet – den ene kanskje mer realistisk så enn den andre – men inntil videre er ingen av disse plausible, og vi vil være tjent med å se oss om etter enda flere alternativer.

Ett slikt alternativ er godt kjent, da vi har benyttet oss av det alt siden før vi kravlet ned fra trærne.

Den endelige løsningen

Dersom vi kan enes om at Afrika har et problem, og at dette problemet bunner i fattigdom, må en eventuell løsning dreie seg om å utslette denne. Videre, dersom vi kan enes om at menneskeheten under ett har et problem, og at dette problemet bunner i mangel på rene, sikre kilder til energi, må en eventuell løsning dreie seg om å finne en slik. Det er en reell mulighet for at det finnes én løsning som vil ta hånd om begge disse problemene, og denne løsningen finner vi paradoksalt nok på et av verdens mest ugjestmilde steder – nevnte ørken; Sahara.

La meg hoppe rett til poenget: I Mojave-ørkenen i USA finner man SEGS; verdens største solenergiverk. Dette dekker et areal på 6.5 kvadratkilometer, og yter maksimalt 354 MW. Dersom dette skal være en målestokk vil et solenergiverk som dekker hele Sahara yte maksimalt 81 TW; drøyt 6 ganger vårt totale globale kraftforbruk. Dersom vi istedet tar utgangspunkt i en solinnstråling på 250 W per kvadratmeter – et nokså konservativt anslag – og antar at halvparten av dette kan utnyttes med moderne teknologi vil et slikt kraftverk yte hele 2.25 PW; eller 170 ganger det globale kraftforbruket. Selv om vi kun bruker to tredeler av arealet til solenergi og resten går til infrastruktur, bebyggelse, dyrket mark og nasjonalparker ender vi med fantastiske mengder elektrisitet, uavhengig av hvilken av beregningsmodellene vi ser på.

Et prosjekt for å bygge et slikt kraftverk vil måtte kunne kalles ambisiøst. Alle tidligere tiders underverker vil blekne i sammenlikning. Det vil også kreve enorme mengder arbeidskraft, som i sin tur betyr at en vil få enorme mengder lønnsarbeidere på tvers over det afrikanske kontinent. Disse vil kreve mat, husly, helsetjenester og infrastruktur – som igjen vil generere nye arbeidsplasser. Familier som tidligere var avhengige av godt vær og hardt kroppsarbeid vil ha en inntekt, og dermed mulighet til å sende sine barn i skole – skoler som vil behøve lærere. Hele veien genereres nye arbeidsplasser, og Afrika vil sitte igjen som en verdifull handelspartner som vil begynne å kjøpe varer fra vesten fremfor å motta bistandspenger og å selge unna ubehandlede råvarer til spottpris. Energi til et nytt, industrialisert Afrika vil åpenbart heller ikke være et problem, og salg av strøm til Europa og Asia vil også være det som skaffer inntektene som vil drive en slik omveltning.

Utfordringene

Eierne vil nødvendigvis måtte komme fra Europa, USA og Asia, ettersom kapitalen som er nødvendig for å igangsette et slikt prosjekt kun eksisterer her. Dette vil nok en del mennesker kunne se på som etisk plagsomt, og begynne å klage om rovdrift på kontinentets naturressurser. En må likevel spørre seg, spiller det egentlig noen rolle hvor de som kan ta ut overskudd sitter så lenge Afrika løftes ut av fattigdom i prosessen? På motsatt side vil enkelte fremholde at jorden ikke har nok ressurser til at særlig mange kan leve i samme type velstand som vi i vesten. Denne påstanden har en kime av sannhet, men denne vil jeg hevde ligger i at vi ikke per i dag kan generere på langt nær nok energi – et problem vi her effektivt løser.

Mangel på god, fruktbar jord bør ikke regnes som et problem. På den ene side går som oftest fertiliteten i en befolkning ned når rikdommen går opp, den globale befolkningsveksten ser alt i dag ut til å flate ut, og den dyrkbare marken som er tilgjengelig må kunne regnes som tilstrekkelig for å mate hele klodens befolkning uten store vansker. Dersom en skal peke på problemer her ligger disse først og fremst i mangelen på moderne teknikk for best mulig å utnytte det tilgjengelige arealet, som i sin tur kommer av en mangel på økonomiske midler, som i sin tur kommer av mangel på betalingsvillige kunder. Mangel på ferskvann må også kunne avskrives: Vannet eksisterer som nevnt under bakken, og behøver kun å bli pumpet opp – en kjent problemstilling fra store deler av Afrika den dag i dag, som vi enkelt nok er i stand til å løse så lenge viljen og kapitalen er der.

Et av de største ankepunktene er heller, paradoksalt nok, effekten et slikt kolossalt energiverk kan komme til å ha på miljøet. Ørkenområder reflekterer sollys i svært høy grad, men vi vil med et slikt verk heller absorbere all solenergien som i dag reflekteres fra verdens største sandørken. Hvilken effekt dette vil ha på klimaet må noen med mer kompetanse på klimatologi enn meg regne seg frem til, men det synes umiddelbart å måtte ha en viss effekt.

Alt dette forutsetter uansett vilje. Kapitalholdere må ha vilje til å satse, og alle nasjoner med territorialkrav i Sahara må ha vilje til å la et slikt prosjekt utvikle seg i fred. Å leie inn en privat hær for å sørge for sikkerhet kan neppe tenkes å være ønskelig – selv om dette riktignok også ville skapt en del arbeidsplasser – og en må derfor sørge for at alle involverte land tar ansvar, så et slikt kraftverk ikke bare blir enda et fokuspunkt for konflikter, enda en ressurs å krangle over.

