Noe kreativt

“Please, please, please” sier NRK, i en søken etter å påtvinge oss dårlig samvittighet. I Brennpunktprogrammet ved samme navn introduseres vi nemlig til rumenske tiggere og deres nær uoverkommelige problemer. De forteller at de ikke er i Norge for å stjele eller drive annen kriminalitet, og det er jo vel og bra. Vi får se at de heller ikke er ofre for menneskehandel, og det er jo nesten enda bedre. Det hevdes at de kommer hit fordi de ikke har noe annet valg, og da ringer det noen alarmklokker hos meg.

Det slår meg som hårreisende at noen ikke har noe annet valg enn å etterlate barna til å passe på seg selv og dra til Norge for å sitte på gata i fem måneder hvert år. Det slår meg i dette tilfellet også som svært lite realistisk. Det er ikke forbudt å tigge, og det er ikke tiggerne jeg vil til livs her; problemet jeg vil angripe er det fryktelig sjuskete håndverket fra NRKs side.

Romania er ikke fortapt

“I Romania har jeg ingen muligheter”, forteller en av tiggerne NRK har vært på besøk hos i hjemlandet. “Her kan man ikke tjene noe som helst”, opplyser hun, og vi får se bilder av hest og kjerre, av falleferdige rønner, og gang på gang skitne barnesko som tramper i søle. Romania sett gjennom NRKs linser ser ut som et sorgens kapittel; på fortapelsens rand. I virkeligheten er Romania et av de minst fortapte landene i Europa for tiden.

IMF viser at arbeidsledigheten i Romania de siste årene toppet seg på 7,6 prosent i 2010. Til sammenlikning hadde kun 7 av 17 Euroland noe lavere ledighet samme år, og i 2009 kom bare 5 land bedre ut enn Romanias 6,3 prosent. Hverken Belgia, Finland eller industrigiganten Tyskland kunne måle seg med dette. I tilegg forventer IMF at arbeidsledigheten i Romania vil synke ytterligere. Dersom prognosene stemmer, vil kun to Euroland – Østerrike og Nederland – ha lavere arbeidsledighet fra og med i år.

Dette rimer dårlig med det en annen av NRKs tiggere sier. Sittende på en benk i Norge sammen med sin kone forteller han at de “har ingen muligheter i Romania. Det er krise der. Når det gjelder penger, mat, alt.” Men hva om det faktisk er krise, selv om arbeidsledigheten er lav? Hva om folk jobber på spreng, men økonomien ligger med brukket rygg? La oss heller se på en målestokk for vekst, for å se om noe har blitt skapt som følge av den høye yrkesdeltakelsen i landet: BNP-vekst i prosent fra år til år.

Ved igjen å se på tall fra IMF kan vi på ny sammenlikne Romania med Eurolandene. Hvis vi kun forholder oss til fasiten for årene 2000-2010 var det av disse bare Estland og Slovakia som kunne skilte med høyere vekst enn Romania. Dette bildet opprettholdes ved å se på prognoser frem til 2016. Hvis vi i tillegg fjerner årene finanskrisen hemmet global vekst fra statistikken fyker landet også forbi Slovakia og viser en gjennomsnittlig vekst på 5,9 prosent per år fra 2000 til 2008.

I programmet fremkommer at de første rumenske tiggerne kom til Norge i 2006, altså mens økonomien i hjemlandet gikk så det suste. Stasjonssjefen ved Sentrum Politistasjon ser at det blir galt ovenfor de rumenske statsborgere som bor i Norge, og som skikker seg, å skjære alle over en kam. Mitt spørsmål er hvorfor NRK ikke så det politisjefen så mens de satte sammen programmet.

Det vi får er ikke et kritisk søkelys på noe som burde blitt avdekket for lenge siden, som er Brennpunkts sedvane. I stedet får vi en hjerteskjærende, melankolsk tåreperse; komplett med stemningsfylte bilder av “svake mennesker i fortvilte situasjoner” mens en trist gitar hulker i bakgrunnen.

Drama fremfor fakta

De kritiske spørsmålene er fullstendig fraværende. Ingen spør seg hvorfor det ikke kommer busslaster fra Bulgaria, med dobbelt så høy arbeidsledighet, til Norge for å tigge. Spørsmålet til rumenerne vi møter om hvorfor de ikke kan finne en jobb i hjemlandet kommer aldri. Ikke med et ord nevnes de økonomiske forhold i Romania, hvor en større andel av befolkningen jobber innen industri enn i Tyskland. Rumenske kvinner er også i betydelig høyere grad ansatt som faglært arbeidskraft enn tyske.

Kan hende programskaperne tenkte at ingen frivillig vil velge å konstruere en hytte i skogen, bruke busker ved veien som toalett og gå ukesvis uten å vaske seg dersom de hadde hatt et valg. Kanskje ikke. Kanskje har de bestemt seg for at alt tiggerne sier skal fremstilles som Sannheten, fordi seerne har godt av litt dårlig samvittighet.

På ett tidspunkt hevder en av rumenerne at han trenger 70 millioner RON for å kjøpe seg et hus, og at dette tilsvarer rundt 1700 Euro. Dette sjokkerte meg, og ga meg et inntrykk av at landet er et inflasjonshelvete på linje med Zimbabwe. Et enkelt Google-søk forteller imidlertid at 70 millioner RON tilsvarer 16 millioner Euro. Om det er en oversettelsesfeil er det fortsatt problematisk; det betyr at ingen i redaksjonen brydde seg nok til å engang stille spørsmål ved dette før det ble sendt. Om det derimot er en feil fra rumeneren lurer jeg på hvorfor det ikke ble fulgt opp av et eneste kritisk spørsmål – NRK fulgte tross alt ham og de andre gjennom hele vinteren.

Flere ganger i programmet finner vi tegn på at dramaturgien, den triste historien som skal fortelles, er viktigere enn hva som faktisk skjedde. “Det menneskelige perspektivet” tar presedens over fakta. Eksempel: En eldre, trivelig roseselger vi har blitt kjent med er hjemme i Romania. Hun lager mat, forteller om hvor koselig det er med gatemusikanter og at disse liker at hun danser med dem. Tradisjonell musikk fader inn, bildet kutter til Oslos gater, den eldre damen danser mellom gatemusikanter. Alle smiler og er glade, men så blir det trøbbel! Vi får et klipp av en politibil som kjører i mørket, før et klipp av en lik politibil som svinger inn foran den lille gruppen. Musikken kutter brått ut, og de glade musikanter blir forsøkt jaget avgårde.

Umenneskelig. Bortsett fra at instrumentene var allerede pakket bort, men musikken fortsatte i bakgrunnen. Det virker tydelig at de har fått beskjed tidligere om å ikke sitte på akkurat det hjørnet. Så kommer et klipp hvor den samme politikvinnen er tilbake, nå med refleksvest (som tilsier at det har gått noen timer) og igjen forsøker å få dem til å rydde opp og flytte seg. Politiet er skurkene, tiggerne er de uskyldige mobbeofrene. Politiet ser på dem som uønsket. Rusken ser på dem som annenrangs mennesker. Hilsen NRK.

 Hvem er de?

Jenny Klinge fra Senterpartiet kommenterer på slutten at programmet hvor vondt det er å se at barna til tiggerne, etterlatt i Romania mens foreldrene tigger på gata i Oslo, ser for seg en fremtid som tiggere fremfor som arbeidsfolk. Hennes parti vil forby tigging for å få bukt med menneskesmuglig og bruk av tvang i tiggermiljøene. Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet peker på et godt poeng; at ved å ha et lovlig tiggermarked i et rikt land gjentar mange bare tiggerlivsstilen fra generasjon til generasjon. Det er vanskelig for myndighetene i Romania å få unger inn i skolen når de som trenger det mest fortsetter å reise til Norge år etter år, dette på tross av at de får midler herfra for å gjennomføre slike tiltak.

Dette velger ikke programmet å legge mye vekt på. Umiddelbart etter at politikerne har fått komme med sine synspunkter følger spørsmålet  “er dette et estetisk problem, eller er det et etisk og moralsk problem”. Vi blir oppmuntret til å besøke nrk.no/brennpunkt for å lære mer om “romafolket som er fastboende i Norge”. Her får vi en rekke artikler om sigøynere i Norge fra 1940 og frem til i dag, uten noen klar link til Romania. I en egen sak skrives om tiggerne i TV-programmet at du vil få “et unikt innblikk i hverdagen deres – og svaret på hvem de er.”

Svaret på spørsmålet “hvem de er” må da kunne sies å være “rumenske romfolk”, og ikke “rumenere”. I så fall kunne NRK valgt å sette fokus på hvorvidt akkurat denne gruppen har akseptable levekår i hjemlandet, og å se nærmere på hvordan levekårene til de norske fastboende har vært de siste årene – som de har gjort, forsøksvis, på nettsidene sine. Men dette ville ikke gitt like god TV.