En idealistisk drøm?

Med alt dette på plass vil det kanskje være mulig med en grønn fremtid for et plaget kontinent – og for resten av verden med det. En fremtid hvor dagens ugjestmilde ørken erstattes av idylliske småbyer langs brede motorveier, gjennom en skog av speil og solceller. En fremtid hvor fattigdom sakte men sikkert fases ut, til fordel for en mer rettferdig, samhandlende og fredelig verden.

I en sak på The Huffington Post gir Omid Memarian en steg-for-steg liste over tiltak for å bekjempe Internett-sensur i Iran. Med fri tilgang på informasjon, samt fri mulighet til å kommunisere med omverdenen, antas det at forholdene vil bedres for arbeidet med å bygge opp menneskerettigheter og demokrati i landet. Det samme gjelder flere land med sterk sensur verden over, og i egeninteressens navn kan nevnes at slike land gjerne kjennetegnes av radikalisme – som i tur gir grobunn for ymse mørke krefter og eksport av uønskede holdninger såvel som terrorisme.

Uten Internett, selv med den begrensede tilgangen iranere flest har, ville neppe Vesten fått vite stort om de faktiske forhold i landet. Regimets uttalelser måtte nesten blitt tatt for god fisk. Nyheter om demonstrasjoner ville trolig ikke nådd ut til våre deler av verden, og konsekvensene ville kunne blitt svært alvorlige for svært mange flere av demonstrantene. Av dette bør vi kunne slutte at arbeid mot Internett-sensur i Iran er av det gode.

Mulige tiltak

Memarian kommer med mange gode forslag i forhold til å lette på vestlige sanksjoner mot Iran, ettersom disse også medfører at iranske borgere ikke får tilgang på de produkter og tjenester vi kan benytte for å kommunisere. Å tillate IP-adresser i Iran å laste ned Google Chrome og å reklamere på Google eller Facebook kan kanskje høres ut som småtteri, men førstnevnte er en av de sikreste nettlesere som finnes, og sistnevnte er et tiltak som en kan benytte enten for å spre sitt budskap, eller for å tjene litt penger til sitt arbeide.

Ut over dette er flere mer konkrete tiltak listet opp. Det foreslås å kjøpe Skype-kreditter til aktivister i Iran, så disse kan foreta sikre, internasjonale telefonsamtaler. Det foreslås å sette av en satelitt med militær kommunikasjonsteknologi for å hindre regimet i å blokkere signaler, samt å gi iranske borgere gratis satelitt-basert nett-tilgang og gratis antivirus- og sikkerhetsprogramvare.

Mens disse tiltakene i og for seg ikke er så dumme forutsetter den første kategorien at en får byråkrater verden over med på laget, og den siste koster fryktelig mye penger. Med andre ord; ingen av delene er spesielt kjapt gjennomført, og begge delene krever mye organisering utenfor Iran.

De to store

Det er dog to tiltak i sistnevnte kategori jeg ikke har nevnt. Memarian starter og avslutter sin liste over konkrete tiltak med henholdsvis innkjøp av VPN-kontoer til aktivister og journalister i Iran, og å få til en nettbasert E-post-tjeneste med svært høy grad av sikkerhet mot inntrengere. Et VPN, eller virtuelt privat nettverk, er enkelt forklart et “nettverk inni nettverket”, og lar brukere som er pålogget interagere som om de var på et lukket, lokalt Internett for seg selv.

VPN-tiltaket er godt i teorien, men det forutsetter altså at en oppsøker en VPN-tilbyder, kjøper inn konti – tallfestet til mellom 100 og 500 – fra disse, og distribuerer dem via diverse nettsider til aktivister og journalister som man må kunne stole på. Dersom kun én av disse skulle bli kompromittert risikerer man dog at hele nettverket blir rullet opp – spesielt så dersom deltakerne deltar under fullt navn, og stoler på systemet. E-post-forslaget er også godt, men faller mer innenfor domenet til private aktører som f.eks. Google, Microsoft eller Yahoo! – og avhenger dermed av at sanksjonene som er på plass blir lettet på.

En bedre løsning

Med disse motargumentene i bakhodet må det kunne sies å være fint at alternativer til alle disse tiltakene allerede eksisterer, fungerer og er tilgjengelig. Jeg tenker da først og fremst på Freenet og Tor. Disse to systemene er designet for å kombinere sikkerhet, anonymitet og lav sporbarhet nettopp for å la mennesker kommunisere via Internett uten å engste seg over om myndighetene eller andre følger med på samtalen.

Uten å gå for mye i tekniske detaljer kan det sies at de to systemene fungerer på ganske forskjellige måter. Mens Freenet er et såkalt “Darknet”, hvor det “vanlige” Internett tilsidesettes til fordel for noe tilsvarende et VPN, men med et tildels ekstremt fokus på anonymitet, kryptering og ikke-eksistens av logger, legger Tor forholdene til rette for å kamuflere bruk av de fleste sider ved det ordinære Internett.

Begge deler har sine styrker og svakheter, men felles for dem er at de er operative den dag i dag. Iranske menneskerettsaktivister står fritt til å benytte dem til å kommunisere med vestlige politikere, journalister og sympatisører, og det sies de også å gjøre. Oppsett av systemene er ikke overveldende komplisert, og begge kan være oppe og i aksjon på nær sagt en hvilken som helst datamaskin i løpet av en knapp halvtime.