Formålet med programmet later dermed til å være, som innledningsvis nevnt, å påtvinge nordmenn dårlig samvittighet. Ved å vise en gruppe løst definerte stakkarer som de fleste har sett, og som de fleste har sett ned på, og ved å fremstille disse som misforståtte ofre uten et eneste kritisk spørsmål kan en lage mye mer feelbad-drama.

“Umulig for unge å kjøpe bolig? Sprøyt!” Det later å være holdningen til mange i den etablerte foreldregenerasjon. Vi får hyppige påminnelser om at “dagens ungdom” er både late, sutrete, storforlangende og på andre vis ubrukelige. Samfunnet ville sikkert vært bedre uten unge mennesker, later konsensus til å være, bortsett fra de ungdommene som skal få lov til ta imot eldrebølgen. Aller nådigst. Er det noe hold i dette? La oss først se litt på hva som sies om dagens udugelige ungdom.

De sutrer om boliger

Både hos E24 og Aftenposten kan en lese forbrukerøkonom Magne Gundersen i Sparebank1 si at situasjonen på boligmarkedet har blitt spesielt vanskelig for unge. Både hos E24 og Aftenposten kan en også lese kommentarfeltet, som koker over av sutring over dagens borskjemte ungdom – som vanlig, hver eneste gang temaet kommer opp. Norsk Boligbyggelag arrangerte i fjor et eget debattmøte om temaet “Er det en menneskerett å bo i sentrum”, og et tverrpolitisk panel kom til at det er det slett ikke – “Selv om unge skulle ønske det”, ifølge Henrik Asheim i Unge Høyre.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om de nye lånereglene, og hvordan disse stikker kjepper i hjulene på de som ikke har en bolig fra før; spesielt så unge og enslige. “Får begynne å gifte dere da som oss andre”, kommenterer “Truthseeker” hos E24. “Så får ungdommen leie, da, som i resten av verden. Dette er bare sutring!”, sier “Karlheinz Stockhausen” hos Aftenposten.

De duger ikke i jobb

Problemet med ungdommen er ikke bare at de er storforlangende og borskjemte når det kommer til boligmarkedet; de duger heller ikke i arbeid. På leder.no skriver Eirik Jullumstrø, psykolog og lederekspert, en bloggpost som i korte trekk går ut på at unge ledere er bare helt håpløse. Det tas riktig nok forbehold – “selvfølgelig er det store forskjeller på unge ledere, alt avhengig av hvilken bakgrunn og utdannelse de har” – men oppsummeringen er enkel nok:

Unge ledere tilpasser seg ikke situasjoner og medarbeidere. De klarer ikke håndtere konflikter, de er ikke systematiske i personalarbeid. Slikt kommer utelukkende av lang erfaring; da sitter kompetansen også i kroppen nærmest automatisk, som ved magi. Men det er vel irrelevant, siden ungdom likevel ikke gidder å ta lederstillinger på grunn av “for mye ansvar og for mange vanskelige ting som følger med”, som DN.no kunne fortelle oss for noen år siden.

Men det er ikke bare direktørjobber ungdommer skal være så negative til. I fjor på denne tiden kom en sak bredt ut i media på bakgrunn av en undersøkelse for DnB som viste at hver tredje norske ungdom ikke orket å skaffe seg sommerjobb. På debattsidene til SOL.no spør de i den sammenheng om ungdommene er late, om de rett og slett har det for godt, eller om folk skjønner at de ikke gidder å jobbe. I denne er det en god del nyanserende stemmer, men disse ser stort sett ut til å komme fra ungdommen selv. En “JH” besvarer alle tre spørsmål slik: “JA og JA og NEI! Det er jo dette som er fakta med Norge i dag.Derfor arbeider det mange fra andre naboland her.”

De klarer ikke betale for seg

Siden de hverken klarer eller gidder å jobbe, er dette punktet neppe så rart. Norsk ungdom mellom 18 og 26 har misligholdt gjeld på over en milliard, skriver Aftenposten – og mange andre – etter en oversikt fra Intrum Justitia. Flere unge, spesielt mellom 20 og 30, går i luksusfellen, fortelles vi også, men de unge får hjelp til å takle kjøpepresset fra samme avis – artikkelen starter med “Selv banksjefer utsettes for et nådeløst press fra sine håpefulle”. E24 forteller oss at det har aldri vært flere inkassosaker i Norge, og forbrukerøkonom Silje Sandmæl i DnB forteller at unge ikke forstår konsekvensene av å ikke betale.

Når det kommer til inkassosaker er kommentarfeltene mer varierte – det er mye fordømmelse av de avsindige salærene byråene tar for sine tjenester, og mindre klaging over den evneveike ungdommen. I sistnevnte sak kommenterer like fullt en forelder – som vil lære sine barn at de ikke er spesielle – at folk bør la være å skylde på inkassobyråene. “Desverre er utrolig mange ungdommer svært naive og forventer at alt skal stå til deres disposisjon”, fortsetter “Gjest”, og fortsetter med å beskrive hvor dårlig det står til i den yngre garde.

 Stemmer noe av dette?

I et slikt klima er det fint at Teknisk Ukeblad kan komme på banen og forsøke å avkrefte myter om lat, kravstor ungdom, og å presisere at i arbeidslivet er det de noe eldre som verdsetter fritid, ferie og fleksibilitet høyest. På ledernett.no slås det fast at ungdom ikke er latere enn før, i den forstand at de trener like mye som for 20 år siden uten at det går ut over skolearbeid. Da “norsk ungdom er bortskjemte og late”-debatten faktisk var et tema i offentligheten sist, i 2010, gikk barneombud Reidar Hjermann ut og forsvarte dem. Hans kommentar, at “ungdom er eneste gruppe man tør å henge ut på generelt grunnlag”, er i høyeste grad på kornet.

Hva angår inkassosaker er det noe som skurrer bare ved å se på tallene det skrikes “ALARM!” om. Hver fjerde sak bransjen behandler dreier seg om mennesker mellom 18 og 26 år i nyere statistikk, forteller generalsekretær Thor Asbjørn Andersen i Norske Inkassobyråers Forening. I et Excel-ark med inkassostatistikk fra 2000-2001 på newswire.no finner vi at folk i 30-årene hadde like mange saker som gruppen 18-29, mens folk i 40-årene hadde flere inkassosaker. Hver av disse gruppene hadde også 4-5 ganger flere saker enn gruppen 50 år og oppover. Ut fra dette kan vi slutte at uavhengig av utviklingen ellers er gruppen 50+ heller marginal på inkassofronten.

Videre, tilbake til Aftenpostens artikkel: Mellom 18 og 26 er det 8 år. Den neste 8-års aldersbracketen er opp til 34, så til 42, og endelig til 50. Dette gir oss fire jevnstore grupper opp til de i denne sammenheng marginale 50+. Den yngste fjerdedelen står for en fjerdedel av sakene. Er det da slik at hysterisk uansvarlig ungdom må settes på plass? Det ser ikke akkurat sånn ut, og det på tross av at de mellom 18 og 30 langt på vei har de laveste inntektene blant ikke-pensjonister.

Til slutt, for moro skyld, noen flere utvalgte godbiter fra kommentarfeltene til sakene jeg har omtalt i dette innlegget:

20-åringer som ikke har nok [egenkapital], fortjener ikke å få egen bolig. De bør holde seg i leiemarkedet sammen med de som er uten jobb.

- “Jnjohans”, E24-kommentarfelt

Det er bare sutring og misunnelse som viser seg når ungdom ikke får kjøpt seg bolig og ikke tjener seg noen hundre tusen på prisstigningen. [...] Hvorfor i all verden skal man hyle og sutre over at man ikke kan kjøpe ting man ikke har penger til?

- Kjell Ivar Kolstad, E24-kommentarfelt

Helt forferdelig hvordan de regner med å “få alt i fanget”….Bare ett fåtall som er “oppegående”

- Anonym, debatt.sol.no

For hver generasjon som kommer blir vi mer bortskjemte, og vi gidder mindre. Alt må være ferdigspikret liksom. Vi har vel blitt for rike og da kommer arrogansen, latskapen, giddesløsheten og kreativiteten blir borte.

- “Cardinal”, debatt.sol.no

 Ungdommen er for vant til at foreldrene, eller andre ordner opp i alt for dem at de er blitt helt hjelpesløse.

- “Olavx”, Aftenposten-kommentarfelt

Hvem var det som sutret, igjen?

Jeg er ingen økonom. Jeg kan i alle fall ikke med god samvittighet titulere meg som økonomianalytiker, som Ali Esbati; eller utdannet samfunnsøkonom, som Lars Gunnesdal. Derfor synes jeg det er merkelig hvordan disse to klarer å traske seg så langt ut på bærtur som de gjør når de ønsker å avkrefte “mytene om Hellas”, og enda mer snodig at jeg klarer å fange dette opp før Aftenpostens debattredaksjon.

Feilslutning 1: Grekere står leeeeeenge i jobb

De to Manifest-økonomene ser ut til å lese alle slags publikasjoner som en viss faen leser bibelen. Det første de gjør er å henvise til en OECD-statistikk som skal vise at grekere ikke pensjonerer seg tidlig. Publikasjonen ligger ikke åpent tilgjengelig, som gjør det vanskelig å svare dem presist, men påstanden er at greske menn – ved 61,9 år – i snitt pensjonerer seg senere enn selv de selverklært så arbeidsomme tyskerne.

Hvis en ser på sammendragsdiagrammer for samme OECD-publikasjon ser en at finner og tyskere kommer like foran grekere når det kommer til gjennomsnittlig pensjonsalder – for menn – ved 61,8 år, eller 36 dager tidligere. Kvinners pensjonsalder i begge land ligger betydelig høyere enn i Hellas – 0,9 år i Tyskland, 1,8 år i Finland. Analytikerne benytter “noe høyere” i begge kategorier, og vektlegger forskjellen blant menn på 0,1 år i Hellas’ favør.

Videre, ved å konsultere Eurostat, finner en at i 2010 var andelen eldre (personer mellom 55 og 64) som sto i jobb 42,3 prosent for Hellas, samlet for begge kjønn. 56,5 prosent av eldre menn sto i arbeid, mot 28,9 prosent av kvinner -at Manifest-analytikerne skal renvaske grekerne for alt ansvar når de heller kunne tatt tak i en slik kjønnsdeling finner jeg noe besynderlig. Til sammenlikning, i Tyskland sto 57,7 prosent av alle eldre i jobb samme år; kun Norge, Sverige, Island og Sveits er høyere. Kjønnsfordelingen er også mye jevnere; 65 prosent av menn og 50,5 prosent av kvinner.

Hvor kommer denne forskjellen fra? OECD-tallene Esbati og Gunnesdal viser til inkluderer også avdøde og institusjonaliserte, i motsetning til Eurostat-tallene, og synes bedre egnet til å analysere sysselsettingsutvikling enn antall pensjonsmottakere. Som et PS: Det nytter ikke å si at de to analytikerne ikke var klar over Eurostats tall, fordi de benytter selv tall herfra for å støtte opp under sin neste brøler.

Feilslutning 2: Grekere er fryktelig strevsomme!

Eurostat forteller oss at Hellas har de lengste arbeidsukene i EU med 41,6 timer. I hele Europa har kun Tyrkia og Makedonia lengre arbeidsuker, henholdsvis 49,7 timer og 42 timer. Det er relativt små forskjeller, men Hellas blir fulgt av en rekke østeuropeiske land (og Island) med arbeidsuker fra 40,7 timer i Polen ned til 38,8 timer i Slovenia, før Portugal som første vesteuropeiske land kommer inn med 38,7 timers arbeidsuke i snitt. Tyskland, som analytikerne fortsetter å utpeke som den store stygge ulven, kommer nesten nederst med sin uhyre korte 35,9 timers arbeidsuke. De eneste som har kortere uker er briter (35,6), dansker og irer (35,5), nordmenn (34,7) og nederlendere (32,2).

Kort fortalt jobber grekere 8,1 timer mindre enn tyrkere, 5,7 timer mer enn tyskere, 6,9 timer mer enn nordmenn og 9,4 timer mer enn nederlendere. Dette skal, ifølge Esbati og Gunnesdal, underbygge at grekere ikke “later seg på jobben”. Men hva ligger i arbeidstid? For å finne ut av dette kan vi se nærmere på hvilke sektorer de forskjellige folkene – først og fremst grekere og tyskere, for å være i tråd med analytikernes egne påstander – faktisk arbeider innenfor.

Nå er tallene fra UNECE fra 2007, men de tegner fortsatt et ganske klart bilde. Tyskland er, som de fleste vet, en industrinasjon. 20 prosent av befolkningen jobber innen industri, mot 2 prosent i jordbruk. For Hellas er tallene noe annerledes – sektorene er jevnstore, med 12 prosent i hver. Tysk finanssektor er også større, 17 prosent arbeider i denne mot 9 prosent i Hellas. I Hellas jobber derimot en tredjedel av befolkningen innen dagligvare, hotell og restaurant, som utgjør 33 prosent av landets BNP, mot 18 prosent av Tysklands. Kanskje ikke så rart, da, at det er flere grekere som jobber i helgene og på kveldstid enn det er tyskere.

Arbeidsstress-undersøkelsen de to viser til er ikke egentlig noe jeg vil bruke særlig med energi på å argumentere mot. Denne – som også bruker en del 2007-tall – bringer fryktelig lite håndfast til bordet. Dersom en ser bort fra antall timer jobb per uke og andel som vanligvis jobber lørdager og søndager er det mye i denne som må basere seg på subjektiv synsing. Undersøkelsen konkluderer ikke, som Manifest-analytikerne prøver å innbille oss, med at grekere nødvendigvis er mer hardtarbeidene enn tyskere. Undersøkelsen er blant annet basert på at de, når spurt, synes at jobben er for stressende og krevende; og den konkluderer med at de, når spurt, synes jobben er for stressende og krevende. Om noe kan dette underbygge idéen om dårlig arbeidsmoral i landet, uten at jeg ville dratt det fullt så langt.

Feilslutning 3: Er ikke særlig med velferd i Hellas

Den greske stat bruker, ifølge de to skribenter, mindre på velferdsordninger enn blant annet Frankrike og Tyskland. Andelen av BNP benyttet på “pensjoner, uføretrygd, arbeidsledighetstrygd, og så videre” var i 2007 bare 21,3 prosent. I Frankrike samme år var andelen høyest, 28,4 prosent, mens Tyskland kommer midt mellom disse med 25,2 prosent. Inkludert i denne summen finnes det ganske mye forskjellig.

Helsevesenet i Tyskland er det dyreste i statistikken, hele 7,8 prosent av BNP går med på å drifte dette. I Hellas koster helsevesenet staten 5,9 prosent av BNP. Dette virker kanskje ikke som en dramatisk forskjell, men utelater vi helse fra “velferdsordninger” er forskjellen på disse to landene redusert til to prosentpoeng. I Tyskland brukes det også mer penger i andel av BNP på aktive arbeidsmarkedstiltak – 0,7 prosent mot 0,2 prosent i Hellas. Dette er fortsatt 2007-tall, og Tyskland ble etter dette også ett av tre OECD-land som kom ut av finanskrisen med lavere arbeidsledighet.

Ser en på faktorene Esbati og Gunnesdal navngir som velferdsordninger (og som de hevder grekerne bruker så lite penger på) finner en av for aldersrelaterte utgifter ligger Hellas betydelig høyere – 10 prosent av BNP mot 8,7 prosent i Tyskland. På uføre bruker tyskerne 1,9 prosent av BNP, ett prosentpoeng mer enn Hellas, og på arbeidsledighet går det med 1,4 prosent av tysk BNP, eller 0,9 prosentpoeng mer enn i Hellas. De to landene er stort sett like i sin fordeling av sosial sikkerhet, men én faktor nevnes ikke: Tyskland har råd til det.

De to analytikerne påpeker at joda, grekere er litt under snittet flinke på å betale skatt. I god Manifest-tradisjon prøver de også å renvaske “the 99 percent” for dette ved å hevde at “den jevne greker” oppgir ca. €700 mindre enn reelt i inntekt, mens den øverste prosenten oppgir €22.000 for lite. Altså oppgir “the one percent” €2.420.000.000 mindre i inntekt enn de faktisk hadde. Drøyt, hva? “The 99 percent” oppga i så fall €7.623.000.000 for lite. Her opererer jeg for enkelthets skyld med at alle Hellas’ 11 millioner innbyggere er inkludert i disse to gruppene; forsøket på å fremstille “de rikeste” som “de onde som er skyld i alt” er så simpelt at jeg vil ikke bruke tid på å tilbakevise det med faktisk statistikk engang. Det skal avslutningsvis nevnes at rapporten de to lener seg på for dette påpeker faktorer som at lavinntektsfamilier i Hellas ikke betaler skatt som en mulig feilkilde.

Feilslutning 4: Alt er “den fascistiske vesten og elitenes” feil

Å gjenta dette til det ringer i ørene er noe Manifest er gode på, selv om de pakker det fint inn i troverdig-utseende “analyser”. I notatet “Den late greker” fra desember i fjor, også fra Manifest Analyse, skriver Gunnesdal mer utfyllende om “elitene” enn i innlegget til Aftenposten. Det erkjennes at svart økonomi, korrupsjon og systematiske skatteunndragelser er et problem, men dette skyldes umiddelbart på “den greske eliten”. I noe som lukter hardbarket kommunisme langt vei påpekes det at greske private formuer er anslått til å beløpe seg på det dobbelte av statsgjelden – “det er med andre ord ikke slik at de nødvendige ressursene ikke finnes”. Alt som skal til er… å konfiskere?