Norske forhold

Selvfølgelig er det ikke kun journalister og aktivister som kan benytte disse verktøyene for å slippe under myndighetenes radar. All slags uønsket aktivitet kan foregå over disse nettverkene, og det finnes knapt den ting en kan gjøre med det. Dette bringer oss hjem til Norge anno 2010, hvor EUs datalagringsdirektiv debatteres på alle fronter.

Med verktøy som Freenet og Tor fritt tilgjengelig – og dette er kun to av de største i en hel vrimmel av alternativer – hvilken effekt vil det egentlig ha på etterforskning av alvorlige forbrytelser at en lagrer hele befolkningens brukshistorikk av det ordinære Internett? Regner en virkelig med at disse verktøyene, som kan gi hele nasjoner muligheten til fri kommunikasjon, har gått – og vil fortsette å gå – kriminelle hus forbi?

Tror en virkelig at de verste kriminelle vil avsløre seg over et åpent og usikret Internett når alternativene er – og vil fortsette å være – fritt tilgjengelige for alle? I verste fall er det nærliggende å tro at en innføring av datalagringsdirektivet kun vil få flere av disse til å flytte seg over på alternative nettverk. Dette vil ytterligere vanskeliggjøre etterforskning. Dersom dette skulle skje vil det dessuten kunne gjøre det mindre ønskelig for aktivister verden over å bruke de samme, sikre nettverkene til å kommunisere, rett og slett fordi selve nettverkenes troverdighet vil kunne komme til å synke.

Om frihet

Vi har altså muligheten til å kommunisere fritt med mennesker som lever under alskens undertrykkende regimer allerede i dag; mange av dem trenger kun å bli gjort klar over muligheten, samt å få kontaktpunkter utenfor sine land som benytter de samme systemene.

Mennesker i Norge har enn så lenge ikke bruk for slike systemer for å kommunisere fritt med hverandre, men den dagen ser ut til å nærme seg med stormskritt – all den tid våre politikere i disse dager seriøst vurderer å overvåke hele befolkningen slik nevnte direktiv legger til rette for.

Hva som ved en eventuell innføring blir det neste er åpent for diskusjon, men som diskutert i et tidligere innlegg er de som for enhver pris vil sørge for vår sikkerhet som oftest mindre interessert i vår frihet. Det er dermed, ved en eventuell innføring, ikke utenkelig å spørre seg selv hvor snart vi alle vil bli iranere.

Det bør ikke overraske noen at Arbeiderpartiet mister oppslutning blant landets studenter; fra 32% i mai 2009 til 25,6% i dag. Før stortingsvalget var alle partiene enige om at 11 måneders studiestøtte var viktig å få innført; valglokalene rakk knapt å stenge før de gjenvalgte regjeringspartier fant ut at det ikke var så viktig likevel. Når så selv professorer, som ellers går så stille i de politiske dørene, angriper partiet for å være antiintellektuelt, bør studentenes skepsis være enkel nok å forstå ut fra egeninteresse alene.

Helga Pedersen har dog stor tiltro til studentenes evne til å orientere seg i samfunnet, og tror ikke det bare er den sviktende satsingen på forskning og utdanning som jager studenter til SV og Høyre:

Selv om studentene er opptatt av egen situasjon, så tror jeg de tenker på det generelle bildet når de oppgir hvilket parti de vil stemme på.

Dette stemmer nok ganske bra. Partiet som etter eget utsagn vil “bygge mer vei og jernbane over hele landet, og vedlikeholde bedre” har, i samarbeid med Senterpartiet, gjort Europas tredje mest punktlige jernbane til en av de dårligste. Under valgkampen var det en viss statsråd som fortalte folket at han ville bli sittende dersom AP gikk av med seieren, men ombestemte seg like etter valget, som etterhvert viste seg skjedde fordi han ønsket seg en karriere i privat næringsliv istedet. AP har en lang historie med bånd til PR-bransjen, så dette bør heller ikke overraske noen – men det forklarer også hvorfor partiet motarbeider lobbyist-registre.

Det vil være en grov undervurdering av landets studenter å tro at de ikke får slikt med seg. Det er derfor hyggelig å se at Pedersen ikke gjør en slik feil, men forstår at partiets veritable smørbrødliste av brutte løfter og vinglende politikk er det som jager studentene over til andre partier.

Etterhvert som samfunnet har utviklet seg, og flere saker har dukket opp på den politiske agenda, har den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i politikken blitt mindre tydelig, og for mange kan det det virke vanskelig å orientere seg. Er for eksempel miljøvern en høyre- eller venstresak? Og hva med sykehuskøer, mobbing i skole og på arbeidsplasser, eller forskning? Opp mot slike eksempler, som hverken kan sies å ha en klar høyre- eller venstreprofil, kan så aksen nesten virke irrelevant.

Om høyre- og venstresiden

Jeg vil fremholde at aksen er like relevant som før, men at enkeltsakene tar så mye oppmerksomhet at hovedlinjene i politikken forsvinner i bakgrunnen, spesielt i det enkeltsaksorienterte mediebildet. I siste instans er hele spørsmålet om hvor en ligger på aksen ikke definert av enkeltsaker, men hva en ønsker at statens rolle skal være; å sørge for individenes sikkerhet er venstresidens hellige gral, mens høyresiden prioriterer individenes frihet. Ens syn på hva statens størrelse og makt bør være er ikke det avgjørende for hvor man hører hjemme på aksen, ettersom disse vil stamme fra hvilken rolle man ønsker å gi staten, og dermed er symptomer på hvilken politisk retning man følger.