Det påpekes så, igjen i debattinnlegget, at Hellas’ har kjøpt de fleste av sine våpen fra Tyskland og Frankrike. At de har kjøpt mer fra USA enn Frankrike nevnes ikke her, muligens fordi anti-USA-sutring enkelt knyttes opp mot rabiate kommunister, mens det fortsatt er legitimt å klage på EUs supermakter. Denne tanken kan finne støtte i det nevnte notatet, hvor nettop hvem våpnene ble kjøpt fra nevntes som “kanskje det mest interessante”. Andre ting som ikke nevnes i Aftenposten er at disse to landene også er verdens tredje og fjerde største våpeneksportører, eller at nesten 40 prosent av utgiftene i en femårsperiode gikk til nye kampfly – noe nordmenn flest innen nå har fått med seg er dyrt.

Videre forsøker man å knytte våpenkjøpene og den store politistyrken til korrupsjon i den greske eliten – uten noen videre redegjørelse for at korrupte rikinger betyr flere politifolk. En hevder så at begge deler kan komme av at landet har vært fascist-styrt, før man nærmest i samme åndedrag sier at Tyskland og Frankrike har oppmuntret til de samme ting som skal være en arv fra fascismen. Det hele skjer fryktelig fort, og ispedd en masse annen informasjon; så en kan raskt bli sittende igjen med et inntrykk av at vestlig og elitistisk fascisme og utnyttelse er det en ønsker å implisere som årsak til greske militærutgifter.

Tyrkia, på sin side, nevnes ikke med et ord i denne sammenheng. Regnet i andel av BNP brukte landet i 2005 14. mest i verden på sitt militærvesen, og har om lag 17,6 millioner mann tilgjengelig for militærtjeneste – mot Hellas’ 2 millioner mann. Landet var også på 22. plass i verden hva angår utgifter som andel av BNP. Det svenske fredforskningsinstituttet SIPRI kan fortelle at i rene penger brukte Hellas om lag 7,6 milliarder Euro i 2009, mot Tyrkias 25 milliarder lire, eller 10,7 milliarder Euro ved dagens kurs. Disse to landene har et heller anstrengt historisk forhold som fortsetter opp til i dag, og Tyrkia kan knapt kalles spesielt vennskapelige i sin holdning til Israel (noe som nok kan gjøre det vanskelig for norsk venstreside å se på dem som annet enn koselige), to faktorer som gjør det høyst naturlig for et vestlig demokrati vegg-i-vegg å sørge for en sterk militær forsvarsevne.

Finansøkonomien

De to økonomene har rett i en ting: Årsakene til det greske uføret er komplekse. Dette hersker det ingen tvil om. Det blir derimot fullstendig skivebom å skulle ene og alene lempe ansvaret over på alle andre enn Hellas selv. Det de to søker å gjøre er å skylde på Tyskland, Frankrike, den greske eliten, de gamle greske fascistene, NATO, og avslutningsvis, The Star of the Show, den internasjonale venstresides favorittsyndebukk i disse tider: Den Internasjonale Finanseliten.

“Det hardt prøvede greske folket” er i ferd med å miste sitt helsevesen, får vi beskjed om, og det er “mektige internasjonale finansinstitusjoner” sin feil. Det nevnes ikke at helsevesenet ikke akkurat var det som ble høyest prioritert i landet før krisen heller. Vi blir instruert til å være takknemlige for at den jevne greker heller vil brenne biler enn å gå på jobb. Alt er uansett “bankenes” feil.

Hvem er bankene? Hvem er “finansinstitusjonene”, og hvorfor er de så ondskapsfulle? Hva, nøyaktig, er det de har gjort – og med hvilke motiver – for å ødelegge Hellas så grundig gjennom flere år? Dette nevnes typisk nok ikke særlig nøye. “Bankene sitter med aktiva som de har tjent godt på å pumpe opp; og på «risikopremier» som kompensasjon for å tilby nye lån”, og ett eller annet om “EU-eliten”, er hele forklaringen vi får.

For meg holder ikke dette. Jeg aksepterer – på samme måte som Esbati og Gunnesdals “jevne greker” – ikke å bli lurt, og jeg vil gjerne ta opp kampen. Dette bør de etter eget resonnement være takknemlige for, og de burde gi meg sin støtte, ikke ignoranse og arroganse. Personlig vil jeg si meg svært fornøyd med en skikkelig økonomisk analyse av situasjonen, men det kan være at dette er litt mye å håpe på. Å lage noe som ser ut som en øvingsoppgave fra “lying with statistics” er sannsynligvis mye morsommere, også for et par utdannede økonomer.

PS: Her jeg ikke engang gått inn på at de to analytikere ikke kommenterer de skrekkhistorier om styringen av landet som har kommet frem, og som går deres syn midt imot. De sier det forsøkes “solgt inn en bestemt fortelling” til folk flest, og gjør ingen forsøk på å avkrefte denne annet enn ved talltriksingen jeg har kommentert i dette innlegget.

…eventuelt ikke, i alle fall på enkelte demonstrasjoner.

Selve medieforløpet er godt oppsummert av Jan Arild Snoen på minervanett.no, men for å oppsummere enda kortere: Anette Trettebergstuen mener noen har ropt “hore” til henne under en demonstrasjon foran Stortinget. Folk i LO mener dette ikke stemmer. Kulturministeren har rykket ut og tatt Trettebergstuen i forsvar, og i samme slengen kommet med råd til kvinner i politikken som utsettes for hersketeknikker.

Rådet Huitfeldt gir er i korte trekk å ikke overse ukvemsord, men heller gi svar på tiltale. Hun påstår også at det var dette Trettebergstuen gjorde – “på en modig måte” – da hun i ettertid gikk ut og sa fra. Jeg er høyst uenig. Jeg vil heller hevde at Trettebergstuen spiller offerrollen, og at hun er i godt selskap – i alle fall her til lands. Det virker som det er typisk norsk å slå ut armene, oppgitt over at noen kan være så slemme, og bli fryktelig krenket og støtt, snarere enn å gå til faktabasert motangrep i øyeblikket – som eksemplifisert blant annet ved årets villeste vannglassorkan.

Men tilbake til Trettebergstuen: Hadde hun faktisk gitt svar på tiltale ville hun stanset sin appell med det samme hun hørte tilropet, og reagert der og da. Dersom det ikke hadde vært ett tilrop, men taktfast messing som truet med å overdøve henne, som Marie Simonsen i Dagbladet først uttrykte (og ble ettertrykkelig kritisert for), kunne jeg forstått at dette var vanskelig. Dette synes dog ikke å ha vært tilfelle.

Hun burde derfor spurt roperne om de kunne tenke seg å komme opp og gjenta det de sa. Dersom – eller snarere, når – ingen hadde meldt seg frivillig burde hun påpekt for forsamlingen om hva som nettopp skjedde. Hun kunne deretter ha latterliggjort og avvæpnet de som sjikanerte henne på en rekke måter. “Da kan jeg opplyse om at det er faktafeil. Jeg har aldri, og vil aldri, selge kroppen min; og må derfor beklageligvis punktere de syke fantasiene deres”, “Det er positivt at fagbevegelsen tar med seg barna sine på demonstrasjon, men jeg vil oppfordre til å lære dem litt folkeskikk i møte med meningsmotstandere” – kun fantasien setter grenser.

Det kan hende det er litt utfordrende å tenke slik i noe som oppleves som en presset situasjon. Som yrkespolitiker vil en dog alltid risikere å møte sjikane; dette er en beklagelig, men uungåelig, del av jobben. En bør derfor være forberedt på å møte den. “Trikset” er enkelt: Identifiser hva skjellsordet du får kastet mot deg faktisk betyr, hva definisjonen er, og påpek at det ikke medfører riktighet i ditt tilfelle. “Jævla tispe!” – “Unnskyld? Er du litt forvirret, eller bare blind? Jeg er da vitterlig ikke en hund, men et menneske. Du fikk kjønnet riktig i det minste, men jeg vil oppfordre deg til å søke hjelp.”

Blir en møtt med hersketeknikker har en tilgang på et rikt arsenal en kan benytte for å latterliggjøre de som benytter seg av dem. Alt som kreves er litt bein i nesa. Når helt ordinære jenter som går med skjørt ansett for kortere enn anstendig av de lokale på Grønland blir kalt “norske hore” klarer mange helt fint å sette roperne på plass. “For det første er jeg ikke en hore. For det andre: Ville du sagt sånt til mora di? Søstera di? Nei, jeg tenke meg det. Gå hjem og skam deg” – og det fungerer.

Det er en uting at politikere, uavhengig av kjønn, blir hetset og sjikanert. Det er like fullt en del av virkeligheten. Det skal aldri aksepteres når det skjer, men å lukke øynene og messe at det ikke burde vært sånn hjelper fint lite. Det er sånn, så deal with it.

I Norge lever vi i et åpent, tolerant samfunn. Vi nøyer oss ikke med ytringsfrihet og demokrati; vi konstaterer gjerne, med stolthet, at vi faktisk har “mer” av begge deler. Det er da noe underlig ved hvor ofte det rettes verbale – og tidvis fysiske – angrep mot en av de mest harmløse gruppene som noen gang har ytret seg til et større publikum: Rosabloggerne.

Noen kjente eksempler er Emilie Nereng alias “Voe”, Heidi Alexandra Olsens “Life of Barbie” og Therese Charlotte Margrethe Nielsens “TCMN”. Ukentlig leser titusener om hva de har spist, at de har klipt håret, og hvor de vil dra på ferie – trivielle, hverdagslige ting. Ah, og hva de har på seg i dag, selvfølgelig.

Enkelte – gjerne alvorstyngede fagpersoner – mener disse bloggene er populære fordi folk med identitetsproblemer ønsker å flykte fra hverdagen. En mer radikal idé kan være at det faktisk er fryktelig mange unge jenter som er interessert i klær og sminke. En tredje idé, som ikke kommer opp så ofte, er at det kunne vært interessant å se en god analyse på genren “rosablogger”. Ved å få en god beskrivelse av dens særtrekk vil en kunne analysere hvilke virkemidler som benyttes hvor, og dermed muliggjøre noe bedre enn vill synsing om temaet.

 Rosablogger som genre

Jentene (da det i all hovedsak er jenter) som skriver disse bloggene henges gjerne ut fordi de “bare skriver tull”. Det er mer enn stuerent å “lange ut mot rosabloggerne“, det er nærmest forventet av den mer seriøse garde – og når denne gjør det, i mer eller mindre humoristisk form, blir deres faste lesere nærmest over seg av begeistring: “Lykke! En anledning til å pumpe edder og galle over unger som oftest ikke er ute av videregående ennå!”. Leserne til flere av de mer prominente, seriøse bloggene i landet er slett ikke fremmede for å levere karakteristikker som “små horer” eller “tanketomme melhoder” om disse menneskene.

Enkelte har valgt en litt mer seriøs tilnærming; Ida Jackson skrev om temaet i “Å lykkes med blogging” fra 2009 – hvor hun likevel ender med å trivialisere rosabloggerne. Sitat: “Det er ikke om å gjøre å være størst. Det er ikke om å gjøre å være mest berømt. Hva som er å lykkes for meg er ikke det samme som er å lykkes for deg.” Så dersom du mener at å lykkes er å være størst tar du feil, selv om det er individuelt hva som skal til for å lykkes. Dessuten er jo de fleste som leser rosablogger bare der fordi de ikke skjønner hvorfor det er populært – “som betrakter tiden de tilbringer på bloggen deres som en tur i dyrehagen”.

Det kan virke som selve eliten på sosiale medier – og mange som kjenner utviklingen av alle typer medier opp gjennom tidene godt – er ute av stand til å vurdere rosabloggerne som egen genre. “Fordi det er uvesentlig”, synes konsensus å være, “nekter vi å anerkjenne dets relevans”. Tankegangen synes å minne om hvordan de lærde på musikkfronten reagerte da rocken kom for fullt – “det er ikke musikk, det er skadelig for ungdommen, hva er egentlig dette bråket”.

(Oppdatering: Det finnes visst enkelte unntak, men de sleiver gjerne ut i motsatt retning – “slutt å være slemme, eklinger!”)

Kvalitativ og kvantitativ forskjell

Å gløtte nærmere på hva dette bråket faktisk er avslører mer enn lipgloss og foundation. Innimellom kommer innlegg om å tenke seg om før man trakasserer andres utseende og vekt, andre understreker subtilt viktigheten av å gjøre det bra på skolen, mens andre igjen problematiserer hvem som har “skylden” for utroskap i forhold. Innlegg om mer dypsindige tema enn sminke holdes stort sett i samme form, språklig og strukturmessig, som de øvrige. Bloggerne synes genretro.

Videre legges det øyensynlig mye jobb i en slik rosablogg – mye mer enn det legges i en gjennomsnittlig “seriøs” blogg. Joda, det er en del jobb å lese seg opp på Den Pågående Debatt Du Jour, og det kan være litt styr å finne bakgrunnsmateriale for å støtte opp om ens argumenter. Slik sett har nok hvert enkelt innlegg på en samfunnsdebattant sin blogg mer innsats bak seg enn hvert enkelt innlegg som tar for seg dagens antrekk. Samfunnsdebattantene, på sin side, skriver gjerne ikke flere innlegg per dag.

Rosabloggerne har med kamera og fotograferer overalt. De oppdaterer sine lesere i julen, på bursdager og ferier, de skriver “bloggportretter”, filmanmeldelser, bokanmeldelser, treningsguider, sminkeguider, matguider og produkttester – og har fortsatt kontroll på kommentarfeltet, svarer på mail, holder konkurranser og kjører spørreundersøkelser.

Før noen svarer at disse jentene har tid til dette ettersom de ikke jobber (“slik som oss skikkelige folk”?) tør jeg minne om at de av den eldre garde gjerne er i full jobb, mens de noe yngre går på skole og har lekser attåt. Dette ved siden av treningen og de sosiale aktivitetene som legger grunnlaget for mye av stoffet de produserer.

Paradoksal uthenging

Ved siden av at rosablogger-hetsen på sett og vis kan synes å gå på tvers av hva en burde kunne forvente av de lærde eksperter på sosiale medier er det et annet moment som er nokså paradoksalt. Mobbing er et tema vi aldri går lei av å diskutere i Norge, og konsensus synes å være at fenomenet mobbing er noe dritt. Den store mobbebloggen førte frem til Fordi jeg fortjener det?, og er i høyeste grad et resultat av engasjement i sosiale medier.

Det paradoksale er at flere av bidragsyterne i boka tilhører denne kategorien lærde eksperter, og er like fullt ute med heller syrlige uttalelser rettet mot rosabloggerne. Dette er kanskje også en av grunnene til at sistnevnte kategori svært ofte er høyst engasjerte mot mobbing selv – de opplever det nærmest daglig, enten det er i kommentarfeltene sine, på Facebook eller ved fysisk vold. At det også går inn på dem at rosablogging som fenomen oftest vinkles til noe negativt bør ikke overraske noen.

For å trekke en ny parallell til musikken: Jeg tror ikke pop-artister med klippekort på VG-lista tar seg fryktelig nær av hva mer “høyverdige” artister synes om musikken deres, eller at de blir særlig deprimerte av en og annen spydighet av typen “vel, jeg lager musikk, ikke sukkerspinn-søppel”. Hadde rosabloggerne blitt behandlet tilsvarende ville det hele vært mindre problematisk, på tross av at bloggosfæren er mye nærmere og mer personlig enn den globale musikkindustrien. Dersom Tom Waits og Leonard Cohen hadde begynt å pumpe ut hele album om hvor alt handlet om hvor fullstendig ubrukelig Lady Gaga var som menneske ville det muligens vært annerledes – og det ville liknet mer på hva rosabloggerne utsettes for i dag.

Personlig foretrekker jeg blogger som minner om min egen. Lange, tunge mammut-innlegg om tørre, kjedelige tema – gjerne uten et eneste bilde, med mindre det er en graf – er midt i blinken for min smak. Jeg vil ikke påstå jeg er uten skyld selv – jeg har nok kommet med spydigheter i ymse fora mot rosabloggerne – men det begynner å bli på tide å se nærmere på hva de faktisk driver med, i stedet for å ensidig mislike det en ikke forstår.

Etter terrorangrepet i juli har især karakteren Fjordman fått hard kritikk, i hovedsak for å ha spredt idéer tilsvarende de Anders Behring Breivik forfektet; sistnevnte inkluderte også flere av Fjordmans tekster i “manifestet” sitt. Kritikken har kanskje vært berettiget, all den tid det kan tenkes at konspirasjonsteoriene hans muligens har bidratt til å inspirere terroristen; en god del av kritikken har også vært sivilisert, gjennomtenkt og velfundert.

Den offentlige diskurs vedrørende Fjordman, eller Peder Jensen, minner like fullt skrekkelig om mobbingen som finner sted på en barneskole – hvor han har rollen som den slightly tilbakestående gutten ingen liker, og enkelte andre har rollen som de kule kidsa som står i en gjeng utenfor vinduet hans og lurer på om han ikke tør å komme ut for å få juling.