Dersom en mener at individets sikkerhet er noe individet bør ha frihet til å ivareta på egen hånd må en kunne sies å være høyrevridd. Hvor langt til høyre en befinner seg avgjøres av hvor store friheter en ønsker å gi statens borgere. Dersom en mener at individet ikke bør prøve å ivareta egen sikkerhet hører man til på venstresiden, og hvor langt til venstre en befinner seg avgjøres likedan av hvor tungt en vektlegger sikkerhet over friheter.

Ytterst til høyre kan en si å finne rene anarkister (ikke nødvendigvis beslektet med den politiske ideologien, som jeg fortsatt har til gode å se en rasjonelt holdbar beskrivelse av), som noe forenklet kan sies å ønske en eksistens hvor staten ikke ivaretar noen sikkerheter, og hvor individet er fullstendig fritt til å gjøre som det vil. Om noe slikt kan sies å være et faktisk samfunn i noen betydning av ordet kan vel gjerne diskuteres. Ytterst til venstre kan en så finne totalitært orienterte mennesker, som ønsker en allestedsnærværende statsmakt for å sikre individet mot absolutt alt, bortsett fra mot staten selv – ettersom den nødvendigvis vil behøve utvidede fullmakter for å oppfylle sin rolle. Slike samfunn har vært prøvd ut i større eller mindre grad over de siste hundre år, med nazi-Tyskland og Sovjetunionen som de kanskje mest kjente eksemplene.

Om den ytterste venstreside

Det sies gjerne, kanskje spesielt av dens sympatisører, at kommunismen ville vært en god idé dersom det ikke hadde vært for menneskelig egoisme. Bak dette ligger en tanke om at venstresiden egentlig er litt naiv, at den gjerne tror bedre om mennesker enn det som er tilfelle. Fraser om å yte etter evne, motta etter behov, holdes gjerne frem som eksempler på dette – hvorfor skulle vel noen sabotere et system hvor alle fikk det de har behov for?

Problemet er ikke umiddelbart enkelt å få øye på. Ett motargument er at mennesker har forskjellige behov, og forskjellig yteevne, og dette må fastsettes av staten. Potensialet for statens ansatte å berike seg selv med mer enn de behøver spretter gjerne frem som et annet motargument, men det er et grunnleggende problem som stikker dypere enn dette, og som er like gyldig også om en ser bort fra menneskers grådighet:

Ettersom statens rolle er å ivareta alle sikkerheter må den blant annet sørge for at alle individer får nøyaktig den mengde mat de behøver – både mer og mindre er tross alt helseskadelig – og ingen kan tillates å la noe ligge igjen på tallerkenen. Både mengde og frekvens på matinntak må altså overvåkes; det får ikke hjelpe om du ikke har matlyst. Alle nytelsesmidler som kan være skadelige må forbys, og de med potensielle helsebringende effekter – som alkohol – må porsjoneres ut til fastsatte tider, og i fastsatte mengder. All fysisk aktivitet som kan være helsebringende må gjøres obligatorisk for alle statens innbyggere, og slik kan vi fortsette – hvert minutt av dagen vil måtte styres av staten for å sikre at alle individer er så trygge som de kan være.

Selv om vi ser bort fra de praktiske vanskelighetene må dette kunne sies å være et svært lite ønskelig samfunn å leve i. Videre, er så dette et samfunn som er så naivt som enkelte gjerne hevder? Jeg vil påstå at det motsatte er tilfelle. Et svært venstrevridd samfunn er et hvor ingen individer anses som kapable til å ivareta sin egen helse, hvor ingen uttalelser kan aksepteres uten sensur (for slik å sikre at ingen blir fornærmet), hvor individenes ønsker om å velge sine egne ledere blir en absurd – og farlig, og dermed forbudt – tanke.

Om den ytterste høyreside

Det kan også sies å være naivt å tro at individer kan ivareta sin egen sikkerhet fullt ut, men så vil jeg påstå at et styringsløst samfunn ikke nødvendigvis kan kalles et samfunn. I ordets betydning ligger at mennesker samhandler og samarbeider etter gitte regler de har blitt enige om seg imellom, og når antallet mennesker i et samfunn blir stort nok vil disse reglene formaliseres som et lovverk, et fundament for en stat. Selv de mest innbitte markedsliberalister kan nok også enes om at vi behøver noe regulering av markedet; dels fordi uten et sentralt reguleringsorgan vil vi ikke ha en fungerende økonomi i det hele tatt. En fungerende, allment akseptert valuta er ett eksempel på en funksjon staten tilbyr. Dette er dermed utgangspunktet jeg vil benytte for å beskrive det ytterste høyresamfunnet, snarere enn statsmaktens absolutte fravær.

Et populært kjennetegn på et svært høyrevridd samfunn er mye og hard konkurranse. I dette finnes det en god dose sannhet; men som med påstanden om at høyresiden ønsker en minst mulig stat er konkurranse et symptom på høyresamfunnet, snarere enn ett mål eller en byggestein for dette. Konkurransen oppstår når mennesker står fritt til å forfølge den kurs de selv mener passer best for dem, og det er uunngåelig at enkelte vil lykkes bedre enn andre – og dermed at enkelte vil feile i sine forsøk på å lykkes. Ut fra dette trekker flere slutningen at høyresiden er kald og kynisk ettersom den vil tillate mennesker feile; men i siste instans er det ingen som tvinger individer som ikke lykkes til å prøve på det de altså ikke klarer å få til – de velger sin kurs selv.

I et høyresamfunn vil det å feile heller ikke nødvendigvis få katastrofale konsekvenser for individet, all den tid det er mulig å utvise forsiktighet – eventuelt, i god markedsorientert ånd, å kjøpe seg en forsikring. Dette forutsetter dog en inntekt som kan betale for denne forsikringen, og her støter vi på en annen utfordring, nemlig vanskene for fattige individer til å skaffe den egenkapital som skal til for å starte opp uten å risikere fullstendig kollaps. Likevel, uansett hvordan en ser på høyresamfunnet vil en se at det kjennetegnes av tiltro til individets evne til å lykkes med å ivareta egen sikkerhet. At frihet til å lykkes også innebærer frihet til å feile er ikke til å komme utenom, men kan det kalles en akseptabel pris å betale?

Et annet spørsmål er om staten i et høyresamfunn skal beskytte individene fra krefter det ikke på noe tenkelig vis kan beskytte seg mot på egenhånd, uavhengig av hvilke friheter det gis. Monopoler i markedet vil ikke være noe individer har store muligheter mot, disse vil også ha mulighet til å presse ut små aktører – og slik begrense individets frihet til fri konkurranse – og dermed kan et organ som et konkurransetilsyn være på sin plass; regulering også en høyrevridd person bør kunne støtte så lenge en kan enes om at individets frihet skal være i høysetet.

Avslutning

Det bør være tydelig nok at høyresamfunnet klart er å foretrekke foran venstresamfunnet sett fra individets standpunkt. Hvilket av disse som er å foretrekke for samfunnet som helhet er så et spørsmål om perspektiv. Dersom en har tiltro til enkeltmenneskets evne til innovasjon, medmenneskelighet og toleranse vil høyresamfunnet være å foretrekke, ettersom menneskene vil ha frihet til å utfolde også disse aspektene ved seg selv. Dersom en derimot konsekvent mistror enkeltmenneskets motiver, eller anser individer flest som inkompetente og ute av stand til å ivareta seg selv, andre, og det som anses som gode verdier, vil det virke mer gunstig for samfunnet å lene seg mot venstre og la staten styre i størst mulig grad.

Audun Lysbakken sier til Aftenposten at norsk integreringspolitikk er relativt vellykket, som en replikk til egen kommentar om at den sosiale kontrollen på Grønland er uakseptabel. Han begrunner sin påstand om en vellykket integrering med at norske politikere “kan vise til gode resultater når det gjelder å få folk i jobb, å få folk til å bidra i det norske samfunnet”, en holdning som gjenspeiles på regjeringens nettsider. Er så dette en god målestokk på integrering?

Lysbakken mener også at de konservative islamistene “forsøker å sabotere mangfoldet på Grønland”, og “ødelegger for alle som er positive til det flerkulturelle samfunnet”. Men hva er egentlig et flerkulturelt samfunn?

Multikulturens problem

Jeg har tidligere definert “kultur” som “hvilke verdier, tanker, følelser, holdninger og oppfatninger av hva som er rett og galt et menneske bærer med seg”. Dersom vi skal holde oss til denne definisjonen vil et multikulturelt samfunn nødvendigvis måtte inkludere varierende oppfatninger om hva som er rett og galt; blant annet vil ikke alle synes det er like greit for kvinner å gå kledd i jeans. For noen vil dette kunne oppfattes like ille som den gjennomsnittlige nordmann ser på omskjæring og tvangsekteskap, følgelig vil de ønske å gjøre noe med det – som for eksempel å oppføre seg som “moralpoliti”.

I samme innlegg hvor jeg definerte kulturbegrepet som over, snakket jeg også om ytringsfriheten. Dersom denne skal være absolutt betyr det også at Grønlands moralpoliti må få lov til å ytre seg negativt om mennesker som ikke ter seg slik som disse ønsker. De må få lov til å krenke og fornærme hvem de vil, akkurat som alle andre. Grensen må selvfølgelig gå ved trusler, skjulte eller åpenlyse, om voldsbruk eller tilsvarende – men allerede der ser vi konturene av et problem.

Det vi gjør når vi setter grensen for ytringer ved voldstrusler er at vi definerer grensene for hvor forskjellige andre kulturer får lov til å være fra vår egen. Et menneske som kommer fra et samfunn hvor syrekasting eller steining er fullstendig akseptable former for avstraffing, og hvor “umoralsk adferd” er grunnlag nok for slik straff, vil med andre ord ikke få lov til å leve ut alle aspekter av sin kultur i Norge.  Dette er helt riktig, men det forteller oss også at for alt vårt snakk om multikultur og åpenhet setter vi enkelte deler av vår egen kultur høyere enn noen av våre nye landsmenns. Det forteller oss at selv Lysbakken, for alle hans positive utsagn, likevel ønsker enkelte grenser for multikulturen.

Integreringens problem

Men hva er egentlig integrering? Er det å få flest mulig mennesker i jobb, som Lysbakkens uttalelser kan tyde på, er ikke integreringspolitikk annet enn sysselsettingspolitikk. Dessuten, å integrere mennesker med en annen kultur enn storsamfunnets ved å plassere dem i jobb kan knapt hevdes å være særlig komplisert – og med ett er ikke det å kunne “vise til gode resultater” så imponerende. Med en grunnleggende forståelse for språket dine medarbeidere snakker, samt en mer eller mindre velfungerende kropp, skal det være mulig å finne seg et arbeide. Praktisk diskriminering er forbudt, og sysselsetting har lite med den sosiale situasjonen på Grønland å gjøre. På den annen side, dersom vi utvider integreringsbegrepet, kan vi virkelig si at Norge har en høy grad av multikulturell integrering? Hva skal vi i så fall legge i begrepet?

For at ordet “integrering” skal ha mening, og dermed være et fenomen verdt å bruke ressurser på, må det inkludere noe som faktisk spiller en rolle i samfunnet. Hvilken musikk folk hører på, hvilke klær de går i og liknende trivialiteter har jeg allerede utelukket fra kulturbegrepet i et tidligere innlegg, og disse er like irrelevante for integreringsbegrepet.