Enkelte av kritikerne poengterer hvordan Fjordman og hans likesinnede påtar seg offerrollen hver gang de kritiseres. Dette er et gyldig poeng, men kunne det ikke være på sin plass å dessuten se på hvordan de får det til? Når mannen omtales i ordelag som at “til og med slike klovner får slippe til” bør det ikke være vanskelig å forstå – og dermed, å forandre.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om dette, “I kjølvannet av 22/7“, og punktet “Idoler i skyttergravene” er om noe kanskje mer passende for Fjordman enn for de nevnte personene. Regelrett mobbing av en premissleverandør for kontrajihadistene er ikke veien å gå dersom en ønsker et mer sivilisert samfunn, og en mer sivilisert debatt. Når slik mobbing i tillegg regelmessig har sitt opphav blant de som preker høyest om “mangfold, toleranse og respekt” får det i tillegg et tilsnitt av hykleri; og undergraver disse menneskenes legitimitet – om ikke ovenfor egen menighet, så definitivt ovenfor deres motstandere.

Dagens foreldregenerasjon er visst nok bekymret over at poden spiller dataspill, og “mange ser for seg en generasjon på vei over stupet“. Problemet er bare at det har vi hørt før, fra dagens besteforeldregenerasjon. At spillekspert Rune Fjeld Olsen i VG forsøker å avdramatisere utviklingen er prisverdig, men det er like fullt vanskelig å dele hans forståelse for denne bekymringen.

Det den gang hysterisk populære skytespillet Doom, viden anerkjent som spillet som populariserte genren, ble lansert 10. desember 1993. Barn som ble født samme dato kan i skrivende stund kjøpe sin egen øl i butikken om én måned og én dag. Det er over 15 år siden enda mer populære Quake, det første skytespillet som populariserte faktiske 3D-effekter, ble sluppet.

En gjennomsnittlig førstefødende i 1998 – samme år som oppfølgeren var verdens mest populære online-spill, og samme år som Half-Life (solgt i over 8 millioner eksemplarer) kom ut – er i dag 40 år gammel og har 2,24 barn selv. Hvis du kjøpte deg en PlayStation da den var siste skrik er du sannsynligvis forelder til en 10-åring i dag. Gratulerer.

Forsinket panikk

Dagens foreldregenerasjon har med andre ord lite å få panikk over, da de etter all sannsynligvis sitter i foreldremøter med ihuga “spillnerder” – forhenværende eller nåværende sådanne – om de da ikke er ihuga spillnerder selv. Det er betimelig å minne om snakket om “MTV-generasjonen“, som ville gå tapt fordi den satt og så på musikkvideoer og Beavis & Butthead dagen lang. Gjennomsnittlige mennesker i denne “tapte generasjonen” kan i disse dager vente sine første barnebarn.

Panikken rundt dataspill er med andre ord godt og vel forsinket. Kanskje problemet er at vi ikke har fått noen ny teknologisk nyvinning som barna har monopol på, og de voksne ikke forstår; så dagens foreldre må resirkulere sine egne foreldres frykt? Eller kanskje det er verdt å skule litt i retning av samme VG som nå tar spill i forsvar; da for sine gamle synder – løst sammenraskede artikler – om at dataspill fører til fedme og depresjon eller barn som er nærmest psykotiske.

Oppdatering: 46 minutter etter dette innlegget ble publisert slapp VG følgende sak: Foreldre kjøper voldelige spill til barna. Da passet det seg ikke så godt med “gamle” synder likevel; VG kjører på i samme stil som alltid.

Det diskuteres på Twitter om blant annet den moderne soldats rolle. Et spørsmål som reises er hvorvidt det er nødvendig for norske soldater å dra i krigstjeneste i utlandet på statens ordre for å sikre freden her hjemme. For å besvare dette kan det være fordelaktig å se kort på historien før en går videre til nåtiden.

…para pacem – “det brukne geværs politikk”

I mellomkrigstiden var troen på Folkeforbundets evne til å holde freden stor i Norge, med forutsigbare katastrofale resultater. Våre militære styrker hadde liten eller ingen trening, vi besatt lite og utdatert krigsmateriell, og idéen si vis pacem, para pacem sto sterkt i de styrende organer. Da det politiske klimaet i Europa tok en uventet vending til det mer krigerske ble dette ikke tatt til etterretning av våre politikere; innrømmelsen om at noen våpen kunne være kjekt kom for sent, det samme gjorde de alt for få pengene.

Uansett kan det tenkes at det ikke ville gjort noen forskjell om de hadde tatt til fornuften. Under den første verdenskrigen hadde vi et sterkt forsvar, rustet opp med siste militære mote fra cirka århundreskiftet, for om nødvendig å sette makt bak kravet om uavhengighet fra Sverige. Førti år senere var ikke materiellet like moderne lengre, for å si det pent.

Norge var ikke et rikt land, og vi hadde ikke stort av viktige naturressurser – noe av det viktigste som kom ut av Norge i så måte var svensk jernmalm via jernbanen til Narvik. Likevel gjorde vår strategiske plassering og langstrakte kyst landet til et lukrativt mål for alle parter i krigen som kom. Tyskerne var først til mølla, men det var velkjent at vi ikke kunne forsvare oss uansett hvem som hadde kommet. Norge var tapt på forhånd.

Para Bellum: “Aldri mer 9. april!”

Etter krigen ble en litt mer virkelighetsnære. En innså at det alltid kunne komme slike plutselige og uventede omveltninger med storkrig som resultat; en innså at det ikke nyttet å sitte på sidelinjen, riste på hodet, og messe at “vi vil ikke være med”. En forkastet idéen om nøytralitet og gikk inn i en forsvarsallianse for å sikre at vi ikke kom til å ende som krigsbytte senere; at vi alltid ville ha venner som ville stille opp for oss ved behov – og som vi kunne stille opp for til gjengjeld. “Aldri mer 9. april” ble det nye slagordet.

De første tiårene av alliansens levetid var Sovjet den store trusselen. Etter Berlinmurens fall har fiendebildet vært mer uklart, og våre politikere har falt ned på en forsvarslinje som likner mistenkelig på den som ble ført i mellomkrigstiden. Avdelinger legges ned, færre soldater kalles inn til førstegangstjeneste, materiell skrapes og selges unna; alt tilsynelatende basert på en tanke om at en ny krig i Europa er fullstendig umulig – akkurat som i mellomkrigstiden. Problemene med denne tanken står på rekke og rad.

Si vis bellum, para pacem

For det første er ikke Norge en fattig nasjon. Ved siden av våre betydelige pengereserver har vi, i motsetning til i 1940, enorme naturressurser til rådighet, med en strategisk betydning som ikke kan undervurderes. Vi er verdens tredje største oljeeksportør, kullreservene våre er blant verdens største, og i fremtiden kan Thorium-reservene i fjellene våre – som anslås til å utgjøre om lag 5 % av verdens totale reserver – tenkes å bli like viktige som oljen.

For det andre kan uforutsette ting fremdeles skje – hadde vi kunne forutsett alt ville de ikke vært uforutsette. Det later likevel til at noen tror at med EU på plass, og godt samarbeid mellom tyskere og franskmenn i dag, er det fullstendig umulig at noe endrer seg i disse landene i morgen. At det ikke virker sannsynlig kan så være, men det kan også finnes andre potensielle trusler enn de vi ble kjent med i forrige århundre.

For det tredje er vi fortsatt vegg i vegg med Russland. Vi er kanskje venner i dag, men vi var også venner med Tyskland i 1930; ti år senere var vi okkupert av dem. Det eneste som skurrer ved denne sammenlikningen er at Tyskland i 1930 lå militært med fullstendig brukket rygg; ti år senere var de verdens absolutte militære supermakt – dagens Russland kan så absolutt bite fra seg, som Georgia så smertelig fikk oppleve relativt nylig.

For det fjerde, at de fleste land i verden i dag agerer fredelig er ingen garanti for at det ligger fredelige hensikter bak. Napoleon mestret til det fulle å dyrke fredelige relasjoner med omverdenen; dette gjorde mesteparten av omverdenen avslappet, uforsiktige, og etter hvert også erobret. Si vis bellum, para pacem. Her kan eksempelvis nevnes Kina som en aktør som stort sett oppfører seg som en koselig handelspartner i dag, men som samtidig ruster opp sitt militærvesen i stor skala. Verden er liten, og det er ikke lengre langt fra Norge til Kina – eller, mer relevant, fra Kina til Norge.

Ad utrumque paratus

Historien viser at vi må være forberedt på alt. Vi kan ikke vite at vi ikke vil bli ansett som et mål en gang i fremtiden. Den eneste garantisten for vår frihet og vår fred er vårt forsvar; og at vi har soldater som er villige til å stå parat for landet. Disse soldatene må være veltrente og velutstyrte, da et symbolsk forsvar ikke er noe forsvar i det hele tatt.