Hvis “integrering” går på mellommenneskelige relasjoner, så som hvilke venner en har, hvilke ektefeller man tar, hvem man får barn med og hvor man bor, er det svært lite politikerne kan gjøre uten å først kaste oss ut i et totalitært samfunn. Vi måtte dessuten funnet ut hva som skulle være med i integreringspolitikken om ikke kun kultur; sosial eller etnisk bakgrunn, kjønn, hud- eller hårfarge, religiøst syn eller personlig økonomi? I tilfelle det skulle være noen tvil, her er noen eksempler på hvor fullstendig latterlig en slik politikk ville vært:

Dersom jeg skulle blitt tvangsinnmeldt i en hekleklubb for å få opp andelen menn med hekling som hobby ville jeg neppe trivdes. Jeg ville ikke akseptert å få beskjed fra staten om at jeg ikke kunne få barn med min foretrukne livspartner fordi kvoten for etnisk norske som fikk barn med f.eks. etnisk svenske nå var fylt, og jeg måtte enten vente på ny kvote eller finne en partner med annen landsbakgrunn. Å tvangsflyttes fra Grünerløkka til Bygdøy for å få opp andelen blåøyde mennesker der er like uakseptabelt, og jeg vil helst unngå deportering til Svalbard for å få flere fattige studenter til øygruppen.

Selvmotsigelsen “multikulturell integrering”

Ut fra dette er det åpenbart at det utover sysselsetting hovedsakelig er kultur en kan basere seg på i forhold til integrering. For å integrere forskjellige kulturer i det norske samfunnet må vi definere enkelte hovedregler fra den norske kulturen som overordnet viktige, så som at fysisk vold og trusler om dette ikke er akseptabelt. Men hvilke andre grenser skal vi sette?

Skal sleske kommentarer og fornærmelser også inkluderes, eller skal vi også forby stygge blikk? Igjen aner vi konturene av det totalitære spøkelset. På den annen side, hvis vi ikke forbyr uttrykk for misnøye må vi akseptere at disse kommer, i en eller annen form. Alternativet er å motarbeide selve grunnlaget for slik misnøye, som i mange tilfeller er rotfestet i ytrernes diverse kulturer – ergo, dersom integrering er det viktigste er vi ikke interessert i multikultur annet enn i navnet. Det begynner å bli på tide å velge.

Det heter seg på nynorsk at “United we stand, divided we fall”. Dette kan være verdt å tygge på for enkelte norske redaktører, da uttrykket neppe er noe mindre gyldig her enn andre steder.

Nettavisen spør i dag om det er “spesielt modig å tråkke på andres religiøse følelser“, da i form av å publisere de mye omtalte karikaturtegningene av Muhammed. Videre fortelles vi at det er de radikale islamistene som er farlige, samt at “veien til en fredelig verden går gjennom det store flertallet av moderate og fredelige muslimer”. Jeg undres på om disse moderate muslimene er de hvis følelser en kan “tråkke på” ved å publisere nevnte karikaturer – på samme måte som en kan lure på hvor påtråkket en moderat jøde vil føle seg av at naboen jobber på sabbaten.

Men uansett, er det nå spesielt modig å publisere karikaturene? Ifølge Wikipedia er mot definert som en “evne til å være modig, uredd og våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser angst, frykt, smerte, risiko, usikkerhet eller intimidering” – altså bør en trygt kunne si at ja, publisering er et modig trekk – kanskje spesielt dersom det gjør redaktørene usikre. Dersom å “tråkke på andres religiøse følelser” er ens mål er det fortsatt et modig trekk, om enn en ganske tåpelig handling. Dersom en derimot publiserer som en reaksjon på angrepet mot Kurt Westergaard er det desto mer modig, ikke minst fordi ens mål er et mer hederlig – nemlig å sende et budskap til de radikale islamistene som vi kan enes om at er en trussel:

“Vi står sammen, vi er urokkelige, og dere kan ikke skade oss fordi vi, som dere, vil kjempe for det vi tror på.”

Så får heller frontene mellom det vestlige samfunnet og de radikale islamistene bli steile.

Kirkens Nødhjelp tar avstand fra at Aftenposten igjen trykker en faksimile av karikaturtegningene av profeten Muhammed i dagens avis.

Dette er ikke en konstruktiv måte å kjempe for religionsfriheten på. Jeg står for retten til religionsfrihet, men er skuffet over at Kirkens Nødhjelp angriper ytringsfriheten på en måte som unødig rakker ned på det journalister, både i Norge og globalt, holder kjært og hellig, sier jeg om uttalelsen fra Arne Sæverås, spesialrådgiver for fred og forsoning i Kirkens Nødhjelp.

Religionsfriheten er en frihet som kontinuerlig må beskyttes og ivaretas. Samtidig er det grunnleggende viktig å ivareta denne friheten med ansvarlighet. Dersom man ønsker å kritisere journalister, lovmakere eller andre tenkende mennesker, så kan dette gjøres på en direkte og respektfull måte, der de ulike aktørene får komme til orde. En slik debatt bør alle tåle.

Angrepet på den norske avisen Aftenposten er en handling som jeg selvfølgelig tar sterk avstand fra. På samme måte som jeg tar sterk avstand fra alle former for voldsomme reaksjoner på frie ytringer. Det å igjen publisere disse karikaturtegningene vil i en global sammenheng, mer enn å fremprovosere sterkere posisjoner og fronter hvor grunnlaget for dialog og forståelse undergraves, heller skape grunnlag for forsoning og fredlig sameksistens – tror nå jeg.

Kirkens Nødhjelp tok som første norske organisasjon klar avstand fra at den kristelige avisen Magazinet trykket Muhammed-tegningene i februar 2006, og har ennå ikke tatt til fornuft.

Etter at en 62 år gammel kvinne døde på Tøyen i Oslo søndag har norske medier nærmest slåss om å være først ute med å publisere alt materiale som kan være relevant til denne triste saken.

Det vi har blitt fortalt er at kvinnen døde, samt at ambulansen ankom sent, som skyldtes av at nødpersonalet følte seg truet av kvinnens familie og dermed tilkalte politistøtte. Dette er alt vi, offentligheten, kan vite med rimelig sikkerhet, og med tanke på mengden produsert stoff mener jeg dette bør vekke bekymring.

Et lite tverrsnitt av dekningen, sortert alfabetisk (på kilde) og kronologisk (etter først publisert), fra de siste tre døgn, finnes nederst i dette innlegget. Listen inkluderer kun nettmediers dekning; det har dessuten vært flere innslag i andre medier.

Nettavisen.no troner øverst med hele 10 artikler på drøyt tre døgn, men er samtidig den eneste av avisene som i en artikkel maner til forsiktighet fra medias side. VG profilerer ikke saken like kraftig som konkurrentene, og viser med det en evne til å holde hodet kaldt i noe som kan virke som en brennhet situasjon – spesielt dersom en først leser Dagbladets nærmest paniske overskrifter.

Forvirret mediemakt?

Det bør være unødvendig å fortelle noen, men mediene har stor makt. Folk stoler som oftest på det mediene forteller dem. Med denne makten følger også et stort ansvar, som iblant blir glemt i kampens hete; slik det synes å ha skjedd i akkurat denne saken.

At en nyhetssak som denne er av allmenn interesse er selvsagt. Dersom det kan ha skjedd at en feilvurdering fra AMKs, politiets eller ambulansepersonalets side førte til at et uskyldig menneske mistet livet har offentligheten krav på å få vite det, og det er klart innenfor medienes oppgave å fortelle oss om det. I den sammenheng er det relevant å få belyst de forskjellige oppfattelsene av hendelsesforløpet, samt de involverte parters versjoner av konkrete hendelser.

Mediene har dog ikke plikt til å publisere alle synspunkter, tanker og følelser som måtte svirre rundt saken. De plikter ikke å la familiens advokat-cum-pressetalsmann presentere sine medisinske vurderinger. Kanskje viktigst er at de ikke plikter å slippe til familiemedlemmer preget av sorgen over tapet av en nær og kjær med sine mest følelsesladede meninger, spesielt så når en tenker på at man gjerne uttrykker ting i affekt som en egentlig ikke mener, og som en senere kan komme til å angre på. Tvert imot faller å unnlate å publisere slikt snarere inn under medienes ansvar for å beskytte enkeltindivider, og dette er det ansvaret det kan synes som om mediene har glemt.

Jeg kritiserer ikke familien eller deres reaksjoner; å miste en av sine nærmeste er kanskje en av de mest traumatiske opplevelser et menneske kan gjennomgå. Jeg kritiserer heller ikke AMK eller tjenestepersonellet på stedet; hvorvidt de har opptrådt kritikkverdig er det opp til fagpersoner å avgjøre. De eneste som så langt kan sies å ha handlet kritikkverdig er mediene. Kanskje det er på tide å sette seg ned i de ganske redaksjoner, og tenke seg om to ganger.

Artikler om saken:

Aftenposten.no:
Familien hindret ambulansen – kvinne døde
Blir anmeldt etter ambulansebråk
Følte seg truet av nødtelefon
Helsetilsynet ber om tilbakemelding fra AMK i Oslo
Anmelder politiet etter Tøyen-dødsfall
- Ambulansepersonellet var hos kvinnen etter 24 minutter
Advokaten: – Alarmsentralen hadde en aggressiv tone
Skulle sendes ut i 2008 – kollapset

Dagbladet.no:
Kvinne (63) døde mens slektninger sloss mot politiet
Canan (45) så sin mor dø på gulvet – ble lagt i jern av politiet
- Ambulansen snudde og gjemte seg bak gatehjørnet
- Hele sannheten må fram
- Nekter å gi ut loggen mellom AMT og politi til pårørende

Nettavisen.no:
Kvinne døde mens familien gikk berserk
Ambulansen gjemte seg på hjørnet – politiet rykket inn
Vil ikke etterforske Tøyen-krangel
Hør lydopptakene
Dødsfallet må granskes
- Familien truet ikke
Nekter obduksjon – men blir ikke hørt
Skal granske 24 minutter
Frigir AMK-samtalene
Døndu (63) fikk ikke opphold i Norge

NRK.no:
- Familien forhindret ambulansen
Ber om forklaring etter dødsfallet på Tøyen
- Ingenting å klandre politiet for
Anmelder politiet etter Tøyen-bråk
- Rop om hjelp – ikke drapstrusler

VG.no
- Familien truet ambulansen – kvinne døde
Familiemedlemmer blir anmeldt for ambulansebråk
Varsler full AMK-gjennomgang etter ambulansebråk
Familiemedlemmer vurderer anmeldelse etter Tøyen-dramaet
Anmelder politi og ambulansetjeneste etter dødsfallet på Tøyen
– AMK ønsker saken skal dysses ned

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten skriver i en kommentar om homofiles rettigheter at “alle minoriteter er i fundamentalt samme situasjon og trenger samme type likestilling”, og at en generell enighet om dette er av avgjørende betydning for homofiles situasjon fremover. Dette vil jeg påstå er en heller lite reflektert uttalelse, en påstand jeg vil forsøke understøtte i dette innlegget.