For å sikre at soldatene får relevant trening er også utenlandstjeneste viktig. Selv om vi ser bort fra hele debatten om hvorvidt vi hjelper mennesker i andre land med å oppnå fred eller ikke ved å ha militær tilstedeværelse der – som er en helt annen diskusjon – har vår deltakelse i Afghanistan en absolutt nytteverdi for å holde freden her hjemme.

Ved deltakelse i skarpe operasjoner kan norsk militær doktrine holdes oppdatert, vi kan avdekke svikt i våre rutiner på en måte vi ikke kan gjøre i fredstid, og slik kan vi være bedre forberedt på moderne krig i Norge – som også gjør oss bedre stilt til å forhindre en slik. Soldatene som kommer tilbake bidrar også til at de soldater her hjemme, som ikke drar ut, får ta del i den økte kunnskap.

Motivet bak å krige ute er å bidra til en fredeligere verden, men ved å delta i fremmede land blir vi bedre rustet også til å sikre fred her hjemme. Noen tusen av våre beste drar ut så millioner kan sove trygt, også i kommende tiår.

Finanstilsynet vil heve kravet til egenkapital ved kjøp av bolig til 15 %. Dette er ille, men det finnes de som kommer med verre ting. Bengt Scheldt, leder i Gjeldsofferalliansen, uttaler til NRK.no at det er på høy tid at bankene holdes i strammere tøyler, at “bankbransjen trenger skarpt lut nå”. Han er tilhenger av et samfunn hvor folk kun får låne “opp mot tre ganger inntekten” til bolig, og roper på sanksjoner mot bankene som låner folk mer. For ordens skyld skal sies, Scheldt legger til at det ikke er, og ikke skal være, en menneskerett å eie egen bolig – og er komfortabel med at det skapes et klasseskille på boligmarkedet.

I virkeligheten vil alle disse reguleringene nærmest føre til et samfunn hvor kun millionærer kan kjøpe egen bolig, i alle fall på det sentrale østland – Scheldt kunne like gjerne sagt “til helvete med ungdom og enslige, ingen burde bo på noe større enn en hybel”.

Litt bakgrunnsdata

En gjennomsnittsnordmann hadde i 2008 58 kvadratmeter boareal å boltre seg på. Med litt tallgrunnlag – litt under kr. 40 000/kvm i Oslo, og kr. 24 000/kvm i Akershus – kan vi ut fra dette anslå pris på en gjennomsnittlig stor bolig i Oslo til rundt kr. 2,3 millioner; kr. 1,4 millioner i Akershus. Ettersom det bor omlag 600 000 mennesker i Oslo, og noe over 500 000 i Akershus, er det rimelig å anta kr. 1,9 millioner som representativ gjennomsnittlig boligpris på det mest sentrale østland.

Medianinntekt  etter skatt for alle husholdninger i regionen var i 2009 like over kr. 408 000. Verdt å ha i bakhodet videre er at samme tall for aleneboere under 30 år er rundt halvparten av dette. Disse pengene skal også brukes – ser vi bort fra “unødvendige” utgifter, altså alkoholdrikker og tobakk samt kultur og fritid, forbruker snitthusholdningen over kr. 343 000 per år. Betalt og beregnet husleie utgjør i overkant av kr. 100 000 av dette.

Litt enkel matte

Dette etterlater omlag kr. 60 000 per år, eller kr. 5 000 per måned, til mulig sparing for en gjennomsnittshusholdning – dersom vi antar at en sådan består av ikke-røykende avholdsmennesker som aldri leser aviser, reiser på ferie, ser film, eller handler andre varer eller tjenester knyttet til kultur eller fritid. Det vil da ta tre år å samle sammen 10 % av kjøpesummen for å få lån – da tar vi ikke høyde for renter, men heller ikke prisveksten, som har vært (og ser ut til å fortsette å være) høyere enn avkastning ved banksparing. Lånet gjennomsnittshusholdningen da kan ta opp, 1 710 000, tilsvarer rundt 4,2 ganger husholdets disponible inntekt

Ved å øke kravet til egenkapital til 15 % vil denne svært så sparsomme versjonen av gjennomsnittshusholdningen bruke rett opp under fem år på skaffe de nødvendige midler, igjen uten å hensynta renter eller prisstigning. Lånebeløpet vil fortsatt være 4 ganger inntekten, altså fremdeles godt over den forjettede 3-ganger-grensa.

Litt enkel realisme

Dersom vi skal være realistiske innrømmer vi at en gjennomsnittshusholdning ikke består av ikke-røykende avholdsfolk som aldri leser bøker, går på kino eller driver med sport. Sparebeløpet denne kan sette av blir dertil redusert, og tiden det tar å spare til egenkapital blir enda lengre. Kr. 5 000 til langsiktig sparing per måned i vårt eksempel ovenfor reduseres til kr. 650 – altså kr. 7 800 per år – dersom vi kun regner inn gjennomsnittlige utgifter til kultur og fritid, og fortsatt holder utgifter til alkohol og tobakk på kr. 0 (som, ettersom gjennomsnittet også inkluderer ikke-røykende avholdsfolk, strengt tatt ikke er et gyldig grep – men la oss vise litt storsinn).

Gjennomsnittshusholdningen vil dermed behøve rundt 24 år på å bla opp til 10 % i egenkapital, nærmere 37 år på 15 %. Dersom dette virker urealistisk lenge kan vi ta høyde for at mye av forbruket hos gjennomsnittet i dag stammer fra boligeiere som ikke behøver å spare; la oss derfor helt arbitrært halvere tiden – 12 år med nøkternt forbruk og disiplinert sparing med dagens krav, eller 18 år ved heving av dette.

Den kommende underklasse

Dersom vår eksempelhusholdning med avholdsfolk etter 18 år med sparing så endelig vil kjøpe sin egen helt gjennomsnittlige bolig kan de gå i banken med sine 15 % egenkapital. Dette forutsetter fortsatt at renter, lønnsvekst, boligprisstigning og inflasjon jevner hverandre helt og fullstendig ut i overskuelig fremtid. Her vil den fortsatt gjennomsnittlige husholdningen be om et lån på drøye kr. 1,6 millioner, og få avslag. Krav om maks tre ganger disponibel inntekt vil nemlig tilsi at de må spare opp ytterligere kr. 390 000, på toppen av de 285 000 de allerede har brukt 18 år på å spare opp. Farvel, boligdrøm.

Innvendinger besvart

Det kan innvendes at ingen er gjennomsnittlig avlønnet livet gjennom, og at disponibel inntekt vil stige med tiden. Dette stemmer for så vidt, men da skal også tas i betraktning at det heller ikke er mange som starter på gjennomsnittlig lønn – enslige under 30 år har en disponibel inntekt på kr. 200 000 i snitt i Oslo-Akershus; uten at levekostnadene er særlig mye mindre, som tilsier at sparemulighetene er svært begrenset i ganske mange år. Tidshorisonten virker dermed realistisk nok. Det skal også nevnes at gjennomsnittshusholdningen består av like over 2 personer, som tilsier at enslige virkelig vil ha det tøft – for ikke å snakke om at selve premisset, 58 kvadratmeter per person, ikke gir en bolig særlig godt egnet for å oppdra barn i denne gjennomsnittlige duoen.

Det kan videre innvendes at resten av landet har lavere priser – en bolig på gjennomsnittlige 58 kvadrat vil koste 700 000 hvis du vil bo i Hedmark utenom Hamar; regionen oppført med landets laveste snittpriser. Nå bor det over 1 100 000 mennesker i Oslo og Akershus, nærmere 7 ganger de som har landets billigste kvadratmetere tilgjengelig; så jeg vil hevde tallene her er relevant for en betydelig nok andel nordmenn. Videre er trekker Akershus-lønningene snittet opp, og Akershus-prisene ned, for det sentrale østland – en Hedmarking har i snitt kr. 22 000 mer i disponibel inntekt enn en Oslo-borger, dette på tross av at Hedmarkingen har landets nest laveste inntekt.

Moderne leilendinger

En leilending var en person som leide skyldsatt jord av en jordeier. En kunne kanskje si at med det moderne banksystem er det bankene som er jordeiere, og alle boligeiere er leilendinger. Som “moderne leilending” vil du like fullt ha muligheten til å kjøpe den skyldsatte jorden, og bli “din egen gårds herre”. Forslaget fra finanstilsynet, koblet med fantasiene til Scheldt, tilfører et guffent historisk sus til denne tankerekken; da på 1100-tallet de eneste som fikk anledning til å bli leilendinger var de som var fjerde generasjons frie menn.

Å anta at vi må vente til vi er sønnesønns sønn av en løsingssønn (sønn av en frigitt trell) om disse forslagene kommer igjennom før vi får kjøpe et eget sted å bo er kanskje å være litt vel pessimistisk. At tidshorisonten for folk flest begynner å nærme seg den tiden de fleste står i arbeid er like fullt noe å tenke på.