Likestilling, minoriteter og kultur

Først og fremst må vi finne ut av hva som menes med “likestilling”, som jeg vil utvide til å innebære “vern mot diskriminering”. Dersom dette kun hadde omfattet juridiske rettigheter ville jeg påstått at vi er rimelig nær å oppnå full likestilling for mange minoriteter, men i den nevnte kommentaren fremkommer at vi også må fokusere på holdninger. Av dette slutter jeg at for å oppnå den etterspurte likestillingen må vi også verne alle minoriteter mot negative holdninger, som kommer til syne via emosjonelle forulempelser og fornærmelser – og at vi dermed må verne minoritetene mot slikt.

Dernest må vi finne ut hva som skal ligge i ordet “minoritet”. Dette er enklere, da en minoritet er en gruppe mennesker i samfunnet som er tallmessig mindre enn de andre gruppene i samfunnet. Rødhårede mennesker er en minoritet, Afghanere er en annen minoritet, og hinduister er en tredje. Gruppene kan altså være definert ut fra biologiske, etniske eller religiøse forskjeller, såvel som seksuell legning. Mer relevant er kanskje de kulturelle minoritetene, dersom vi kan enes om at “kultur” er hvilke verdier, tanker, følelser, holdninger og oppfatninger av hva som er rett og galt et menneske bærer med seg. Dette innebærer da at kulturelle minoriteter kan ha holdninger som er forskjellige fra våre egne.

Absurd paradoks

Så lenge det eksisterer minoriteter med konflikterende kulturer vil det å skulle verne alle disse mot hverandre være nær umulig, og vi diskriminerer allerede enkelte minoriteter nettopp for å verne om andre minoriteter. Denne diskrimineringen er ikke engang bare i holdninger, men juridisk, all den tid rasistiske, homofobe eller religionskrenkende ytringer er straffbare etter straffelovens §135a.

Hva holdninger angår kommer dog den største selvmotsigelsen inn. Hvordan kan vi pålegge et menneske å reagere på en måte som ikke faller det naturlig innenfor dets kultur? Dersom vi kan være enige om at dette er umulig vil den eneste praktiske måten å hindre diskriminering på være å innføre forbud mot å risikere å havne i situasjoner hvor noen kan bli støtt. Et velbrukt eksempel: For å verne muslimer mot å føle seg støtt må vi innskrenke ytringsfriheten så ingen får publisere tegninger av profeten Muhammed.

Likedan, og her vises absurditeten i uttalelsen: For å verne rasister mot å føle seg støtt må vi nekte de etniske gruppene disse er motstandere av å bevege seg i det offentlige rom. For å verne homofile mot negative reaksjoner må vi nekte alle fra en homofobi-preget kultur å bevege seg hvor homofile kan tenkes å ferdes. Bilkjøring må forbys så ingen radikale naturvernere blir forulempet, det samme gjelder dessuten all utslippsgenererende industri.

Alt dette er selvfølgelig ren galskap. Jeg tror da også at det Åmås mener er at vi må endre på folks holdninger via opplysningsarbeid, kampanjer og andre ikke-diktatoriske midler; rett og slett å gjøre folk mindre fordomsfulle. Likevel, er ikke dette også en form for diskriminering? Er ikke dette å si at alle minoriteter er like, men noen minoriteter er mer like enn andre? At det er greit å være rødhåret, Afghaner eller hinduist, men det er ikke greit å tilhøre en minoritet som er uenig i denne påstanden? At samtidig som vi ikke skal ha negative holdninger til noen skal vi ha negative holdninger til alle som er uenige med oss? At alle fordommer er onde, bortsett fra fordommer mot de fordomsfulle?

Et slikt paradoks burde en tro ble enkelt gjennomskuet, men tvert imot er slike holdninger de eneste “politisk korrekte” i dagens Norge. Det viktigste er ikke å verne om enkeltmenneskets frihet, men å verne om enkelte “utsatte” gruppers følelser. Individets frihet til å tro på en religion som sier at homofili er en synd er mindre viktig enn å verne homofile mot at enkelte religiøse sier noe stygt om dem. Motsatt, men likedan: Individets frihet til å ta avstand fra en religion som sier at homofili er en synd er mindre viktig enn å verne slike religioner mot at enkelte homofile sier noe stygt om dem.

Dette tolker jeg som et tegn på en ensretting av samfunnet. Individets friheter er det ikke så farlig med, bare vi alle blir enige om å ha akkurat de samme verdiene, de samme holdningene, og den samme oppfatningen av rett og galt. Kultur reduseres fra å være sett med holdninger og verdier til å være hva vi går kledd i og hvilken musikk vi hører på (bare musikken ikke fornærmer noen). En utvikling mot et kulturelt homogent samfunn, hvor ingen holdninger eller fordommer utenfor normen er akseptable, og hvor individuelle friheter meies ned for å verne om minoritetenes følelser.

Berikende mangfold

Det er viktig å påpeke at jeg ikke tror noen oppegående mennesker ønsker seg et samfunn preget av intoleranse og praktisk diskriminering. Likevel mener jeg det er viktig å verne om vår rett til å være grunnleggende forskjellige i våre meninger, holdninger og følelser.

Dersom samfunnet skal berikes og være preget av mangfold og flerkultur må vi tillate individer å ha konflikterende meninger og holdninger. Alternativet er å plukke bort alle kulturelle trekk som kan tenkes å kunne støte noen – og slik blir samfunnet fattigere.