Når en så har tenkt på det kan en ta inn over seg hva dette medfører for enslige, uføre, unge, lavtlønnede, og alle andre som faller nedenfor rammen for et to-personers gjennomsnittlig hushold. Så kan en begynne å snakke om moderne treller, fremfor leilendinger.

Etter terrorangrepet 22. juli har jeg forholdt meg relativt stille på nett.

Dels har jeg ikke hatt stort å si, og dels har mye av det jeg ville si ikke egnet seg på trykk. Selv om måten Norge har kommet sammen på er uten sidestykke i etterkant av noe angrep jeg kan erindre, har en del mennesker ytret seg så langt over streken for hva jeg kan svare sivilisert på at jeg heller har forholdt meg taus.

Uten å la meg irritere meg for mye av opportunister – på begge sider av fargeskalaen – som alt i timene etter angrepet forsøkte å score billige politiske poeng, og uten å la meg hisse opp av de mange hyklere – igjen, fra begge politiske hovedleire – som pent nekter å leve som de lærer, er det fortsatt mye å ta tak i. Kanskje det farligste, og definitivt noe av det mest frustrerende, er alle som mener å forstå hensikten bak angrepet.

Myten om den dumme terrorist

Det er mye man kan si om terror-Anders. Man kan kalle ham forstyrret, forkvaklet, man kan mene han har en skrudd virkelighetsoppfatning. Men kan man kalle ham dum? Jeg tviler.

Den dumme terroristen eksisterer. Det er han som sprenger seg selv i luften i sin egen leilighet mens han koker kaffe over eksplosivene. Han som blir arrestert på flyplassen fordi han krysser av “ja” på spørsmålet om han er en terrorist. Det overveldende flertallet av mennesker vi vil beskrive som terrorister er dumme. Det er også derfor så få terroraksjoner blir noe av, og de som lykkes er gjerne et resultat av latterlig heldige terrorister og tilsvarende slurvete sikkerhet.

Individet som – så vidt vi vet – på egen hånd klarer å planlegge en kolossal aksjon over flere år, holde sine aktiviteter skjult gjennom disse årene uten at noen fatter mistanke, og som dessuten er i stand til å gjennomføre den uten at noen er i stand til å stanse ham er ikke den dumme terroristen.

Å nå sine mål

Det er betryggende å si til seg selv at vi vant; at rosetog og varme klemmer beviser at han ikke nådde sitt mål om å øke fremmedfrykt i det norske samfunn. Det er en svært forståelig mental forsvarsmekanisme – men å erklære at noen har tapt uten å forstå hva de prøvde å oppnå, og for den saks skyld før man kan se konturene av resultatet, er i beste fall å ta seieren på forskudd. I verste fall er det å legge opp til å tape.

Den dumme terroristen ville kanskje angrepet en sommerleir med politisk engasjerte ungdommer, og ikke innsett at dette ville gi deres organisasjon massiv sympati og økt rekruttering. Hvem vet, kanskje den dumme terroristen til og med ville trodd at å myrde barn ville motivere hans likesinnede til å ta opp våpen – skjønt jeg tviler på at noen er fullt så dumme.

Terroristen som derimot har brukt årevis på å finne den mest effektive måten å nå sine mål på ville aldri gjort en slik feilvurdering. Han ville vært fullstendig klar over hvilken umiddelbar sympati ofrene ville få, og hvordan han selv ville bli demonisert. Han ville også innsett at alle med meninger som liknet marginalt på hans egne ville komme til å få det svært travelt med å distansere seg fra ham. Han ville dessuten vært klar over at meninger ikke forsvinner selv om man tier med dem i noen måneder.

Den tabloide fare

Om vi ser bort fra dekningen av aksjonen og minnemarkeringene er det først og fremst meningsytringer som har dominert media i kjølvannet av 22/7. Dette gjelder både tradisjonelle og sosiale medier, og forutsigbart nok er det enkelte hovedlinjer som gjelder – medfølelse, omtanke, åpenhet og nærhet. Dette er godt. Mindre godt er en annen, igjen forutsigbar, linje – kritikk som grenser til fordømmelse og regelrett hetsing av innvandringskritikere. At denne også var forutsigbar er det som burde få det til å ringe noen alarmbjeller.

I Norge har det aldri vært noen fare for et stort og organisert miljø med nynazistiske tendenser av typen vi ser konturene av i enkelte europeiske land. En av hovedgrunnene til dette er at vi har en nærmest uavgrenset ytringsfrihet, som vi alle har sluttet opp om når den har kommet under angrep. Med full frihet til å ytre seg om hva det måtte være kan alle og enhver, uansett hvor frastøtende en måtte synes meningene deres er, diskutere disse åpent, og – som uttrykket sier – sprekke i solen i møte med velbegrunnet kritikk. Fornuftige mennesker, som de fleste av oss er, vil se tvers gjennom det dårlig kamuflerte hatet til de mest rablende gale xenofobene, og distansere seg fra disse og deres holdninger.

For å kunne skape grobunn for et slikt miljø, da, vil det være fornuftig å jage alle som sitter med… underfundige holdninger under jorden – eller enda bedre, i skyttergravene. Utstøtt fra den offentlige sfære vil de klumpe seg sammen bak lukkede dører, hvor ingen kan fordømme dem for å mene det de mener. Der kan heller ingen gi dem korreks når de tar feil. Sammen er vi sterke, sies det, og sammen vil også mennesker med slike meninger få disse forsterket.

Idoler i skyttergravene

Mennesker med holdninger som i utgangspunktet var betenkelige vil slik med tiden gå mot å bli mer ekstreme. Samtidig vil de kunne se på den offentlige diskurs, og registrere at offentlige personer de tidligere kunne identifisere seg med nå kommer under urimelig hard kritikk for ting de tidligere har sagt og gjort. Allerede i dag vet jeg at det sitter en rekke mennesker og gnir seg, smakløst, i hendene over denne gylne muligheten til å angripe personer og organisasjoner de har hatt et horn i siden til en stund – som Siv Jensen og FrP, eller Hege Storhaug og HRS – på bakgrunn av deres “ideologiske medskyld” i terrorangrepet.

Dette vil skje: Små klikker med mennesker som har forsterket hverandres fremmedfrykt, skjult fra åpenheten vi nå alle snakker så varmt om, vil observere. De vil se at Jensen, Storhaug, og andre “ideologiske medskyldige” fåfengt prøver å forsvare seg mot kritikk. Kritikken vil være faktisk nok – de vil bli stilt til veggs med egne ytringer fra tidligere tider, men disse ytringene ble ikke regnet som ekstreme den gang.

Videre: De små klikkene vil begynne å idolisere de offentlige personene som har kommet under kritikk. De vil begynne å tilskrive dem sine egne ekstreme meninger, og bortforklare at de ikke ytrer dem med at politisk korrekthet nekter dem å gjøre det. Dette vil gi dem en oppfatning av at deres egne ekstreme meninger er legitime.

Den farlige klovnen

Dette er allerede i ferd med å skje. Journalister, politikere og bloggere i samlet flokk går mann av huse for å finne syndebukker. Det spiller liten rolle hvem du er og hva du har gjort, så lenge jeg kan finne grunn til å anklage deg for å være medskyldig, og dermed bevise meg selv som rettskaffen. Alle er så opptatt med å rette pekefingre på alt som rører seg, og bevise at de selv er den mest åpne og tolerante i landet her, at ingen later til å evne å tenke langsiktig.

Bortsett, skremmende nok, fra terror-Anders.

Det er viktig å huske på at dette var én manns verk. Han ønsket å føle seg betydningsfull, og han ønsket å fremme en agenda. De som bruker hans terrorangrep som springbrett for sine egne personlige feider oppfyller førstnevnte for ham i dag, og sistnevnte for ham i morgen. Alt han trenger å gjøre er å sørge for at vi tror vi har vunnet, og han er en gal mann som har tapt.

I den sammenheng, dersom du trenger å gjøre det enklere for folk å avskrive deg som gal og beseiret kan det være lurt å oppføre seg som en klovn. Krev gjerne at forsvarssjefen går av og gir deg kontroll over de væpnede styrker; si gjerne fra at du ønsker deg fengsel på månen mens du er i gang. Med det samme har du ufarliggjort deg selv, og få vil bry seg med å tro at du hadde noe gjennomtenkt i bakhodet hele tiden.

Ensomme ulver

Som sagt: Angrepet den 22. juli var én manns verk. Det var ikke en større, organisert bevegelse som tok opp våpen og angrep demokratiet, det var én mann – en ensom, marginalisert mann som åpenbart ikke følte seg velkommen eller hjemme i samfunnet. Med mindre vi klarer å forene liv og læren, med mindre vi praktiserer den åpenheten vi i dag priser så høyt, kommer vi på lang sikt kun til å lykkes i én ting:

Å lage flere.